Det minste av to onder

[Gjest sliten og lei meg]

Jeg er fortvilet og oppgitt om dagen. Det er ting som har utviklet seg over tid, og jeg har begynt å miste håpet om at det noen gang skal endre seg.

Jeg vurderer seriøst om det hadde vært best for meg og mannen å gå hver til vårt. Det er ikke en ønskesituasjon, spesielt ikke med tanke på at vi har to nokså små barn. Men det er slett ikke bra som det er heller.

Jeg er så lei. Det føles som vi lever separate liv. Jeg har ansvar for ungene, og han bare for seg selv. Alt vi skal gjøre med ungene er det jeg som gjør mens han sitter hjemme og er sur. Er vi hjemme så krangler han med ungene så fort jeg snur ryggen til. Er vi borte er han sur fordi vi bare drar uten å tenke på han.

Det er jeg som har ansvar for at alt i hverdagen fungerer. Dvs. handle, lage mat, rydde, oppvask, klesvask, barnehage, legging av unger, få unger til og fra barnehage. Han vasker sine egne klær (og bare det), og jeg må ta resten. Tidligere smurte jeg matpakka hans, men på et tidspunkt forlangte jeg at han gjorde det sjøl. Han ble skikkelig sur, men gjør det. Men til meg og ungene er det fortsatt jeg som smører.

Hver gang jeg har tatt opp temaet har det endt likt. Nemlig med at han blir fornærmet, deprimert og plutselig er det HAN det er så synd på. Han blir skikkelig martyr - og forteller meg hvor verdiløs han er, og spør om jeg har tenkt å sparke han ut nå. I noen tilfeller truer han direkte eller indirekte med å ta livet av seg - av hensyn til meg - "for da får du jo livsforsikringen". Det evige "du har det nok bedre uten meg" har begynt å gnage skikkelig på meg.

Det jeg ber om i slike diskusjoner er at han må involvere seg litt mer i resten av familien. Jeg ber han prøve å være litt hyggelig og litt sosial nå og da, ikke bare slenge dritt og være mest mulig ekkel. (For det gjør han, og han unnskylder seg alltid med at han bare "er sånn"). Jeg sier også at jeg er uenig i måten han håndterer ungene på - som stort sett består i skriking og brøling, stort sett uten noe forvarsel, og ofte helt urimelig. Jeg syns han må roe seg ned litt og tenke før han brøler.

Jeg sier også at jeg syns han må ta mer del i hverdagens ansvar for at alt skal fungere. Men han har alltid en unnskyldning for det også. For om vinteren da er han jo så sliten og trøtt, mørketid og snø og kulde - så da orker han bare ikke. Om sommeren er det for varmt, og han takler jo ikke varmen. Lavtrykk - nei det er ikke noe bra. Regn? Nei det blir han deprimert av. Sol? Alt for varmt, hater sola. Alt er galt, hele tiden. Og kanskje er jeg dum, eller bare kanskje jeg er glad i han, for jeg har latt han slippe unna i år etter år. Jeg har hele tiden trodd at han før eller siden ville finne ut at det kanskje ikke var så verst å ha familie, og til og med tilbringe tid med oss. Men hvor mange år skal jeg vente?

Jeg er skikkelig nedfor i dag. Jeg vet at jeg burde ta en prat med han, men jeg vet også at det vil ende med at HAN blir så deprimert og lukker seg inne i seg selv, og forteller meg at jeg ville hatt det bedre uten han. så ender det med at jeg atter en gang må ordne plaster på såret, og være den som berger forholdet vårt videre noen måneder til. Så hva er vitsen? Det er jo ingen poeng å snakke med han, for han skal ha ting på sin måte uansett. Jeg har ikke noe jeg skulle ha sagt. Og alle "diskusjoner" ender med at han er den "sårede" part og jeg er den slemme og kravstore.

Noen som har gode råd til meg?

[lonelyP]

Det virker på meg som om du beskriver en person som virkelig er deprimert. Kanskje du burde snakke med han om å få hjelp? Han føler seg ubrukelig og at du ikke trenger han. Kanskje han får for lite ansvar? Kanskje må du vise at du trenger han i hverdagen? At du ikke er super-woman som greier alt alene? Bare noen tanker som dukket opp når jeg leste innlegget ditt. Å leve med deprimert mennesker er fryktelig slitsomt, det er viktig at han gjør noe med det før han synker alt for dypt inn i det.

