Trøblete "samarbeid"

[Gjest fed up, eventually]

Nå har jeg fått nok! Etter 4 trøblete år med "samarbeid" om felles barn etter skilsmissen, vurderer jeg nå å slutte å være "snill" og gi ham et skikkelig spark bak.

En ting er at han er uenig i alt - han mener visst at uansett hvem det går ut over, samarbeide med meg, det skal han ikke. Det er selvsagt ungene det går ut over.

Han vil ikke betale bidrag, er selvstendig håndtverker og meldte seg arbeidsledig straks han skjønte jeg faktisk ville gå fra ham. Så han kan selvsagt ikke forsørge sine 3 barn og samtidig opprettholde sitt liv, sier Staten - så Staten betaler minstebidraget. De betaler i hvert fall til avtalt tid, det er ikke lite, bare det. Selv om han altså ikke selv betaler bidraget, nekter han alltid å bidra til større utgifter som sykkel, leirskole og slikt - og sier til barna at hva jeg gjør med de mange tusenene i bidrag, ikke er hans problem. Mange tusen,liksom...

I tillegg er det masse tull med alt samarbeid - han kan plutselig finne på å reise på ferie flere uker av gangen uten å si fra før kvelden før. At barna er hos ham, hindrer ham ikke i å verken jobbe eller gå til venner og besøke dem til langt på natt og la barna være alene. Han kan plutselig sende ungene hjem når de er hos ham. Han kan også plutselig ringe for å ta dem med på en tur,også - men verken ungene eller jeg synes det er så greit å plutselig måtte legge om alle planer fordi han kommer med et tilbud om tur. Derimot synes ungene stort sett det er supert om far plutselig ikke kan ha dem en weekend, likevel - så kan de ha "fri"!

Jeg legger imidlertid masse tid i å motivere ungene for også å være hos far - bare for å oppleve at hvis han oppdager at jeg overtaler dem, sier han at da vil han ikke ha dem på besøk. Hos ham er de bare velkommen om de kommer av egen fri vilje.

OK - om vi skal følge det, vil barna stort sett ikke være hos ham i det hele tatt - og derfor vurderer jeg nå å reagere på 4 års trøblete "samarbeid" der det stort sett er jeg som har stilt opp:

Hvilke muligheter har jeg? Jeg tenker ringe trygdekassa og tipse dem om at han jobber og tjener mer enn han gir inntrykk av. Jeg tenker også fortelle dem hvor lite barna er hos ham, men med de grensene de opererer med, blir det jo fort 4-8 netter/mnd, om man tar et år og fordeler totalt samvær. Det som ikke kommer fram, er at samværet skjer på kort varsel, at det er umulig å planlegge, at han kan droppe fraværet i uker av gangen om han legger andre planer, osv. Det vil heller ikke komme fram at jeg bokstavlig talt dytter barna, på 12, 10 og 15, ut av døra for at de skal gå til far, eller at de kommer hjem til meg de dagene de er hos ham, selv om de sover hos ham.

Ikke vits i å foreslå at jeg skal snakke med ham eller dra inn familievernkontoret - han har gått derfra i sinne og slengt igjen døra bare fordi de ikke var 100 % enige med ham, og snakker jeg med ham, føler jeg meg syk i flere dager etterpå, så ekkel er han da.

Det er klart at det eneste jeg kan endre i denne situasjonen, er hvordan jeg selv skal ta det. Jeg har satt eget liv på vent i flere år for å være mor, men merker jeg trenger litt tid for meg selv, noe jeg ikke får. Det gjør meg til en sliten, sur mor. Kvinne - det er jeg visst ikke i det hele tatt...

Men det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det. Så hvordan kan jeg "tvinge" ham til å innse at litt mer forutsigbarhet og samarbeid er i hans egen interesse? Jeg tror bare økonomiske konsekvenser vil virke på ham - så hva kan jeg si til trygdekontor etc. som vil gjøre at han tenker seg om med hensyn til å ha barna til faste tider, være mer forutsigbar for oss alle sammen?

