Er dette min skjebne?

[Gjest JHA_1980]

Den som skriver dette er en gutt på 26 år og er barn av innvandrerforeldre. Jeg er født og oppvokst i Norge. Nå føler jeg at holder på å bli gal. Alt er det reneste rot.

Jeg har flyttet ut og går på en skole lenger unna her (Oslo). Det at jeg flyttet ut ble møtt med motstand men sta som jeg er så gjorde jeg det. Jeg følte at det var det beste for meg, jeg vokste ikke som person hjemme. Dessuten var det mijø her som jeg ikke følte meg en del av. Jeg er norsk-pakistaner. Mange holdninger og meninger klarte jeg ikke å bli fortrolig med. Jeg har muslimsk bakgrunn men føler meg ikke som en. Islam er jeg påtvunget, ikke noe jeg valgte. Videre føler jeg at den religionen ikke betyr så mye for meg. Jeg oppfører meg som norsk og har mange norske venner. Derfor vil jeg heller ikke at mine fremtidige barn skal vokse opp i Oslo. Jeg kunne tenkt meg å bosette meg et annet sted. Jeg føler meg sterk og fornuftig som tar egne valg. Etter å ha flyttet ut vokste jeg som menneske. Så det var et rett valg for meg.

Nå er det forventet hjemme at jeg gifter meg snart. Kommer ikke på tale har jeg sagt men det stresser meg skikkelig. De hjemme maser ikke men det er ubevisst, dette stresset. Med en gang jeg kommer hjem merker jeg at humøret synker og jeg føler meg tung i hodet. Har heller ikke et bra forhold til de. Vi gjør aldri noe sammen og jeg har blitt vant til det. Liker å være alene. Det sier seg selv at jeg nesten ikke er hjemme. Bare spiser eller sover der. Ellers er jeg på jobben eller kjører en tur ute.

Så er det jenta jeg elsker men som jeg slo opp med i sinne. Det gikk ikke bra og det ble brudd med masse tårer. Men så begynte vi å gå sammen igjen. Etter en rekke hendelser der vi hadde sex sa hun hele tiden at vi er jo ikke sammen, hvorfor har vi sex? Jeg spurte om vi skulle prøve igjen. Hun sa at det hadde ikke gått før. Jeg fikk nok og ba henne pelle seg vekk. Og etter det tok jeg avstand fra henne. Da fikk hun interesse igjen og begynte å ta kontakt med meg. Kom med kake og det der. Før sommerferien spurte hun meg om vi skulle gifte oss. Jeg ble overrasket og visste ikke hva jeg skulle si. Uka etter spurte jeg henne det samme og hun sa ja. To dager før ferien sa hun at hun var redd for at mine foreldre skulle prakke på meg en pakistansk jente. Vi skiltes som venner før ferien.Vi har hatt kontakten oppe i sommer. Snakket mange timer i mobilen. Men hun klarer ikke å si at hun savner meg. Jeg klarer det.

Ferien min har vært den verste noensinne. Bare stress og jeg misliker å være i det hjemmet jeg gikk bort fra. Føler forventningene hele tiden. Mistet vennskapet med tre venner men er blitt venn igjen med den ene. Til tider har mistrivselen blitt så stor at jeg har kjørt der jeg bor og bare nytt å være på eget sted.

Dette var noen tanker og følelser av meg. Er det noen som har råd, tips så skriv gjerne. Det er så trist at det skal være slik. Har snakket med den jenta og hun har det dritkult hjemme mens jeg har det mildt sagt gørr. Jeg unner henne det beste men livet mitt er som i ruiner nå. FAEN!

[Gjest også en gutt]

trist å høre din historie. men bra at du er sterk og vet hva du vil.hva skjer hvis du gifter deg med denne jenta?bryter familien kontakten med deg? jeg forstår jenta godt,at hun er redd for at du blir giftet med en fra hjemlandet ditt.

[Gjest Marijam]

Kjære deg,

I innlegget ditt framstår du som et reflektert menneske som ønsker å velge selv hvordan livet ditt skal leves. Du opplever det samtidig som veldig vanskelig å måtte skuffe foreldrene dine på veien.

Jeg er sikker på at foreldrene dine maser fordi de tror de vet hva som er best for deg. Problemet er at det vet de sannsynligvis ikke. Du har vokst opp i Norge - i et annet samfunn og i en helt annen tid en dem selv. De er redde for det ukjente, men for deg er det ukjente kjent og du har drømmer og forestillinger de ikke makter å sette seg inn i.

