Fuji`s fødsel.

[fuji1365380447]

Vannet mitt gikk allerede i uke 32, så i to varme og kjedelige uker, så lå jeg på sykehus og forsøkte etter beste evne å knipe igjen.

Jeg fikk lungemodningssprøyter slik at babyen skulle være forberedt på å puste selv. Jeg fikk beskjed om at etter uke 34 så ville fødselen bli satt i gang, fordi da var risikoen for infeksjon større enn fordelen ved at babyen lå inni.

Jeg hadde ikke så lyst til å bli satt i gang, så da jeg endelig fikk lov til å bevege meg litt, så gikk jeg hvileløst rundt på sykehusområdet i håp om å sette i gang fødselen. Forstervannet inneholder hormoner som modner livmorhalsen, så jeg hadde fått beskjed om at jeg var relativt moden.

Dagen før de skulle sette meg i gang, så begynte fødselen av seg selv. Sånn i ett-tiden på formiddagen begynte jeg å kjenne mens-murringer i ryggen og magen, som ble mer og mer tydelig. Jeg fikk tatt en CTG (måling av fosterets hjerterytme og mine sammentrekninger) og da så vi at det var regelmessige sammentrekninger med ca 2 min mellomrom.

Jeg hadde jo lært på fødselsforberedene kurs at de tidlige riene ville komme med 7-10 min mellomrom, så jeg var litt overrasket over at det ikke stemte med "boka". I løpet av hele fødselen så hadde jeg aldri mer enn 2 min pause mellom riene, og når riene begynte å være vonde, så var det rimelig slitsomt...

Men under den tidlige åpningsfasen var jeg rolig og flink, og gjorde pusteøvelsene mine for meg selv. Jeg satt på gulvet på alle fire og pustet meg gjennom riene, og syntes faktisk at det var ganske spennende og flott på dette tidspunktet. Mannen min hjalp meg, tørket pannen osv, og var kjempefin.

Da klokken var 20, så var riene adskillig mer intense, og jeg må si at jeg ble litt skuffet da jeg ikke hadde mer enn to cm åpning.

Jeg har hatt en konisering (dvs jeg har fjernet en del av livmorhalsen pga celleforandringer) og jordmoren kunne fortelle meg at arrvevet etter dette inngrepet kunne føre til at jeg ville stå i "stampe" lenge, før arrvevet ville gi etter - og da kunne det går veldig fort.

Og det var akkurat det som skjedde: resten av kvelden slet jeg meg gjennom stadig vondere rier, nesten uten resultat. Klokken 22 hadde jeg fremdeles bare 2 cm åpning, og det begynte å røyne på.

Jeg sto oppe og lente meg inn over sengen, mens jeg pustet i lystgassmasken under hver ri - som stadig kom med ett til to min mellomrom. Og nå var det slutt på den pene og pyntelige fødselen... Jeg klarte å puste fint inn og ut på hver ri, men nå skrek og brølte jeg på hver utpust. Utrolige krefter som virker i kroppen på dette tidspunktet!

Klokken 23.45 så skjekket jordmoren åpningen min igjen, og til min utrolige skuffelse, så var jeg nå bare 4 cm.

Jeg gråt av skuffelse, og sa at: " hvis dette er 4 cm, så vil jeg ikke være med på 9! JEG VIL HA EPIDURAL!!!!!!"

Jordmoren var enig i at dette var et godt valg, og gikk ut for å finne anestesilegen - men typisk nok så hadde han akurat blitt kalt inn til et hastekeisersnitt, så jeg måtte vente.

Jeg skrek og gråt og hylte at han måtte komme, og var sikker på at døden var nær... Og på toppen av alt, så kastet jeg opp. Jordmoren løp ut og inn, for å finne anestesilegen, og mens hun var ute, så kjente jeg at jeg måtte bæsje... Jeg syntes at det var så forsmedelig, men jeg klarte ikke å holde tilbake trykketrangen. Husker bare at jeg sto å gråt ned i madrassen og sa "æsj, så ekkelt" mens mannen min prøvde å trøste meg.

Da jordmoren endelig kom tilbake, så sa hun at hun skulle kjenne på åpningen fordi jeg hadde trykketrang - og ganske riktig: "nå kommer ungen!Det blir ikke tid til noe epidural nå. Kom deg opp i senga!"

Jeg ble lagt på siden og pressriene kom umiddelbart, så jeg satte i gang å presse med et brøl. Jeg syntes at pressriene var mye mindre vonde og det var deilig å endlig få noe effekt av lidelsen. I løpet av ti-femten min og kanskje fire pressrier var babyen ute klokken 00.30.

Det vil si at jeg gikk fra fire cm åpning klokken 23.45 til ferdig fødsel tre kvarter senere!!!! Ikke rart at jeg hadde vondt.

