Så er det altså over... etter seks år

[Gjest sorg i hjertet]

Hei S. Vennesland.

Det er nok ikke første gang jeg skriver hit. Tidligere har jeg skrevet om upassende sms flørting som min daværende samboer holdt på med. Og for ikke å snakke om motbydelige evig ungkar festekompiser som han lot seg påvirke av.

Jaja så sitter jeg her da. Føler meg ganske lettet faktisk, men også forvirret. Det var han som tok den endelige avgjørelsen om at det skulle bli slutt. Selv om jeg har gjort veldig mye(alt for mye) for at vi skulle ha et godt samliv. Han ga meg ikke noe hint før han ga meg beskjeden. Merka han var urolig og hadde kortere lunte bare. Så plutselig for fire uker siden sa han det. Jeg fikk sjokk! Hvis noen hadde grunn til å gjøre det slutt var det jo meg.

Han forklarte meg at han ikke ville gifte seg eller få barn. Ikke med noen. (han har sagt til meg i 6 år at han _ville_ ha barn). Han sa selv at han har en personlighet som ikke passer med min. Han vil dra på guttetur på 30 min varsel sa han. Han vil føle seg fri og spontan som han kalte det. Som 39 åring vil han fremdeles være med på fyll og moro med den ungkars flokken sin.

Jeg føler meg så dum. For ikke å snakke om trist. Vil ikke føle at jeg har kasta bort 6 år på en mann jeg ville reparere. Og jeg er redd at han vil bli alkoholiker nå som jeg ikke holder han i øra.

Føler det er trist at han ikke en gang ville prøve samlivsterapi. Personligheten hans kan ikke endres av samlivsterapi sa han. Og det er utrolig tøft at han bare sa det til meg med et smell. Ingen hinting på forhånd om hva som ventet meg. Jeg måtte flytte til en annen kant av landet til foreldrene mine... Med min økonomi må jeg det før jeg har fått en jobb her. Det kan ta tid.

Han også har forresten grått veldig mye og vært veldig lei seg. Men avgjørelsen var jo hans. Innimellom har han forresten kalt meg jenta si i telefonen. Det synes jeg er upassende. Han sir også at jeg bare har vært god og at hele skylden er hans. Jaha...? Prøver han å holde meg på gress skal tro. Det går ikke.

Har du noen gode råd til meg. Jeg vipper mellom det å føle lettelse og det å savne de gode tingene vi delte. For det var veldig mye godt også. Huff føler meg dum som ikke gjorde det slutt selv. Jeg har svelget en haug med kameler i løpet av disse seks årene.

på forhånd takk for svar