[Gjest sliten og lei meg]

Det virker på meg som om du beskriver en person som virkelig er deprimert. Kanskje du burde snakke med han om å få hjelp? Han føler seg ubrukelig og at du ikke trenger han. Kanskje han får for lite ansvar? Kanskje må du vise at du trenger han i hverdagen? At du ikke er super-woman som greier alt alene? Bare noen tanker som dukket opp når jeg leste innlegget ditt. Å leve med deprimert mennesker er fryktelig slitsomt, det er viktig at han gjør noe med det før han synker alt for dypt inn i det.

Ja, jeg tror han er deprimert. Han innser det vel selv også, men nekter å få hjelp for det. Han mener at jeg er "skyld" i depresjonen fordi han blir nedfor når jeg er nedfor. Og at hvis bare jeg er mer positiv og blid så blir han det også. Jeg har selv vært igjennom en depresjon, og jeg valgte å gå til lege og få hjelp for det. Brukte mildt antidepressiva i nesten ett år. Og det hjalp. Men nå merker jeg at det tærer på igjen, jeg merker at det går nedoverbakke med meg også. Han har egentlig vært deprimert mer eller mindre hele tiden i de 11 årene vi har vært sammen, og sannsynligvis lenge før det også.

Jeg er ingen superwoman, men noen ganger føler jeg at jeg må være det. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre. Det har gått inn i en ond sirkel som er så vanskelig å komme ut av. Og jeg frykter at hvis jeg bryter ut av sirkelen så bryter jeg ut av hele samlivet. For innerst inne tror jeg han "trives" med å være misfornøyd og føle seg forurettet.

[lonelyP]

Ja, jeg tror han er deprimert. Han innser det vel selv også, men nekter å få hjelp for det. Han mener at jeg er "skyld" i depresjonen fordi han blir nedfor når jeg er nedfor. Og at hvis bare jeg er mer positiv og blid så blir han det også. Jeg har selv vært igjennom en depresjon, og jeg valgte å gå til lege og få hjelp for det. Brukte mildt antidepressiva i nesten ett år. Og det hjalp. Men nå merker jeg at det tærer på igjen, jeg merker at det går nedoverbakke med meg også. Han har egentlig vært deprimert mer eller mindre hele tiden i de 11 årene vi har vært sammen, og sannsynligvis lenge før det også.

Jeg er ingen superwoman, men noen ganger føler jeg at jeg må være det. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre. Det har gått inn i en ond sirkel som er så vanskelig å komme ut av. Og jeg frykter at hvis jeg bryter ut av sirkelen så bryter jeg ut av hele samlivet. For innerst inne tror jeg han "trives" med å være misfornøyd og føle seg forurettet.

Kanskje dere kunne prøvd familieterapi? Hvis han kan si til en psykolog at det er din feil og få tilbakemelding på at han selv har et valg oppe i det hele (fra andre enn deg) så kanskje han innser at han trenger hjelp. Nå styrer han jo skuten den veien han egentlig ikke vil også gir han deg skylden for det. Klart det er enklest å lulle seg inn dette og gi andre skylden. Det krever krefter å styre ut av en depresjon, det vet du like godt som meg. Det er nok vanskeligere for menn å be om hjelp enn for oss kvinner, mange gammeldagse normer som henger igjen.

[Lillemus]

Ja, jeg tror han er deprimert. Han innser det vel selv også, men nekter å få hjelp for det. Han mener at jeg er "skyld" i depresjonen fordi han blir nedfor når jeg er nedfor. Og at hvis bare jeg er mer positiv og blid så blir han det også. Jeg har selv vært igjennom en depresjon, og jeg valgte å gå til lege og få hjelp for det. Brukte mildt antidepressiva i nesten ett år. Og det hjalp. Men nå merker jeg at det tærer på igjen, jeg merker at det går nedoverbakke med meg også. Han har egentlig vært deprimert mer eller mindre hele tiden i de 11 årene vi har vært sammen, og sannsynligvis lenge før det også.