Den lille klumpen ble lagt rett opp på brystet mitt, og jeg var så bekymret for at hun ikke gråt. Hun bare klynket og knirket såvidt... Men alle sa at hun var frisk og fin, og jeg så jo at hun levde og pustet selv. Hun veide 2555 gram, var 47 cm lang og var 32 cm rundt hodet!

Da de skulle ha meg til å presse ut morkaken, så ble jeg nesten bare forbannet! Skulle det aldri ta slutt. Jeg presset en siste gang, men klarte ikke å la være å skrike, inn i øret på stakkars lille nyfødte krypet..

Så ble jeg sydd for jeg hadde sprukket litt - men bare fire sting, så det var ikke noe veldig.

Etter en times tid så kom barnelegen for å hente henne over på nyfødt intensiven. Jeg hadde trodd at jeg skulle bli veldig fortvilet da de tok henne fra meg, men på det tidspunktet så hadde jeg ikke knyttet meg til henne ennå. Jeg bare bare glad for at slitet var over og gledet meg til en dusj og noe mat.

Jeg sovnet sånn i tre-fire tiden på natten, men sov ikke særlig mye. Og neste morgen klokken åtte fikk jeg endelig komme over på barneavdelingen å se den lille jenta mi.

DA kom følelsene for fult - tårene bare rant da jeg så den lille jenta som lå der med sonde i nesa og overvåknigsutstyr for puls og oksygenmetning. Hun så så fremmed og rar ut der hun lå, og jeg følte at jeg måtte spørre pleierene for å få lov til å ta henne opp.

Alt i alt, så var det en fødsel som gikk uten medisinske komplikasjoner og som gikk relativt raskt. Men fytti grisen så vondt det gjorde!

Men nå har jeg allerede glemt smertene og koser meg bare med den lille jenta mi.

[Gjest fregnefjes]

Gratulere så mye.Håper du kommer deg fort etter en tøff fædsel.Nå fikk jeg lyst på en baby til:-)

[DarkPink]

*tørke en tåre*

Gratulerer så mye. Så fint og åpent du beskriver alt sammen!

[April]

*tørker en tåre her også*

Høres ut som en tøff fødsel ja. Den kom plutselig veldig nær her nå. Jeg har 8 dager til termin... Gruer-gleder meg...

Kos deg videre med den lille skatten din )

[Sofline]

Kos deg med jenta! :-)

[simane]

Å, jeg kjente meg så utrolig godt igjen da jeg leste om hyppige og vonde rier uten effekt. Skikkelig deprimerende! Og du, jordmødre er vant til både avføring og oppkast så det må du ikke tenkt på engang.

Takk for kjempefin rapport. Jeg ble helt rørt. Kos deg med jenta di!!!

[jubalong70]

Den var en flott beskrivelse, fuji! Jeg kjenner meg så igjen i det med brøling. Det gjorde jeg når jeg fikk lillebror også. Trodde jeg skulle forgå av smerte. Men utrolig nok så kommer man seg gjennom det!

Jeg kjenner meg også igjen i det med at det egentlig er litt greit når de tar ungen. Etter begge mine vaginale fødsler var det helt greit å slippe å forholde seg til den nyfødte mens jeg ble sydd og kom meg litte grann.

Velkommen hjem. Jeg vil anta at lillejenta er verdens nydeligste

[hare1365380455]

Fint å lese! Riene mine første gang startet også med 2-3 min. mellomrom, og det var veldig intenst.

Gratulerer!

[Velouria]

Flott å lese og disse følelsene når de tok jenta med seg kjenner jeg godt igjen. Flisen var også ei bittelita jente, og da de tok henne tenkte jeg "fint, da får jeg sove godt denne natten " yeah right!

Kos dere masse med den lille jenta, hun blir nok ei tøff lita tulle, de blir gjerne det disse småkrypa

[kakki1365380609]

Nydelig, fuji. Gratulerer så masse med lillejenten )

[Klara Q]

Stakkar - jeg skjønner godt at du ble fortvilet av å måtte ligge så lenge med ineffektive rier! Og så kom hele åpninga i en rasende fart på slutten *au*!

Takk for flott rapport! Kos deg masse med jenta di!

[Gjest mij]

Oi sann, det var litt av en økt.

Kjenner meg litt igjen - ble satt i gang, men de første cm gikk fryktelig tregt. Så ble det uutholdelig, skrek etter epidural, men legen var akkurat blitt kalt inn til et annet akuttilfelle.

Gikk også fra 4-5 cm til full åpning på under en time.. Vondt vondt vondt!!

Håper det fortsatt er bra med store og liten )

[Gjest Kitty Cat 82]

Jeg får klump i halsen!

Jeg også vil!

Gratulerer!!!!

[cecily]

Gratulerer, kjære deg!

En utrolig fin beskrivelse av fødselen. Måtte snufse litt, jeg.

c",)