Jeg vurderer av og til å ta fra ham barna helt - med rettssak - men det vil bare bli barna som taper på den løsningen - selv om han er uforutsigbar, er han jo deres far og forbilde (2 gutter, 1 jente).

Jeg merker jeg ikke får nok overskudd til å være konstruktiv og optimistisk og positiv slik vi har det i dag, med aldri fri og med dårlig råd. Det er _jeg_ som trenger avlastning, trenger å vite jeg virkelig har all tid for meg selv fra fredag til søndag sein kveld - så jeg kan hente meg litt inn.

Vi har dårlig råd. Jeg kan ikke og vil ikke reise bort. Jeg vil sove i egen seng. Og likevel ha helt fri fra å tenke på barna og deres behov, bare annenhver helg - er det for mye å drømme om? Hvordan kan jeg gjøre min drøm til virkelighet?

[karimarie1365380919]

Jeg svarte en annen med lignende problemer for en stund siden. Jeg kan bare si hva jeg gjorde og hva som fungerte for meg.

Den ustabile far forholdt jeg meg til som en slags onkel som jo ikke har forpliktelser. Dersom jeg skulle gjøre noe eller ha fri, måtte jeg finne barnevakt. Noen ganger kunne "onkel", men det var sjelden og ikke påregnelig.

Jeg så på meg selv som enke med eneansvar.

Naturligvis har jeg også gått alle rundene du holder på med nå. Men det åt krefter.

Med å bestemme andre roller i spillet, fikk jeg ro til å tenke.

Når onkel ønsket å ha barnet på besøk, sa jeg fra om det passet eller ikke passet. Det ble helvete av det. Men et oversiktlig helvete.

Trygde- og familiekontor og bidragsfogd likte ikke rollene mine.

Men det var min løsning. Idag er barnet student, og mor har fri til å sove og lese og jobbe og alle de andre tingene livet var fylt av før barnet var født. Far er en onkel som fremdeles kan plage barnet (som fremdeles opplever han som sin far). Det gjør meg vondt. Men jeg vet ikke hva jeg kunne gjort annerledes den gang.

[Lillemus]

Jeg svarte en annen med lignende problemer for en stund siden. Jeg kan bare si hva jeg gjorde og hva som fungerte for meg.

Den ustabile far forholdt jeg meg til som en slags onkel som jo ikke har forpliktelser. Dersom jeg skulle gjøre noe eller ha fri, måtte jeg finne barnevakt. Noen ganger kunne "onkel", men det var sjelden og ikke påregnelig.

Jeg så på meg selv som enke med eneansvar.

Naturligvis har jeg også gått alle rundene du holder på med nå. Men det åt krefter.

Med å bestemme andre roller i spillet, fikk jeg ro til å tenke.

Når onkel ønsket å ha barnet på besøk, sa jeg fra om det passet eller ikke passet. Det ble helvete av det. Men et oversiktlig helvete.

Trygde- og familiekontor og bidragsfogd likte ikke rollene mine.

Men det var min løsning. Idag er barnet student, og mor har fri til å sove og lese og jobbe og alle de andre tingene livet var fylt av før barnet var født. Far er en onkel som fremdeles kan plage barnet (som fremdeles opplever han som sin far). Det gjør meg vondt. Men jeg vet ikke hva jeg kunne gjort annerledes den gang.

Jeg er helt sikker på at barnet forstår hvorfor du gjorde som du gjorde og jeg synes du handlet veldig fornuftig jeg.

[Gjest fed up, eventually]

Jeg svarte en annen med lignende problemer for en stund siden. Jeg kan bare si hva jeg gjorde og hva som fungerte for meg.