Jeg er ingen superwoman, men noen ganger føler jeg at jeg må være det. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre. Det har gått inn i en ond sirkel som er så vanskelig å komme ut av. Og jeg frykter at hvis jeg bryter ut av sirkelen så bryter jeg ut av hele samlivet. For innerst inne tror jeg han "trives" med å være misfornøyd og føle seg forurettet.

Han vet hva han har sånnsom situasjonen er nå og synes vel i bunn og grunn det er ganske greit. Han slipper å gjøre noe som helst i huset, finner på unnskyldninger på løpende bånd og disse blir godtatt!

Han nekter å søke hjelp sier du - har du krefter til å sette foten ned og be ham velge, søk hjelp eller du forlater ham? Problemet er jo dersom han fremdeles nekter å søke hjelp...

[Gjest sliten og lei meg]

Han vet hva han har sånnsom situasjonen er nå og synes vel i bunn og grunn det er ganske greit. Han slipper å gjøre noe som helst i huset, finner på unnskyldninger på løpende bånd og disse blir godtatt!

Han nekter å søke hjelp sier du - har du krefter til å sette foten ned og be ham velge, søk hjelp eller du forlater ham? Problemet er jo dersom han fremdeles nekter å søke hjelp...

Jeg vet ikke om jeg har krefter til å presse han til å søke hjelp. Jeg vet at jeg i stor grad har "skyld" for å ha latt situasjonen bli sånn som den er. Jeg er ikke god på å presse han. Jeg vurderer jo seriøst å forlate han, men føler at det er vanskelig å gjøre det mens han er "på bunn", og umulig å gjøre det FORDI han er "på bunn".

Jeg kan ikke forlate han FORDI han er deprimert. Hvis jeg forlater han er det fordi jeg ikke orker å leve med han slik ting har utviklet seg. Jeg orker ikke føle meg som en alenemor med to barn og en "husokkupant" som bare klager og sutrer. Det er hverdagen jeg ikke får til å gå opp. Når jeg likevel må ta alt det daglige, og i tillegg holde ut med hans konstante klaging, kjefting og kritikk - hvorfor bor jeg sammen med han? Jeg ville jo klart meg like godt alene.

Egentlig ønsker jeg at han skal forandre seg, men innser at jeg ikke kan kreve det av han, og JEG kan ikke forandre han. Han må ville det selv, og gjøre det selv. Og dermed føler jeg meg så maktesløs. For jeg tror ikke han vil. Jeg tror han har "ventet" på bruddet i 11 år, og på en måte får tilfredsstilt sitt behov for å føle seg elendig hvis jeg omsider faktisk forlater han. Da får han velte seg i selvmedlidenhet og gå på fylla i noen uker. Samtidig tror jeg ikke han faktisk tror at det kan skje, at jeg forlater han.

Jeg er lei av å ta ansvar for hans følelser. Jeg tar ansvar for alt det praktiske rundt hus, hjem og barn. Han må kunne ta ansvar for seg selv. Vil han ikke, så vil han ikke. Men kanskje jeg må sette det i klartekst for han. Kanskje du har rett likevel, at jeg faktisk bør si rett ut at enten tar du tak i ting SELV, NÅ, og får til en endring, eller så flytter jeg ut.

[Gjest sliten og lei meg]

Kanskje dere kunne prøvd familieterapi? Hvis han kan si til en psykolog at det er din feil og få tilbakemelding på at han selv har et valg oppe i det hele (fra andre enn deg) så kanskje han innser at han trenger hjelp. Nå styrer han jo skuten den veien han egentlig ikke vil også gir han deg skylden for det. Klart det er enklest å lulle seg inn dette og gi andre skylden. Det krever krefter å styre ut av en depresjon, det vet du like godt som meg. Det er nok vanskeligere for menn å be om hjelp enn for oss kvinner, mange gammeldagse normer som henger igjen.

Jeg har tenkt tanken på terapi. Men vet ikke hva det innebærer, vet ikke om jeg "tør".

Da vårt eldste barn ble født gikk det noen måneder, og så var mannen min inne i en temmelig dyp depresjon. Han skjønte det ikke selv, og gikk til lege. Legen konstaterte depresjon, sykemeldte han og ga han antidepressiva. Og fortalte han at det var min "skyld". Fordi at vi hadde fått barn så var jeg blitt mer opptatt av babyen og brukte mindre tid på han, og mindre tid til sex. Dette fortalte altså legen til han. Jeg ble mildt sagt oppgitt.

