Svigers til besvær...

[Gjest jfg]

Har vært sammen med en mann i 6 år og forholdet til svigerfamilien tar snart knekken på meg. Historien er lang, så jeg kan ikke fortelle alt, men her er kortversjonen: Søsteren til kjæresten min kjente jeg litt fra før (fra skolen jeg gikk på). Da jeg kom sammen med Morten var søsteren veldig begeistret og snakket om hvor gøy vi skulle få det sammen. Etter noen måneder skjønte jeg at hun snakket om meg med Morten. Hun klaget på måten jeg oppførte meg på overfor henne. Problemet var at jeg ikke var så ivrig på å være med henne som hun hadde sett for seg i starten. Jeg ville ikke ha noe venninneforhold til min svigerinne, men oppførte meg ellers helt fint overfor henne. Baksnakkingen fortsatte, og jeg merket det på kjæresten min. Han syntes det var ubehagelig også. For meg var det et problem fordi jeg gikk på skole med henne. Hun var veldig hyggelig mot meg der, men jeg visste jo at hun klaget på meg bak ryggen min. Dette har gjort meg veldig usikker i forhold til hele svigerfamilien. Synes alle at det er noe galt med meg? Er jeg ikke velkommen i familien? Jeg har to ganger vært i åpen konflikt med min svigerinne og det har blitt sagt svært stygge ting til meg. Sist gang valgte hun å informere foreldrene om vår konflikt og fortalte usannheter om hva som hadde blitt sagt. Hun sa også at hun ikke ville treffe meg igjen.Dette stilte meg i et svært dårlig lys. Det er ikke noe åpenhet om slike ting i familien. Når vi møtes er alt tilsynelatende koselig, men jeg er usikker på hva de tenker om meg. Min svigerinne har vist seg å være falsk, manipulerende og til tider direkte ondsinnet mot meg. Jeg vet ikke helt hvorfor, men regner med det er en form for sjalusi. Eller bare det at jeg ikke ønsket å være nær venninne med henne.

Dette ble en veldig kort versjon av en lang og kompleks historie. Mitt problem er at dette sliter såpass mye på meg at jeg blir fysisk dårlig når vi treffes, jeg blir til tider deprimert og synes fremtiden ser mørk ut. Jeg er glad i Morten, men kan man leve med en svigerinne som har gjort en så mye vondt? Hadde hun ikke vært i familien ville jeg bare ha kuttet all kontakt, men det kan jeg jo ikke nå. Morten har snakket med foreldrene om hva hun har gjort mot meg , men jeg vet ikke om de tror på det. For dem er hun vel alltid gulljenta...

Noen som har lignende erfaringer? Hvordan skal jegklare å leve med bitterhet, sorg og hat som jeg faktisk føler?

[Suna]

Kanskje du kan forsøke å tenke mer over at alle saker har mange sider. Den siden du fremlegger er ganske ensidig synes jeg, og det er jo fint om du har vært/er så uskyldig som det her kan virke? Uansett så trodde vel hun at du ville være hennes venninne og hun syntes nok at det var litt rart at du ikke ville når du ble sammen med hennes bror.

Hvorfor kan du ikke være god venninne med din svigerinne? Det burde være luksus om dere to kom godt overens. Likevel må du ha i bakhode at hennes familie sannsynligvis alltid vil være hennes prioritet og de hun vil være lojale mot. Uansett om f.eks. hennes bror har gjort/sagt noe dumt ovenfor deg vil hun nok "ta hans parti". Det er liksom sånn familier fungerer.

Hadde jeg vært henne ville jeg nok irritert meg over at du "lot" som om du var min venn helt til du fikk fanget min bror. Men da viste du ditt "sanne ansikt" og trakk deg tilbake og ble "hoven".

Håper og tror at jeg ville greidd å heve meg over det om jeg følte det slik, heller enn å klage/lyve om deg, men det er ikke sikkert at det er så lett.

At foreldre opplever søsken som er uenige er vel vanlig, men det er ikke noe greitt når årsaken til dette er deg. Det kan være greitt om du har et større perspektiv i bakhode når du velger videre hvordan du vil forholde deg til svigers. Om du prøver, tror jeg du kan greie å sette deg inn i hvordan den andre siden (svigerinnen din) kanskje opplever situasjonen. Først da vil du få bedre forståelse og dine valg vil kanskje bli litt mer korrigert av "the pig picture"?

Missforstå meg rett. Jeg sier ikke at du har feil og hun rett. Men jeg vil ikke fra din beskrivelse alene si at du har så veldig rett og hun er så veeeeldig slem..

Mvh.

