På jakt etter venner....Men ender opp i forelskelse

[Gjest vilhavenninner]

Gjerne ikke noe problem for folk flest...

Men jeg er gift. Som ektepar har vi ingen vennepar, og han har heller ingen egne venner. Han savner det ikke heller på samme måten som meg.

Jeg finner stort sett bare tonen med gutter, untatt noen få unntak.

Slik skjer det: Vi har det veldig kjekt sammen, jeg og den nye vennen, og jeg føler ingen dragning, annet enn at jeg er glad for å finne en venn som matcher og at vi er opptatt av de samme tingene. Vi ler sammen og er aktive. Etterhvert (som regel etter fem, seks måneder) dukker det opp så mange positive sider med gutten/mannen, at jeg faller hardt og dypt. Og da må jeg trekke meg tilbake...! Dette er grusomt vondt ettersom jeg da føler meg så tom og forlatt etterpå. Jeg klarer heller ikke være sammen med denne vennen og late som ingenting, og håpe at forelskelsen går over.

Nå er dette tredje gangen det skjer! Og det er helt supre karer og jeg savner dem så klart. Jeg skulle ønske det fantes en knapp som styrte følelseslivet.

Om jeg er lykkelig i ekteskapet? Det finnes vel knapt mer perfekt mann, han er verdens snilleste. Gnisten er der nok ikke, men jeg orker ikke å miste ham. Har ikke lyst til å bytte ham ut!

Løsningen for oss hadde vært at vi fant oss vennepar....Men det er ikke lett! Minuset med den perfekte ektemannen min er at han ikke savner selskaplighet og sosial omgang. Han trvise med meg, seg selv og har det veldig bra.

Livet er jammen en jobb!

Skulle ønske jeg hadde tre-fire venninner i stedet for! De jeg har, er skjønne, men single og ikke i nærheten...

[Ugga Bugga]

Tja, jeg har ingen råd til deg.

Men du kan jo se "When Harry met Sally" på TV i kveld.

[Gjest vilhavenninner]

Tja, jeg har ingen råd til deg.

Men du kan jo se "When Harry met Sally" på TV i kveld.

Det kan jeg jo... :-)