Jeg tenker nok det at terapi kunne gjort oss godt. Jeg sier ikke at alt er hans feil, men jeg går heller ikke med på at alt er min feil. Og alltid ender vi med å diskutere akkurat det. Han ikler seg martyrrollen, og forteller at jeg overser alt det han faktisk GJØR, som å betale regninger på nettet, og ta med søpla ut om morgenen. Jeg sier at det handler ikke om det, for jeg vet at han også GJØR ting, men hverdagen MIN er fullbooket med ting jeg MÅ gjøre, mens han kan velge hva han vil gjøre og når, og han kan velge bort å gjøre husarbeid og lignende i det daglige. Det koker alltid ned til "hvem sin skyld", og det er så nyttesløst.

[Lillemus]

Jeg vet ikke om jeg har krefter til å presse han til å søke hjelp. Jeg vet at jeg i stor grad har "skyld" for å ha latt situasjonen bli sånn som den er. Jeg er ikke god på å presse han. Jeg vurderer jo seriøst å forlate han, men føler at det er vanskelig å gjøre det mens han er "på bunn", og umulig å gjøre det FORDI han er "på bunn".

Jeg kan ikke forlate han FORDI han er deprimert. Hvis jeg forlater han er det fordi jeg ikke orker å leve med han slik ting har utviklet seg. Jeg orker ikke føle meg som en alenemor med to barn og en "husokkupant" som bare klager og sutrer. Det er hverdagen jeg ikke får til å gå opp. Når jeg likevel må ta alt det daglige, og i tillegg holde ut med hans konstante klaging, kjefting og kritikk - hvorfor bor jeg sammen med han? Jeg ville jo klart meg like godt alene.

Egentlig ønsker jeg at han skal forandre seg, men innser at jeg ikke kan kreve det av han, og JEG kan ikke forandre han. Han må ville det selv, og gjøre det selv. Og dermed føler jeg meg så maktesløs. For jeg tror ikke han vil. Jeg tror han har "ventet" på bruddet i 11 år, og på en måte får tilfredsstilt sitt behov for å føle seg elendig hvis jeg omsider faktisk forlater han. Da får han velte seg i selvmedlidenhet og gå på fylla i noen uker. Samtidig tror jeg ikke han faktisk tror at det kan skje, at jeg forlater han.

Jeg er lei av å ta ansvar for hans følelser. Jeg tar ansvar for alt det praktiske rundt hus, hjem og barn. Han må kunne ta ansvar for seg selv. Vil han ikke, så vil han ikke. Men kanskje jeg må sette det i klartekst for han. Kanskje du har rett likevel, at jeg faktisk bør si rett ut at enten tar du tak i ting SELV, NÅ, og får til en endring, eller så flytter jeg ut.

Har du prøvd å forklare ham det du sier så fint og ryddig til oss her nå?

At du fremdeles er glad i ham og ikke vil at samlivet skal opphøre, du vil ikke flytte, men så lenge han ikke søker hjelp for sin depresjon så makter du ikke dette lenger.

Vil han i det hele tatt høre på deg, tror du om du klarer å sette deg ned, snakke rolig og greit, ikke begynne å gråtem skrike og beskylde ham for ting?

*Klem*

[Gjest sliten og lei meg]

Har du prøvd å forklare ham det du sier så fint og ryddig til oss her nå?

At du fremdeles er glad i ham og ikke vil at samlivet skal opphøre, du vil ikke flytte, men så lenge han ikke søker hjelp for sin depresjon så makter du ikke dette lenger.

Vil han i det hele tatt høre på deg, tror du om du klarer å sette deg ned, snakke rolig og greit, ikke begynne å gråtem skrike og beskylde ham for ting?