[Gjest jfg]

Kanskje du kan forsøke å tenke mer over at alle saker har mange sider. Den siden du fremlegger er ganske ensidig synes jeg, og det er jo fint om du har vært/er så uskyldig som det her kan virke? Uansett så trodde vel hun at du ville være hennes venninne og hun syntes nok at det var litt rart at du ikke ville når du ble sammen med hennes bror.

Hvorfor kan du ikke være god venninne med din svigerinne? Det burde være luksus om dere to kom godt overens. Likevel må du ha i bakhode at hennes familie sannsynligvis alltid vil være hennes prioritet og de hun vil være lojale mot. Uansett om f.eks. hennes bror har gjort/sagt noe dumt ovenfor deg vil hun nok "ta hans parti". Det er liksom sånn familier fungerer.

Hadde jeg vært henne ville jeg nok irritert meg over at du "lot" som om du var min venn helt til du fikk fanget min bror. Men da viste du ditt "sanne ansikt" og trakk deg tilbake og ble "hoven".

Håper og tror at jeg ville greidd å heve meg over det om jeg følte det slik, heller enn å klage/lyve om deg, men det er ikke sikkert at det er så lett.

At foreldre opplever søsken som er uenige er vel vanlig, men det er ikke noe greitt når årsaken til dette er deg. Det kan være greitt om du har et større perspektiv i bakhode når du velger videre hvordan du vil forholde deg til svigers. Om du prøver, tror jeg du kan greie å sette deg inn i hvordan den andre siden (svigerinnen din) kanskje opplever situasjonen. Først da vil du få bedre forståelse og dine valg vil kanskje bli litt mer korrigert av "the pig picture"?

Missforstå meg rett. Jeg sier ikke at du har feil og hun rett. Men jeg vil ikke fra din beskrivelse alene si at du har så veldig rett og hun er så veeeeldig slem..

Mvh.

Du har nok oppfattet litt feil. Vi var ikke venninner på forhånd heller, bare klassekamerater. Og det fortsatte vi å være. Men hun ville at vi skulle ha mye kontakt etter skolen, i helger osv og det ble litt mye for meg. Jeg sa det aldri direkte til henne, men det var liksom ikke henne jeg gikk ut med eller ringte til når jeg ville prate med noen. Så faktisk så er jeg ganske uskyldig i den situasjonen.

Men synes du virkelig det er riktig av henne å ringe til mion bror og klage på meg/diskutere meg? Bør hun ikke tenke over hvilken situasjon han da kommer i?

[Gjest (Anonymous)]

Tenker jeg er på samme sted som deg om et par år. Går også på skole sammen med søstra hans, i begynnelsen ga hun uttrykk for at vi skulle ha det SÅ gøy, finne på så mye sammen, osv.

Etter hvert fant jeg jo ut hvordan jenta var; overflatisk, bruker vennene sine, "bare være venner med de som er 'akseptert'", og verdier ala pene klær, dyre klær, utseende, utseende, utseende. Snakker nedsettende om folk som er "rare","stygge", mindre populære. Alle de tingene jeg er i mot.

Jeg trakk meg unna, for jeg fikk jo fort greie på at heller ikke jeg i hennes øyne var "god nok", og at den eneste grunnen til at hun hilste på meg var fordi jeg var sammen med broren

Moren, med samme verdier, "slo seg sammen" med henne, og jeg har i dag et veldig anstrengt forhold til henne også.

Nå har ikke typen min noe særlig kontakt med dem heller, men om forholdet varer og han ønsker å ha mer konakt med dem, vet jeg ikke hva jeg gjør.

Håper du forteller etter hvert hva som skjer, om du finner noen løsning.

[Suna]

Du har nok oppfattet litt feil. Vi var ikke venninner på forhånd heller, bare klassekamerater. Og det fortsatte vi å være. Men hun ville at vi skulle ha mye kontakt etter skolen, i helger osv og det ble litt mye for meg. Jeg sa det aldri direkte til henne, men det var liksom ikke henne jeg gikk ut med eller ringte til når jeg ville prate med noen. Så faktisk så er jeg ganske uskyldig i den situasjonen.

Men synes du virkelig det er riktig av henne å ringe til mion bror og klage på meg/diskutere meg? Bør hun ikke tenke over hvilken situasjon han da kommer i?

Hun trodde kanskje at du var interresert i å vise godvilje siden du kom inn i "hennes familie"?

Og jovisst, hun burde absolutt være litt mer oppmerksom på hva hennes fremtreden gjør med de rundt.

Problemet er vel at det blir du som får problemet mer enn henne? Og da hjelper det så lite at du får masse svar her som bekrefter det du mener at du har rett hun har feil? Det var det jeg forsøkte å gjøre.