Den ustabile far forholdt jeg meg til som en slags onkel som jo ikke har forpliktelser. Dersom jeg skulle gjøre noe eller ha fri, måtte jeg finne barnevakt. Noen ganger kunne "onkel", men det var sjelden og ikke påregnelig.

Jeg så på meg selv som enke med eneansvar.

Naturligvis har jeg også gått alle rundene du holder på med nå. Men det åt krefter.

Med å bestemme andre roller i spillet, fikk jeg ro til å tenke.

Når onkel ønsket å ha barnet på besøk, sa jeg fra om det passet eller ikke passet. Det ble helvete av det. Men et oversiktlig helvete.

Trygde- og familiekontor og bidragsfogd likte ikke rollene mine.

Men det var min løsning. Idag er barnet student, og mor har fri til å sove og lese og jobbe og alle de andre tingene livet var fylt av før barnet var født. Far er en onkel som fremdeles kan plage barnet (som fremdeles opplever han som sin far). Det gjør meg vondt. Men jeg vet ikke hva jeg kunne gjort annerledes den gang.

Jeg tror du har funnet en veldig smart løsning! Jeg merker at det sliter meg mer ut å forvente at han skal oppføre seg som en voksen og som far - bare for å bli skuffet gang på gang. Jeg skal derfor forsøke å omdefinere rollene slik du har gjort.

Denne sommeren har han vært ekstra vanskelig - eller like vanskelig som før, men siden det er gått så mange år siden skilsmissen, forventet jeg vel at han skulle oppføre seg mer voksent i sommer. Og fikk som vanlig en nesestyver.

Derfor hevntankene av økonomisk art... Ramme ham der det smerter mest for ham, liksom.

Jeg får heller være like voksen som du var og er - takk for et godt forbilde! Mye mer konstruktivt enn å hisse meg opp og planlegge hevn. Så takk!

[Gjest fed up, eventually]

Jeg svarte en annen med lignende problemer for en stund siden. Jeg kan bare si hva jeg gjorde og hva som fungerte for meg.

Den ustabile far forholdt jeg meg til som en slags onkel som jo ikke har forpliktelser. Dersom jeg skulle gjøre noe eller ha fri, måtte jeg finne barnevakt. Noen ganger kunne "onkel", men det var sjelden og ikke påregnelig.

Jeg så på meg selv som enke med eneansvar.

Naturligvis har jeg også gått alle rundene du holder på med nå. Men det åt krefter.

Med å bestemme andre roller i spillet, fikk jeg ro til å tenke.

Når onkel ønsket å ha barnet på besøk, sa jeg fra om det passet eller ikke passet. Det ble helvete av det. Men et oversiktlig helvete.

Trygde- og familiekontor og bidragsfogd likte ikke rollene mine.

Men det var min løsning. Idag er barnet student, og mor har fri til å sove og lese og jobbe og alle de andre tingene livet var fylt av før barnet var født. Far er en onkel som fremdeles kan plage barnet (som fremdeles opplever han som sin far). Det gjør meg vondt. Men jeg vet ikke hva jeg kunne gjort annerledes den gang.

Jeg tror du har funnet en veldig smart løsning! Jeg merker at det sliter meg mer ut å forvente at han skal oppføre seg som en voksen og som far - bare for å bli skuffet gang på gang. Jeg skal derfor forsøke å omdefinere rollene slik du har gjort.

Denne sommeren har han vært ekstra vanskelig - eller like vanskelig som før, men siden det er gått så mange år siden skilsmissen, forventet jeg vel at han skulle oppføre seg mer voksent i sommer. Og fikk som vanlig en nesestyver.

Derfor hevntankene av økonomisk art... Ramme ham der det smerter mest for ham, liksom.

Jeg får heller være like voksen som du var og er - takk for et godt forbilde! Mye mer konstruktivt enn å hisse meg opp og planlegge hevn. Så takk!

