Er dette min skjebne?

[Gjest JHA_1980]

Den som skriver dette er en gutt på 26 år og er barn av innvandrerforeldre. Jeg er født og oppvokst i Norge. Nå føler jeg at holder på å bli gal. Alt er det reneste rot.

Jeg har flyttet ut og går på en skole lenger unna her (Oslo). Det at jeg flyttet ut ble møtt med motstand men sta som jeg er så gjorde jeg det. Jeg følte at det var det beste for meg, jeg vokste ikke som person hjemme. Dessuten var det mijø her som jeg ikke følte meg en del av. Jeg er norsk-pakistaner. Mange holdninger og meninger klarte jeg ikke å bli fortrolig med. Jeg har muslimsk bakgrunn men føler meg ikke som en. Islam er jeg påtvunget, ikke noe jeg valgte. Videre føler jeg at den religionen ikke betyr så mye for meg. Jeg oppfører meg som norsk og har mange norske venner. Derfor vil jeg heller ikke at mine fremtidige barn skal vokse opp i Oslo. Jeg kunne tenkt meg å bosette meg et annet sted.

Jeg føler meg sterk og fornuftig som tar egne valg. Etter å ha flyttet ut vokste jeg som menneske. Så det var et rett valg for meg.

Nå er det forventet hjemme at jeg gifter meg snart. Kommer ikke på tale har jeg sagt men det stresser meg skikkelig. De hjemme maser ikke men det er ubevisst, dette stresset. Med en gang jeg kommer hjem merker jeg at humøret synker og jeg føler meg tung i hodet. Har heller ikke et bra forhold til de. Vi gjør aldri noe sammen og jeg har blitt vant til det. Liker å være alene. Det sier seg selv at jeg nesten ikke er hjemme. Bare spiser eller sover der. Ellers er jeg på jobben eller kjører en tur ute.

Så er det jenta jeg elsker men som jeg slo opp med i sinne. Det gikk ikke bra og det ble brudd med masse tårer. Men så begynte vi å gå sammen igjen. Etter en rekke hendelser der vi hadde sex sa hun hele tiden at vi er jo ikke sammen, hvorfor har vi sex? Jeg spurte om vi skulle prøve igjen. Hun sa at det hadde ikke gått før. Jeg fikk nok og ba henne pelle seg vekk. Og etter det tok jeg avstand fra henne. Da fikk hun interesse igjen og begynte å ta kontakt med meg. Kom med kake og det der. Før sommerferien spurte hun meg om vi skulle gifte oss. Jeg ble overrasket og visste ikke hva jeg skulle si. Uka etter spurte jeg henne det samme og hun sa ja. To dager før ferien sa hun at hun var redd for at mine foreldre skulle prakke på meg en pakistansk jente. Vi skiltes som venner før ferien.Vi har hatt kontakten oppe i sommer. Snakket mange timer i mobilen. Men hun klarer ikke å si at hun savner meg. Jeg klarer det.

Ferien min har vært den verste noensinne. Bare stress og jeg misliker å være i det hjemmet jeg gikk bort fra. Føler forventningene hele tiden. Mistet vennskapet med tre venner men er blitt venn igjen med den ene. Til tider har mistrivselen blitt så stor at jeg har kjørt der jeg bor og bare nytt å være på eget sted.

Dette var noen tanker og følelser av meg. Er det noen som har råd, tips så skriv gjerne. Det er så trist at det skal være slik. Har snakket med den jenta og hun har det dritkult hjemme mens jeg har det mildt sagt gørr. Jeg unner henne det beste men livet mitt er som i ruiner nå. FAEN!

[Gjest nyah_lita84]

Så hvorfor er du hjemme da? er ikke du gammel nok til å ta egne valg?

[lonelyP]

Det er ikke lett å være ung. Du har startet et selvstendig liv, det er en bra ting, men kan være ganske scary. Kanskje er det en del av deg som føler du svikter foreldrene dine? Du gjør jo ikke det, du har bare startet ditt eget, selvstendige voksenliv. Løsrivningen kan kanskje være litt vanskeligere for deg med din bakgrunn. Hva denne jenten angår så ordner det seg nok til det beste. Om det ikke blir dere to så dukker det opp flere jenter etterhvert.

Lykke til med ditt nye liv da.

[Gjest PandaMiranda]

Hei!

Det høres tøft ut, det du går igjennom. Sikkert ganske vanskelig å leve imellom to kulturer, med press fra begge sider.

Flott at du våger og greier å være selvstendig. Jeg håper du har noen å betro deg til som forstår. Kjæresten din, forstår hun deg, føler du?

Håper ikke du gjør noe overilt i forhold til det med giftermål, i og med at dere har strevet litt hittil er det kanskje lurt å avvente litt før dere gjennomfører det? Tror det er viktig å være helt trygg på valget sitt. Du har jo et sterkt press på deg, så bare av den grunn kan det være lurt å ta tiden til hjelp, så valget blir ditt og ikke bare et valg andre presser deg til å gjøre.

Kjenner du noen som er i en liknende situasjon? Jeg tror du trenger å snakke med noen som har erfaring med dette, for å få de aller beste rådene, og ikke minst for å føle deg forstått.

Ellers tror jeg nok det er bra som du gjør nå, at du holder deg litt unna de som stresser deg. Du trenger jo tid til å tenke.

Kanskje trenger du også å gjøre oppmuntrende ting, så du ikke går helt på veggen av å føle at ting er kjipe i hverdagen. Er det noe miljø der du er, som kunne interessere deg? Eller et sted å gå ut, hvor du treffer andre?

Lykke til, jeg håper at ting ordner seg på en god måte for deg.

[Gjest JHA_1980]

Så hvorfor er du hjemme da? er ikke du gammel nok til å ta egne valg?

Er hjemme på sommerferie men skjønner at skulle ikke vært her hele sommeren.

[Gjest nye veier]

Faren din skaper mye problem for deg. Hold heller avstand til ham så det ikke blir mer av det. Velg dine egne veier så du ikke kommer i klisteret hans.

Prøv i stifte kontakter til mennesker i mer stabile miljøer. Da får du vennskap som er varer lengre. Lykke til.