bekymra

[bekmyr]

hei

kommer fra selskap, god mat, brus og litt vin, en fin sommerkveld, men sitter med en bitter bismak.

en av gjestene forteller ved ankomst at vedkommendes 6 år gamle barn er hjemme alene å ser barnetv for h*n syns det var kjekkere enn å bli med i selskap (var også invitert).

Nå må det sies at avstanden er ikke mange metrene, men barnet må krysse vei samt ringe på ytterdør i blokk for å komme i kontakte med foreldren.

Det ender med at at foreldren (som var på byen senest igår) klarer skaffe barnevakt og stikker på byen, selv om barnet var urolig (var hjemme å fikk barnet i seng først)

jeg er sint på meg selv og resten av selskapet som faktisk stilltiende samtykker til dette! (vet at flere reagerte) Vi vet at foreldren som er alene om ansvaret fester flere ganger i uken og har diverse barnevakter hele tiden. Dette har pågått over flere år.

I ettertid angrer jeg på at jeg ikke sa ifra, eller gikk over til barnet!

Er det jeg som overdriver eller er det naturlig å reagere på dette??

Hva bør jeg i tilfelle gjøre?

[zenitra]

Hvis disse foreldrene fester flere ganger i uken, så vil jeg da si at de har et problem! De har jo barn, og ved å springe på byen flere ganger i uka vil jeg da absolutt si at de forsømmer noe?

Jeg får dårlig samvittighet bare ved tanken!

Men hvordan er de ellers som foreldre da? Går dette barnet for lut og kaldt vann? Eller virker det som om de ellers tar det ansvaret som skal tas?

Jeg reagerer vel egentlig ikke på at en 6 åring er alene hjemme, når foreldrene er rett i nærheten. Vi naboer løper frem og tilbake til hverandre hele tiden, men hos oss er det bare en hekk i mellom. I tilfellet ditt må jo barnet både krysse gaten og ringe på døren i en blokk!

Synes dette høres ut som umodne foreldre jeg.

Jeg var borti en lignende situasjon en gang. Her var moren alene, og sprang på byen ukentlig. Ungene var urolige, ville selvsagt ha mer tid med moren om kveldene. En gang kom ikke denne moren hjem om kvelden/natten, men kom dinglende tidlig morgen.

Da tok jeg affære, og sa at om hun nå ikke kontrollerte sitt festliv, og brukte den tid med barna som DE hadde behov for, så kom jeg til å si fra til deres far.

Og det hjalp.

Synes du bør snakke med foreldrene, og si at dere er flere som reagerer.

[bekmyr]

Hvis disse foreldrene fester flere ganger i uken, så vil jeg da si at de har et problem! De har jo barn, og ved å springe på byen flere ganger i uka vil jeg da absolutt si at de forsømmer noe?

Jeg får dårlig samvittighet bare ved tanken!

Men hvordan er de ellers som foreldre da? Går dette barnet for lut og kaldt vann? Eller virker det som om de ellers tar det ansvaret som skal tas?

Jeg reagerer vel egentlig ikke på at en 6 åring er alene hjemme, når foreldrene er rett i nærheten. Vi naboer løper frem og tilbake til hverandre hele tiden, men hos oss er det bare en hekk i mellom. I tilfellet ditt må jo barnet både krysse gaten og ringe på døren i en blokk!

Synes dette høres ut som umodne foreldre jeg.

Jeg var borti en lignende situasjon en gang. Her var moren alene, og sprang på byen ukentlig. Ungene var urolige, ville selvsagt ha mer tid med moren om kveldene. En gang kom ikke denne moren hjem om kvelden/natten, men kom dinglende tidlig morgen.

Da tok jeg affære, og sa at om hun nå ikke kontrollerte sitt festliv, og brukte den tid med barna som DE hadde behov for, så kom jeg til å si fra til deres far.

Og det hjalp.

Synes du bør snakke med foreldrene, og si at dere er flere som reagerer.

Barnet bor kun sammen med den ene foreldren uten kontakt med den andre.

Jeg er nok litt forutinntatt da jeg har hørt en del episoder om både dagliglivet og ellevill festing i hjemmet. Så jeg reagerer antakelig på ting jeg ikke ville ha vektlagt om det hadde kommet fra annet hold.

Men jeg føler meg litt klemt, har ikke sett og opplevd så mye med egne øyne, men jeg tenker på barnet og h*n kan ikke ha det bra dersom det er hold i det jeg har hørt.

Derfor jeg ville høre hva andre mener; når er det greit å reagere og ”blande seg” i andres saker…

Jeg prøver å legge til side det jeg har hørt og vektlegge det jeg har observert selv.