[frosken]

Jeg tror du har funnet en veldig smart løsning! Jeg merker at det sliter meg mer ut å forvente at han skal oppføre seg som en voksen og som far - bare for å bli skuffet gang på gang. Jeg skal derfor forsøke å omdefinere rollene slik du har gjort.

Denne sommeren har han vært ekstra vanskelig - eller like vanskelig som før, men siden det er gått så mange år siden skilsmissen, forventet jeg vel at han skulle oppføre seg mer voksent i sommer. Og fikk som vanlig en nesestyver.

Derfor hevntankene av økonomisk art... Ramme ham der det smerter mest for ham, liksom.

Jeg får heller være like voksen som du var og er - takk for et godt forbilde! Mye mer konstruktivt enn å hisse meg opp og planlegge hevn. Så takk!

Imponert over hvor lite som skulle til for at du innser det destruktive i å planlegge "hevn".

Du kan sikkert snart delta på NM i kamelsvelging! Tror jeg hadde blitt sprø av å måtte forholde meg til så mye umodenhet - for det er vel det fars atferd er uttrykk for?

[cec5]

Det er merkelig at trygdekontoret har godtatt at faren ikke betaler bidrag.

Søk om bidragsendring. Når faren sier han ikke har inntekt, og trygdekontoret mener han ikke har bidragsevne, så klag! Det går an å få fastsatt bidrag etter bidragsEVNE istedetfor faktisk inntekt. Og for svarte hælvete: hvis fyren har to friske armer og bein, så må han da kunne jobbe som alle andre.

Dessuten skriver du at far ikke har samvær. Da får han heller ikke samværsfradrag før han kan dokumentere samvær med en samværsavtale. Er han interessert i en skriftlig avtale, må man jo kunne håpe at han er interessert i samvær også.

[akicha]

For det aller første så syns jeg du skal tenke på; hva er det beste for barna i det lange løp? Jeg tror at det beste for barna i lengden er å ha kontakt med faren, og så får man heller hjelpe dem å bearbeide deres skuffelser over sin far når den tid kommer. For det vil den nok, og det er veldig vondt.

For det andre, hva ønsker du egentlig? Du skriver på den ene siden at du trenger tid for deg selv annenhver helg, og på den andre siden så ønsker du ingen samværsordning.

Hvis du omtrent må sparke barna dine ut av døra når de skal reise til far så syns jeg det blir litt feil. Jeg tror ikke jeg hadde gjort det.. Støtt dem heller i at de velger selv hvor de ønsker å være (hvertfall han/hun på 15!) og at de ikke skal ha dårlig samvittighet overfor den forelderen de velger bort der og da.

Jeg syns også at klarere avtaler på når de skal til far er gunstig både for deg og barna. Annenhver helg, punktum. Hvis far ikke ønsker å ha dem likevel på sin helg, så må han vente til neste gang det er "hans" helg. Hvis du velger å gjøre dette, så tror jeg det er lurt å informere om dette på forhånd før det oppstår en situasjon der han ringer uventet og sier han skal ha barna med på tur I DAG. Kanskje du kunne skrevet et brev der du forlanger at samværsordningen skal fungere slik som den opprinnelig er avtalt?

Det blir mye mer forutsigbart for barna hvis de vet hva de har å forholde seg til, og de slipper å føle seg som kasteballer som bare har å stille opp når far skal på tur. Det er HELT GREIT å ikke ha lyst.

Og til slutt, jeg er IKKE interessert i å betale din eks' barnebidrag! Hvis du VET han jobber mer enn det han oppgir så er det din PLIKT å si fra om det. Det er DITT sosiale ansvar. Hevn eller ikke hevn, det er utnyttelse av systemet og din plikt å si fra. Du trenger ikke fortelle han at du har tipset dem. Det er ikke sikkert de klarer å "ta" ham heller, men da har hvertfall du gjort ditt.

Lykke til! Håper du klarer å få en mer forutsigbar hverdag for deg og dine barn etterhvert.