Dårlige msk. finnes overalt, men de fleste kan man unngå. Svigers følger med på lasset og da er det fint om man finner en måte som fungerer greitt.

Gubbens familie er ålreite de, men farmoren mener at hun "eier" gubben og hun overkjører han hele tiden. Han har alltid hatt det slik og kan ikke/greier ikke å ta igjen. Jeg derimot tar igjen når hun forsøker å dirigere MEG. Prøver å være nøytral og voksen, men vet at når jeg svarer igjen så er ikke dette innenfor hva som i hverdagen refereres til som "høflig".

Merkelig nok er hun ikke fornærma på meg og hun forsøker om igjen og om igjen med så friskt mot at jeg nesten beundrer dama. Tror nesten at hun respekterer meg, selv om hun ikke helt klarer å like at jeg er meg. Uansett så fungerer det.

Mannen til søstera til gubben min liker ikke meg og jeg liker ikke han. Vi vet hvor vi står og tildels hvorfor. Jeg synes jeg har masse gode grunner til at jeg ikke liker han noe særlig, men velger å se bort fra dette når vi av og til treffes. Jeg slipper jo å være sammen med ham, og han skal ikke oppdra mine unger. Heller ikke mine "ekte" tanteunger. For sånn som jeg synes han oppfører seg mot ungene til søstra til gubben min (han er stefar) så hadde jeg slitt voldsomt om dette var MIN søsters barn som levde med en slik stefar.

Det er ikke over stokk og stein, jeg synes bare at han glemmer at han er den voksne, de er barn. Og det er deres RETT å være barn. Altså ikke riktig at de må gå på tå og hev for hans luner.

Håper at du synes at mine erfaringer kan være noe du kan bruke i din situasjon? Å ha rett, betyr ikke at du vil seire til slutt. Heller ikke at de andre vil endre seg. En mellomting der du blir den som bestemmer deg for hvilke kompromisser du kan leve med vil kanskje være det greieste for deg? Å leve i konflikt med svigers er nok ikke den beste løsning.

Mvh.

[Gjest jfg]

Tenker jeg er på samme sted som deg om et par år. Går også på skole sammen med søstra hans, i begynnelsen ga hun uttrykk for at vi skulle ha det SÅ gøy, finne på så mye sammen, osv.

Etter hvert fant jeg jo ut hvordan jenta var; overflatisk, bruker vennene sine, "bare være venner med de som er 'akseptert'", og verdier ala pene klær, dyre klær, utseende, utseende, utseende. Snakker nedsettende om folk som er "rare","stygge", mindre populære. Alle de tingene jeg er i mot.

Jeg trakk meg unna, for jeg fikk jo fort greie på at heller ikke jeg i hennes øyne var "god nok", og at den eneste grunnen til at hun hilste på meg var fordi jeg var sammen med broren

Moren, med samme verdier, "slo seg sammen" med henne, og jeg har i dag et veldig anstrengt forhold til henne også.

Nå har ikke typen min noe særlig kontakt med dem heller, men om forholdet varer og han ønsker å ha mer konakt med dem, vet jeg ikke hva jeg gjør.

Håper du forteller etter hvert hva som skjer, om du finner noen løsning.

Vi har nok mange av de samme følelsene, ja...Svigerinna mi er ikke så usympatisk som din høres ut, men de som kjenner henne merker fort at hun er overflatisk og ikke minst falsk. Hun er så utrolig hyggelig/blid til tider, særlig når vi er sammen med resten av svigerfamilien. Men samtidig har hun sagt at hun ikke tåler trynet mitt og da blir det jo temmelig falskt, eller...Kjæresten min har ingen problemer med å skjønne hvordan jeg har det. Han har også skjønt hvordan hun er for lenge siden, men det er likevel lettere for ham å forholde seg til henne. Det er jo søstra, tross alt.

Mitt problem er at jeg vet at jeg ikke kan ha mer kontakt med henne enn strengt nødvendig. Jeg er ikke villig til å gå riundt og være deppa eller dårlig i magen bare fordi jeg må være med henne. Det verste er at jeg føler det er så mye jeg niter i meg. Kan holde labge tordentaler for meg selv der jeg forteller hele familien hva jeg egentlig synes. Men det kan jeg jo ikke. Neida, det er bare å smile pent til svigermor og oppføre seg pent i familiebesøkene...Herregud alt er jo bare fasader!

Håper påbedre tider, men har liten tro på det. Har prøvd å ordne opp, men da låste hun seg helt og slengte drit om meg til foreldrene. Hun gikk virkelig inn for å mobilisere sine styrker mot meg.

