Promlemfri adopsjon

[Gjest men ingen vet hva fremtiden bringer]

Det er nå en god stund siden vi fikk vårt første barn.(regner med at vi får nr 2 ganske snart)

Det jeg lurer på er om det er andre som har opplevd adopsjonen,tiden etterpå som uproblematisk?

Av og til føler jeg meg litt alene.Kan med hånden på hjertet si at hverken barnet,som på adopsjonstidpunktet var vel 1år, eller vi(som familie)hadde noen form for problemer med tilknyttning,tilpassing til familielivet eller andre ting.Vi ble liksom en familie med engang.

var litt underlig at det ikke ble problemer av noe slag,for vi var jo så forberedt på det.

Nå når vi venter nr 2,så tenker jeg at det ikke kan gå så bra....skal vel godt gjøres.

Så jeg lurer virkelig på om det finnes andre der ute som hadt det like knirkefritt som oss???

[Gjest vi også]

hei!

jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. vårt barn var 2 år da vi fikk det og vi har heller ikke hatt noen problemer. barnet er mer forseg enn gjevnaldrene i barnehagen på mange områder. jeg må innrømme at jeg er veldig spent på nr to. kan vi være så heldig to ganger!

[Gjest men ingen vet hva fremtiden bringer]

hei!

jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. vårt barn var 2 år da vi fikk det og vi har heller ikke hatt noen problemer. barnet er mer forseg enn gjevnaldrene i barnehagen på mange områder. jeg må innrømme at jeg er veldig spent på nr to. kan vi være så heldig to ganger!

PHU....vi er ikke alene.Har fått tilbakemelding om at vårt barn også er meget "forseg"....Vi har jo merket det,men trodde det var "myrsnipa" i oss som snakket

[Gjest vi også]

PHU....vi er ikke alene.Har fått tilbakemelding om at vårt barn også er meget "forseg"....Vi har jo merket det,men trodde det var "myrsnipa" i oss som snakket

vi er nok flere, jeg vet om flere som ikke har hatt de store problemene. og jeg tror at er vi heldig å få et barn som tidlig blir overgitt til en stabil omsorgsperson kan nok barnet være ganske stor når de kommer til adoptivfamilien uten at det blir de største problemene.

[Gjest men ingen vet hva fremtiden bringer]

vi er nok flere, jeg vet om flere som ikke har hatt de store problemene. og jeg tror at er vi heldig å få et barn som tidlig blir overgitt til en stabil omsorgsperson kan nok barnet være ganske stor når de kommer til adoptivfamilien uten at det blir de største problemene.

Dette er vår erfaring og.Og jeg skjønner jo igrunnen at vi ikke er de eneste som ikke har problemer.....men vi kjenner ingen.....Hvis vi treffer folk som har adoptert så er det liksom mest "problemsnakk"....og her faller vi litt ut da(og egentlig er jo det fint)Når jeg har sagt at vårt barn har hadt gode omsorgspersoner så har jeg ett par ganger blitt møtt av ;ja det tror du-holdning....bare vent å se hva som skjer.Men jeg VET at vårt barn har hadt det godt,fått nok/riktig mat,klær,omsorg og stimulering:jeg vet også at vårt barn er/var dypt savnet av sine omsorgspersoner.

[Gjest farslykke]

Dette er vår erfaring og.Og jeg skjønner jo igrunnen at vi ikke er de eneste som ikke har problemer.....men vi kjenner ingen.....Hvis vi treffer folk som har adoptert så er det liksom mest "problemsnakk"....og her faller vi litt ut da(og egentlig er jo det fint)Når jeg har sagt at vårt barn har hadt gode omsorgspersoner så har jeg ett par ganger blitt møtt av ;ja det tror du-holdning....bare vent å se hva som skjer.Men jeg VET at vårt barn har hadt det godt,fått nok/riktig mat,klær,omsorg og stimulering:jeg vet også at vårt barn er/var dypt savnet av sine omsorgspersoner.