*Klem*

Jeg har prøvd så mange ganger, syns jeg. Og det bærer alltid like galt av sted. Ofte starter det med at jeg prøver å forklare saklig og ryddig hva jeg mener, og er veldig bevisst på ordvalget for at jeg ikke skal bli anklagende. Oftest ber han da om unnskyldning - noe som i for seg føles meningsløst. Unnskyld for hva da? Og hva videre? Men når han har sagt unnskyld syns han liksom at nå må det vel være bra, og så vil han ikke si noe mer. Trekker seg inn i seg selv, eller går sin vei. Svarer ikke når jeg sier noe, bare stirrer i golvet. Akkurat det provoserer meg ganske kraftig, så da pleier jeg å kjøre han litt hardere. Spørre rett ut om han ikke bryr seg om meg, eller hvorfor han gjør slik og sånn, når han vet at jeg ikke liker det. (F.eks. hvorfor han er stygg i munnen til meg nesten hele tiden, han syns det er så morsomt, men han vet at jeg blir såret, for DET har jeg sagt en million ganger.) Han bare unnskylder og unnskylder, og har ingenting konstruktivt å komme med. Så blir han oftest så såret, og begynner å fortelle hvor lite verdt han er, og at han ikke burde levd. Og da er vi på villspor.

Jeg føler at jeg hele tiden går på nåler for ikke å såre han, mens han ikke tar fem øre for å såre meg, til og med når han VET at han sårer meg.

Og hvis han kommer med noe konstruktivt, så har han alltid bare ett svar på hvorfor han syns ting er vanskelige i forholdet: for lite sex. Dessuten er han hver gang jeg tar det opp like overrasket - og såret - over at jeg virkelig ikke syns at alt er så bra, for det trodde han. Hver gang.

Tusen takk for klemmen. :-) Trengte den.

[lonelyP]

Jeg har tenkt tanken på terapi. Men vet ikke hva det innebærer, vet ikke om jeg "tør".

Da vårt eldste barn ble født gikk det noen måneder, og så var mannen min inne i en temmelig dyp depresjon. Han skjønte det ikke selv, og gikk til lege. Legen konstaterte depresjon, sykemeldte han og ga han antidepressiva. Og fortalte han at det var min "skyld". Fordi at vi hadde fått barn så var jeg blitt mer opptatt av babyen og brukte mindre tid på han, og mindre tid til sex. Dette fortalte altså legen til han. Jeg ble mildt sagt oppgitt.

Jeg tenker nok det at terapi kunne gjort oss godt. Jeg sier ikke at alt er hans feil, men jeg går heller ikke med på at alt er min feil. Og alltid ender vi med å diskutere akkurat det. Han ikler seg martyrrollen, og forteller at jeg overser alt det han faktisk GJØR, som å betale regninger på nettet, og ta med søpla ut om morgenen. Jeg sier at det handler ikke om det, for jeg vet at han også GJØR ting, men hverdagen MIN er fullbooket med ting jeg MÅ gjøre, mens han kan velge hva han vil gjøre og når, og han kan velge bort å gjøre husarbeid og lignende i det daglige. Det koker alltid ned til "hvem sin skyld", og det er så nyttesløst.

Forstår at du har det veldig vanskelig. Du skal ikke ta ansvar for hans følelser, det er hans ansvar. Du skal ikke være nødt til å gå på nåler for at han skal ha det bra, det blir bare destruktivt for din del.

Ta en tur på familieterapi, dere kan be om å få noen timer hver for dere til og med. Dere møter da mennesker som vet hvordan de skal møte mennesker som har kjørt seg inn på et helt feilt spor i tankegangen. Det har jo mannen din i aller høyeste grad gjort. Fastlegen til mannen din prøvde nok bare å forklare ham hvordan sammenhengen var, mens mannen din bruker det som et forsvar for sine egne følelser. Leger er bare mennesker og enkelte har ufattelig lite innsikt når det gjelder depresjon og psykologi. Gikk selv i terapi lenge, det hjalp meg inn på litt andre spor selv om jeg nok føler at en annen type terapi hadde vært mer riktig for meg. Likevel er ikke terapi så dumt. Man får fortalt hva som er galt og en annen person hjelper en til å sette tankene i et litt annet lys.

Det jeg leser av dine innlegg er at dere går opp igjen samme krangelen gang på gang på gang. Det er jo ikke noe poeng i. Det er ikke sikkert du trenger så mye hjelp selv, men han og deres parforhold trenger hjelp.

[Sofline]

Hvis han virkelig er deprimert (noe det kan høres ut som), kan en tur til legen hjelpe. Han kan få medisiner og/eller psykologhjelp og bli en helt annen mann (hvis det er depresjon han har).