Så er det altså over... etter seks år

[Gjest sorg i hjertet]

Hei S. Vennesland.

Det er nok ikke første gang jeg skriver hit. Tidligere har jeg skrevet om upassende sms flørting som min daværende samboer holdt på med. Og for ikke å snakke om motbydelige evig ungkar festekompiser som han lot seg påvirke av.

Jaja så sitter jeg her da. Føler meg ganske lettet faktisk, men også forvirret. Det var han som tok den endelige avgjørelsen om at det skulle bli slutt. Selv om jeg har gjort veldig mye(alt for mye) for at vi skulle ha et godt samliv. Han ga meg ikke noe hint før han ga meg beskjeden. Merka han var urolig og hadde kortere lunte bare. Så plutselig for fire uker siden sa han det. Jeg fikk sjokk! Hvis noen hadde grunn til å gjøre det slutt var det jo meg.

I tiden før han slo opp har jeg vært litt strengere og satt grenser for meg selv. Jeg sa at jeg nå ville ikke alltid bare jenke meg i fortsettelsen(var lei av å utslette meg selv). Mulig dette har vært med på å lette avgjørelsen hans?

Dagen han slo opp forklarte hanmeg at han ikke ville gifte seg eller få barn. Ikke med noen. (han har sagt til meg i 6 år at han _ville_ ha barn). Han sa selv at han har en personlighet som ikke passer med min. Han vil dra på guttetur på 30 min varsel sa han. Han vil føle seg fri og spontan som han kalte det. Som 39 åring vil han fremdeles være med på fyll og moro med den ungkars flokken sin.

Jeg føler meg så dum. For ikke å snakke om trist. Vil ikke føle at jeg har kasta bort 6 år på en mann jeg ville reparere. Og jeg er redd at han vil bli alkoholiker nå som jeg ikke holder han i øra.

Føler det er trist at han ikke en gang ville prøve samlivsterapi. Personligheten hans kan ikke endres av samlivsterapi sa han. Og det er utrolig tøft at han bare sa det til meg med et smell. Ingen hinting på forhånd om hva som ventet meg. Jeg måtte flytte til en annen kant av landet til foreldrene mine... Med min økonomi må jeg det før jeg har fått en jobb her. Det kan ta tid.

Han også har forresten grått veldig mye og vært veldig lei seg. Men avgjørelsen var jo hans. Innimellom har han forresten kalt meg jenta si i telefonen. Det synes jeg er upassende. Han sir også at jeg bare har vært god og at hele skylden er hans. Jaha...? Prøver han å holde meg på gress skal tro. Det går ikke.

Har du noen gode råd til meg. Jeg vipper mellom det å føle lettelse og det å savne de gode tingene vi delte. For det var veldig mye godt også. Huff føler meg dum som ikke gjorde det slutt selv. Jeg har svelget en haug med kameler i løpet av disse seks årene.

på forhånd takk for svar

[jubalong70]

Det er helt naturlig at du er lei deg. Selv om han nok ikke akkurat er drømmemannen, så har dere delt hverdager og festdager i 6 år. Det er lang tid det!

Ut i fra det du har skrevet og skriver nå, så tror jeg du skal føle deg heldig. Greit, stoltheten din er såret over at det ikke var du som fikk gjort det slutt. Det var du som hadde grunn til det! Men, sånn gikk det nå bare.

Du skal ikke føle ansvar overfor ham. Hvis han har lyst til å leve et liv der festing og fyll er det som gir livet mening - så han om det. Du har nå mulighet til å finne deg en flott mann som kan være en støtte for deg og som virkelig kan dele både gode og dårlige dager sammen med deg.

Gratulerer!

[solbaer]

Det er helt naturlig at du er lei deg. Selv om han nok ikke akkurat er drømmemannen, så har dere delt hverdager og festdager i 6 år. Det er lang tid det!

Ut i fra det du har skrevet og skriver nå, så tror jeg du skal føle deg heldig. Greit, stoltheten din er såret over at det ikke var du som fikk gjort det slutt. Det var du som hadde grunn til det! Men, sånn gikk det nå bare.

Du skal ikke føle ansvar overfor ham. Hvis han har lyst til å leve et liv der festing og fyll er det som gir livet mening - så han om det. Du har nå mulighet til å finne deg en flott mann som kan være en støtte for deg og som virkelig kan dele både gode og dårlige dager sammen med deg.

Gratulerer!

Han høyrest ut som ein slitsom og egoistisk mann å leve sammen med. Eg var (også?) sammen med ein slik type i nokre år-var knust då han gjorde det slutt. No er eg sammen med ein fantastisk mann, tolmodig, snill og som "ser" meg om du skjønner. Det fortjener nok du også!!

MEN sjølv om du innerst inne har tenkt det sjølv at: "nok er nok", så vil du uansett vere uendeleg glad i han og det vil nok vere vondt no etterpå...

Han får nok styre på med festinga si og unkarslivet uten deg!

[Gjest sorg i hjertet]

Det er helt naturlig at du er lei deg. Selv om han nok ikke akkurat er drømmemannen, så har dere delt hverdager og festdager i 6 år. Det er lang tid det!

Ut i fra det du har skrevet og skriver nå, så tror jeg du skal føle deg heldig. Greit, stoltheten din er såret over at det ikke var du som fikk gjort det slutt. Det var du som hadde grunn til det! Men, sånn gikk det nå bare.

Du skal ikke føle ansvar overfor ham. Hvis han har lyst til å leve et liv der festing og fyll er det som gir livet mening - så han om det. Du har nå mulighet til å finne deg en flott mann som kan være en støtte for deg og som virkelig kan dele både gode og dårlige dager sammen med deg.

Gratulerer!

Takk for svaret ditt. Det gjør godt å lese det du skrev.

[Gjest sorg i hjertet]

Han høyrest ut som ein slitsom og egoistisk mann å leve sammen med. Eg var (også?) sammen med ein slik type i nokre år-var knust då han gjorde det slutt. No er eg sammen med ein fantastisk mann, tolmodig, snill og som "ser" meg om du skjønner. Det fortjener nok du også!!

MEN sjølv om du innerst inne har tenkt det sjølv at: "nok er nok", så vil du uansett vere uendeleg glad i han og det vil nok vere vondt no etterpå...

Han får nok styre på med festinga si og unkarslivet uten deg!

Takk for svaret ditt. Håper virkelig jeg også skal få oppleve å treffe en mann som utfyller meg slik som din gjør med deg. Du er heldig. klem

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg tror alle som går gjennom et samlivsbrudd kjenner igjen noe av det du skriver om. Det er både lettelse, han er jo en type med mange negative holdninger i forhold til et samliv. Og det er savn. For det er jo veldig tomt og trist å bli alene etter så mange år. Det er en stor sorg å bli forlatt.

Om det var du eller han som gjorde det slutt, spiller ikke så stor rolle på sikt. Det svir kanskje nå. Å bli forlatt er ille. Men når tiden har gått litt, vil det neppe ødelegge for deg.

Jeg synes ikke du skal sitte og vente på at han skal snu.

Begynn heller å bygge deg opp igjen, og forsø å øve deg i stå på egne bein. Finn ut av hvor du vil bo og hva du skal fylle tiden din med.

Ta kontakt med gamle venner, og forsøk å komme deg litt ut.

Mosjon virker godt på tanker og følelser.