Er i båt med dere vi også.

Alt har gått smertefritt, vært blottet for problemer siden dag én.

Jeg tror det gjelder langt flere enn man får inntrykk av å lese både forskningslitteraturen og debatter her på DOL.

Jeg vil nødig misforstås eller såre noen, for jeg vet selvsagt at mange sliter også.

Mitt poeng er at jeg tror det ofte overfokuseres på adopsjon som kilde til problemer som måtte oppstå.

Hvis barnet er aggressivt, avvisende, krangelvorent, i opposisjon, har spiseforstyrrelser osv osv. Er det da nødvendigvis relatert til adopsjonen?

Ikke nødvendigvis. For hva er da årsaken til at dette er problemer som foreldre med egenfødt barn også møter? At de er egenfødte? Neppe.

Også mye av adopsjonsforskningen har etter mitt skjønn et slikt overordnet problemfokus. Glasset er alltid halvtomt, aldri halvfullt. I tillegg er biologismen en dominerende trend innen det aller, aller meste av adopsjonsforskning. Dette gjør at enhver tilknytningsproblematikk eller identitetskonflikt er forutbestemt å ende opp i en eller annen adopsjonsforklaring. Dette er imidlertid (etter mitt skjønn) ikke vitenskapelig holdbart.

Igjen: Hva skyldes da egenfødte barns identiske problemer? At de lever med sine biologiske foreldre?

Deter naturlig at vi "hopper på" adopsjons som forklaring når problemer oppstår, men det gjør det ikke nødvendigvis riktig hver gang. Og når vi går (selv den vitenskapelig mer enn tvilsomme) adopsjonsforskningen nærmere etter i sømmene, konkludere jo faktisk den også i all hovedsak med at joda, det går faktisk veldig bra, ja faktisk nesten problemfritt, med de aller fleste.

[Gjest vi også]

Dette er vår erfaring og.Og jeg skjønner jo igrunnen at vi ikke er de eneste som ikke har problemer.....men vi kjenner ingen.....Hvis vi treffer folk som har adoptert så er det liksom mest "problemsnakk"....og her faller vi litt ut da(og egentlig er jo det fint)Når jeg har sagt at vårt barn har hadt gode omsorgspersoner så har jeg ett par ganger blitt møtt av ;ja det tror du-holdning....bare vent å se hva som skjer.Men jeg VET at vårt barn har hadt det godt,fått nok/riktig mat,klær,omsorg og stimulering:jeg vet også at vårt barn er/var dypt savnet av sine omsorgspersoner.

Enig, vi kan ikke skylde alt på adopsjon. Vårt barn har også hatt alt det har trengt før det kom til oss og var veldig godt forberett på å komme til oss. Jeg jobber med barn daglig og ser at foreldre til biologiske barn har ofte de samme problemene som vi med adoptivbarn.

Jeg synes vel at barn har litt for lite grensesettig og for mye medbestemelse over sin egen hverdag. Det er ikke alt barn skal måtte ta stilling til. Dette tror jeg gjør at mange foreldre sliter. Det er ikke syndt på barn som får masse kjærlighet, men likevel får grenser. Jeg mener ikke å fornærme noen. Dette er bare hva jeg erfarer hverdag!

[FruMor]

Er i båt med dere vi også.

Alt har gått smertefritt, vært blottet for problemer siden dag én.

Jeg tror det gjelder langt flere enn man får inntrykk av å lese både forskningslitteraturen og debatter her på DOL.

Jeg vil nødig misforstås eller såre noen, for jeg vet selvsagt at mange sliter også.

Mitt poeng er at jeg tror det ofte overfokuseres på adopsjon som kilde til problemer som måtte oppstå.

Hvis barnet er aggressivt, avvisende, krangelvorent, i opposisjon, har spiseforstyrrelser osv osv. Er det da nødvendigvis relatert til adopsjonen?