Synes synd på kjæresten min, men samtidig synes jeg han burde være tøffere og gi familien beskjed om hvordan jeg egentlig har det. Det er ikke få tårer jeg har felt pga dette her. Det er ingentvil om at svigerinna mi må ha problemer med seg selv siden hun lyger og manipulerer sånn, men hva skal jeg gjøre når foreldrene hennes ikke skjønner det...

[Gjest (Anonymous)]

Vi har nok mange av de samme følelsene, ja...Svigerinna mi er ikke så usympatisk som din høres ut, men de som kjenner henne merker fort at hun er overflatisk og ikke minst falsk. Hun er så utrolig hyggelig/blid til tider, særlig når vi er sammen med resten av svigerfamilien. Men samtidig har hun sagt at hun ikke tåler trynet mitt og da blir det jo temmelig falskt, eller...Kjæresten min har ingen problemer med å skjønne hvordan jeg har det. Han har også skjønt hvordan hun er for lenge siden, men det er likevel lettere for ham å forholde seg til henne. Det er jo søstra, tross alt.

Mitt problem er at jeg vet at jeg ikke kan ha mer kontakt med henne enn strengt nødvendig. Jeg er ikke villig til å gå riundt og være deppa eller dårlig i magen bare fordi jeg må være med henne. Det verste er at jeg føler det er så mye jeg niter i meg. Kan holde labge tordentaler for meg selv der jeg forteller hele familien hva jeg egentlig synes. Men det kan jeg jo ikke. Neida, det er bare å smile pent til svigermor og oppføre seg pent i familiebesøkene...Herregud alt er jo bare fasader!

Håper påbedre tider, men har liten tro på det. Har prøvd å ordne opp, men da låste hun seg helt og slengte drit om meg til foreldrene. Hun gikk virkelig inn for å mobilisere sine styrker mot meg.

Synes synd på kjæresten min, men samtidig synes jeg han burde være tøffere og gi familien beskjed om hvordan jeg egentlig har det. Det er ikke få tårer jeg har felt pga dette her. Det er ingentvil om at svigerinna mi må ha problemer med seg selv siden hun lyger og manipulerer sånn, men hva skal jeg gjøre når foreldrene hennes ikke skjønner det...

Men du, hvis dere bor på samme sted er det vel egentlig bare for deg å hoppe i det og besøke svigermor for en liten fortrolig prat?

Du trenger jo ikke si annet enn at du håper de vil "dempe" datteren sin litt (for å skape "bedre miljø" i familien) , fordi du blir veldig såret av det hun sier/gjør.

Du trenger jo ikke gå i detalj med å forklare hvordan hun "manipulerer" og er falsk, bare si at du blir veldig såret av at hun ikke kan gi litt mer f**n i deg, og la deg være. På en fin/fortolig måte.

Eller?

[Gjest Også svigerinne]

Det er en lei og kinkig situasjon som har oppstått. Det som kanskje er lettest er å be mannen din høflig avvise din svigerinne når hun vil "diskuttere" deg. Han kan jo bare si; jeg vil ikke snakke om min kone, uten at hun selv er tilstede, eller noe liknende.

Når det gjelder resten av svigerfamilien synes jeg du bør ligge lavt i terrenget. Foreldrene hennes kommer uansett aldri til å ta "ditt parti" mot sin datter. Du kommer uansett til å "tape" den kampen, så da er det bedre å ikke starte en slik "krig".

Mannen din bør også her unngå å snakke om deg, hvis du ikke er tilstede. Ikke gå inn i forsvarsposisjon overfor din svigerinne. Hvis dere har minimal kontakt, så har hun ikke noe å snakke om til slutt.

Det er leit å ikke bli likt av alle, men sånn er verden. Hev deg over det, oppfør deg pent, så ser nok svigers igjennom sin datters svartmaling av deg. Men det kommer de nok ikke til å si til deg, de vil jo ikke "forråde" sin datter heller.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Familierelasjoner er vanskeligere å gjøre noe med enn relasjoner til venner. Det er min erfaring fra familierådgivning.

Familiebånd har så mange usynlige bånd ved seg. De kan ofte ha en bakgrunn med gamle historier og fordommer. Og når vi vet at familiebånd er fulle av følelser og usynlige krav, blir det lett krøll i leddene.

De fleste kjenner til at det er vanskeligere å være tydelig mot sine egne enn f.eks. mot venner.

Likvel vil jeg råde deg til å snakke med din svigerinne direkte.

Hvis du skal bruke din svigermor, blir det kanskje flere ledd og flere misforståelser.

Forbered deg i noe få, men viktige punkter for hva ditt budskap er. Diskuter det gjerne med mannen din før du møter din svigerinne.

Målet med samtalen må vel være:

1. å si fra hva du forventer av respekt i familien, og:

2. at samtalen kan bane vei for bedre samspill i familien.