Plutselig finner vedkommende ut at h*n vil på byen og ringer flere mulige for å få noen til å komme å være barnevakt. Prøvde også å få en ung tenåring som h*n og barnet ikke kjenner til å være barnevakt!

Det er uttalelser h*n kom med: var ute i går var SÅ kjekt, ikke hjemme før etter frokost. Har ikke barnevakt i helgen så derfor ut disse dagene. Barnet er urolig, men avfeier når vi sier at h*n kanskje bør være hjemme med barnet. Sier at alle påvirker og maser på at h*n må bli med ut (noe ingen gjorde!)

Forteller at h*n i sommer har vært på to ukers sydenferie uten barn, en uke med venn, barnet og barnevakta, skal nok en uke alene uten barn.

Det er måten h*n skal være i søkelyset på hele tiden, fange oppmerksomheten til alle, være midtpunktet, snakker sjelden om barnet. Men mye om seg selv og diverse bekjentskaper.

Jeg vet ikke; når jeg legger til hva jeg hører fra andre blir jeg virkelig bekymret, men det jeg observerer selv innimellom er kanskje ikke grunnlag for å reagere, selv om det forsterker bildet jeg har av vedkommende…

[zenitra]

Barnet bor kun sammen med den ene foreldren uten kontakt med den andre.

Jeg er nok litt forutinntatt da jeg har hørt en del episoder om både dagliglivet og ellevill festing i hjemmet. Så jeg reagerer antakelig på ting jeg ikke ville ha vektlagt om det hadde kommet fra annet hold.

Men jeg føler meg litt klemt, har ikke sett og opplevd så mye med egne øyne, men jeg tenker på barnet og h*n kan ikke ha det bra dersom det er hold i det jeg har hørt.

Derfor jeg ville høre hva andre mener; når er det greit å reagere og ”blande seg” i andres saker…

Jeg prøver å legge til side det jeg har hørt og vektlegge det jeg har observert selv.

Plutselig finner vedkommende ut at h*n vil på byen og ringer flere mulige for å få noen til å komme å være barnevakt. Prøvde også å få en ung tenåring som h*n og barnet ikke kjenner til å være barnevakt!

Det er uttalelser h*n kom med: var ute i går var SÅ kjekt, ikke hjemme før etter frokost. Har ikke barnevakt i helgen så derfor ut disse dagene. Barnet er urolig, men avfeier når vi sier at h*n kanskje bør være hjemme med barnet. Sier at alle påvirker og maser på at h*n må bli med ut (noe ingen gjorde!)

Forteller at h*n i sommer har vært på to ukers sydenferie uten barn, en uke med venn, barnet og barnevakta, skal nok en uke alene uten barn.

Det er måten h*n skal være i søkelyset på hele tiden, fange oppmerksomheten til alle, være midtpunktet, snakker sjelden om barnet. Men mye om seg selv og diverse bekjentskaper.

Jeg vet ikke; når jeg legger til hva jeg hører fra andre blir jeg virkelig bekymret, men det jeg observerer selv innimellom er kanskje ikke grunnlag for å reagere, selv om det forsterker bildet jeg har av vedkommende…

Nei å nei, synes dette høres trist ut jeg. Og enda tristere at ungen bare har kontakt med den ene av foreldrene, ofte en god grunn til det. Men da er det jo enda viktigere at den som overtar barnet, er omsorgsfull og tilstedeværende, noe som ikke er tilfellet her!

Jeg blir så lei meg når jeg hører slikt, og selv om noen mener at det ikke er vårt ansvar eller vårt problem hvordan andre har det, kan jeg bare ikke være enig.

Når noen rundt meg ikke har det bra, og da især barn, synes jeg faktisk vi rundt bør å litt ører og øyne åpne. Jeg synes absolutt at vi i noen tilfeller bør ta ansvar for andre enn oss selv og våre egne.

Dette er et tilfelle der jeg ville vært på vakt. Om du ikke føler du vet nok om situasjonen rundt barnet, for rykter kan være rimelig usanne, så kanskje du kan sitte litt barnevakt og dermed se litt mer selv hva som skjer? Jeg synes faktisk ikke det er vanskelig å si fra om slike ting, når jeg vet helt sikkert hva som skjer, barna bør komme foran alt.

Nei, det er vanskelig uansett, og dette kan lett bli ett problembarn om situasjonen virkelig er slik du beskriver.

Jeg får helt vondt, snakk om omsorgsvikt!

Håper du gjør noe...