Ikke nødvendigvis. For hva er da årsaken til at dette er problemer som foreldre med egenfødt barn også møter? At de er egenfødte? Neppe.

Også mye av adopsjonsforskningen har etter mitt skjønn et slikt overordnet problemfokus. Glasset er alltid halvtomt, aldri halvfullt. I tillegg er biologismen en dominerende trend innen det aller, aller meste av adopsjonsforskning. Dette gjør at enhver tilknytningsproblematikk eller identitetskonflikt er forutbestemt å ende opp i en eller annen adopsjonsforklaring. Dette er imidlertid (etter mitt skjønn) ikke vitenskapelig holdbart.

Igjen: Hva skyldes da egenfødte barns identiske problemer? At de lever med sine biologiske foreldre?

Deter naturlig at vi "hopper på" adopsjons som forklaring når problemer oppstår, men det gjør det ikke nødvendigvis riktig hver gang. Og når vi går (selv den vitenskapelig mer enn tvilsomme) adopsjonsforskningen nærmere etter i sømmene, konkludere jo faktisk den også i all hovedsak med at joda, det går faktisk veldig bra, ja faktisk nesten problemfritt, med de aller fleste.

[sitat fra farslykke]

"Mitt poeng er at jeg tror det ofte overfokuseres på adopsjon som kilde til problemer som måtte oppstå. Hvis barnet er aggressivt, avvisende, krangelvorent, i opposisjon, har spiseforstyrrelser osv osv. Er det da nødvendigvis relatert til adopsjonen? Ikke nødvendigvis. For hva er da årsaken til at dette er problemer som foreldre med egenfødt barn også møter? At de er egenfødte? Neppe."

[/sitat slutt]

Bare så det er sagt, før jeg sier noe mer, jeg har ikke adoptert ennå. Sitter i køen og venter :-) VELDIG.

Men jeg har allerede tenkt litt på det farslykke sier noe om:

med to egenfødte som også venter litt på nummer tre, og med intervjuer unnagjort: et av spørsmålene som gikk igjen i intervjuene var "hva gjør dere hvis barnet gjør sånn og sånn? Alle situasjonene hørtes egentlig ganske kjente ut :-) Og det er vel det jeg har tenkt underveis at vi vet ikke hva fremtiden bringer og hvem som skal bli vårt tredje barn, men det barnet kommer vel også til å ha trass, egen vilje, være redd for noe, må ha hjelp til noe og så videre og videre...

Vårt første barn hadde et sinne som gjorde at han ikke klarte å komme seg ut av det uten hjelp. Vårt andre barn har en måte å tenke på som er meg så fremmed noen ganger at jeg blir sterkt utfordret i min måte å respondere på. Begge to ha hatt perioder hvor de ha vært redde for mørket, for å være alene, for å miste oss. Begge to har allikevel en fin tro på seg selv, som jeg håper at vi som foreldre har vært med på å gi dem.

Akkurat den miksen er det jeg gleder meg til med tredjemann også. Selv etter mange år med våkne netter, unger som er så sta at jeg har lyst til hyle innimellom, unger som hyler innimellom og unger som er verdens søteste!

[kinaforeldre1365380484]

Akkurat sånn har vi det også, hun var ikke en gang lei seg ved overtakelsen. Litt betenkt , men det gikk fort over det også.Dagen etter så smilte og log hun og var så fornøyd. Og etter det har alt bare fortsatt å gå som på skinner. Hun er frisk og glad og enlig helsesøster så har hun i hvert fall ikke ligget etter jevngamle i utvikling.

Vi venter også på #2 og tenker som dere, så heldige kan vi vel ikke være en gang til. Men ettersom det gikk så greit med førstemann så har vi jo oppsparte resurser å takle problemen neste gang hvis det nå blir noe vanskeligheter.

:-) Lykke til alle ventere der ute !

[Gjest venter tredjemann]

Sånn har vi også hatt det begge gangene. VI gleder oss til tredjemann - håper at alt går like greitt, men er forberedt at slik behøver det absolutt ikke være.

Vil nevne at selv om det har gått veldig greitt, har vi bevisst brukt mye tid på å fundamentere tilknytningen ved å følge anbefalinger for å styrke denne - ikke pass av andre før det har godt lang tid, alt av stell, mat og trøst fra mamma eller pappa, mye nærhet osv.

Lykke til!

[Gjest venter tredjemann]

Enig, vi kan ikke skylde alt på adopsjon. Vårt barn har også hatt alt det har trengt før det kom til oss og var veldig godt forberett på å komme til oss. Jeg jobber med barn daglig og ser at foreldre til biologiske barn har ofte de samme problemene som vi med adoptivbarn.

Jeg synes vel at barn har litt for lite grensesettig og for mye medbestemelse over sin egen hverdag. Det er ikke alt barn skal måtte ta stilling til. Dette tror jeg gjør at mange foreldre sliter. Det er ikke syndt på barn som får masse kjærlighet, men likevel får grenser. Jeg mener ikke å fornærme noen. Dette er bare hva jeg erfarer hverdag!

Enig! Barn blir trygge av forutsigbare grenser.

Jeg syntes også - og nå får jeg vel motbør - at mange ofte tyr til adopsjon som forklaring på evt. "problemer".Alle barn - egenfødte eller adopterte kan slite med forskjellige utfordringer - og det behøver ikke nødvendigvis ha noe med adopsjonen å gjøre.

Er selvfølgelig klar over at enkelte sliter med tilknytningsproblematikk, og senvirkninger av ting som har skjedd før adopsjonen. Det er ikke dette jeg tenker på.

[Gjest venter tredjemann]

Er i båt med dere vi også.

Alt har gått smertefritt, vært blottet for problemer siden dag én.

Jeg tror det gjelder langt flere enn man får inntrykk av å lese både forskningslitteraturen og debatter her på DOL.

Jeg vil nødig misforstås eller såre noen, for jeg vet selvsagt at mange sliter også.

Mitt poeng er at jeg tror det ofte overfokuseres på adopsjon som kilde til problemer som måtte oppstå.

Hvis barnet er aggressivt, avvisende, krangelvorent, i opposisjon, har spiseforstyrrelser osv osv. Er det da nødvendigvis relatert til adopsjonen?

Ikke nødvendigvis. For hva er da årsaken til at dette er problemer som foreldre med egenfødt barn også møter? At de er egenfødte? Neppe.

Også mye av adopsjonsforskningen har etter mitt skjønn et slikt overordnet problemfokus. Glasset er alltid halvtomt, aldri halvfullt. I tillegg er biologismen en dominerende trend innen det aller, aller meste av adopsjonsforskning. Dette gjør at enhver tilknytningsproblematikk eller identitetskonflikt er forutbestemt å ende opp i en eller annen adopsjonsforklaring. Dette er imidlertid (etter mitt skjønn) ikke vitenskapelig holdbart.

Igjen: Hva skyldes da egenfødte barns identiske problemer? At de lever med sine biologiske foreldre?

Deter naturlig at vi "hopper på" adopsjons som forklaring når problemer oppstår, men det gjør det ikke nødvendigvis riktig hver gang. Og når vi går (selv den vitenskapelig mer enn tvilsomme) adopsjonsforskningen nærmere etter i sømmene, konkludere jo faktisk den også i all hovedsak med at joda, det går faktisk veldig bra, ja faktisk nesten problemfritt, med de aller fleste.

Helt enig. Det er altfor stort problemfokus og altfor lett å skylde på adopsjon som årsak - og jeg tror ikke vi hjelper våre barn best på denne måten.

Vi har selv vært så heldige å få to små hjerteknusere - og vi har ikke opplevd overgangen til familie og tilknytning det minste problematisk.