Jeg tror den eneste veien til et godt liv for deg er å velge det du selv føler er riktig. Hadde verden gått fremover hvs alle lot sine foreldre bestemme over livene sine? Nei!

Jeg tror faktisk dine foreldres skuffelse blir kortvarig hvis du velger å trosse dem. Du er en intelligent og bra gutt, og jeg er overbevist om at du kommer til å gjøre gode valg for deg selv. Forhåpentligvis vil dine foreldre bli fortrolige med dine valg etterhvert. Ta tiden til hjelp og la dem venne seg til situasjonen. Foreldre elsker sine barn og vil som oftest strekke seg langt når det først gjelder.

Når det gjelder kjæresten din tror jeg ikke det er lurt å gifte seg midt oppi alt dette her. Du er bare 26 år gammel og jeg tror det er en god ide å få "orden" på deg selv og dine følelser før du involverer seg så dypt i et annet menneske. Ta det med ro! Pust dypt og forestill deg livet slik du vil det skal være. Formuler for deg selv hva du vil forandre og hvordan det kan forandres. Foreslår at du setter en dato litt frem i tid hvor du bestemmer deg for å konfrontere dem som må konfronteres. Det kommer til å bli tøft, men du skylder både deg selv og dem du er glad i å si det som det er. Jeg er helt sikker på at din sjebne ikke er å være ulykkelig!

[Gjest JHA_1980]

trist å høre din historie. men bra at du er sterk og vet hva du vil.hva skjer hvis du gifter deg med denne jenta?bryter familien kontakten med deg? jeg forstår jenta godt,at hun er redd for at du blir giftet med en fra hjemlandet ditt.

Hva mener du med at hun er redd for at jeg skal bli giftet bort med en jente fra hjemlandet? Før sommerferien sa jeg til henne at det ikke ville skje.

[Gjest JHA_1980]

trist å høre din historie. men bra at du er sterk og vet hva du vil.hva skjer hvis du gifter deg med denne jenta?bryter familien kontakten med deg? jeg forstår jenta godt,at hun er redd for at du blir giftet med en fra hjemlandet ditt.

De gjør det nok ikke. Men det er ikke det de ønsker men jeg må følge det jeg vil.Jeg kan sloss med hele verden for henne.

[Gjest kjenner til dette]

Det var vondt å lese dette. Jeg kjenner meg igjen i din beskrivelse og din fortvilelse, det er faktisk prisen innvandrerbarna betaler, og som deres foreldre kanskje vanskeligst kan leve seg inn i. De tror at de med pengene de har tjent har gjort barna sine lykkelige. Det var jo derfor de kom hit, for å tjene penger. Men mentalt har de ikke fulgt med verken i landet de kom til eller det de forlot. De tok i stedet og stimlet seg i flokk og laget foreninger hvor indre regler og selvjustis gjelder.

Jeg skjønner du er fortvilet, men å gå helt til ytterkanten, og ta avstand fra tro og land man stammer fra, og hjemmet man har vokst opp i blir helt feil.. Men det som antakelig gjør det veldig vanskelig i din situasjon og likesinnende kulturer som dine kommer fra er foreldrenes ønske om innflytelse på hvem du kan gifte deg med. Det er vel derfor du er kommet i skvis med kjæresten din også, for du føler på den ene siden at du må gjøre det ene, men vil noe helt annet. En kulturkonflikt inni deg selv.

Har foreldrene dine hilst på jenta di? Hva om dere gifter dere etter skikker de ønsker, vil det være noen akseptabel løsning? Det er da pakistanske gutter gift med norske jenter fra før?

Bare noen tanker og refleksjoner fra min side, og sikkert banale løsninger for en som står midt i det. Men vit at jeg ønsker deg lykke og hell på din ve!

[Gjest JHA_1980]

Det var vondt å lese dette. Jeg kjenner meg igjen i din beskrivelse og din fortvilelse, det er faktisk prisen innvandrerbarna betaler, og som deres foreldre kanskje vanskeligst kan leve seg inn i. De tror at de med pengene de har tjent har gjort barna sine lykkelige. Det var jo derfor de kom hit, for å tjene penger. Men mentalt har de ikke fulgt med verken i landet de kom til eller det de forlot. De tok i stedet og stimlet seg i flokk og laget foreninger hvor indre regler og selvjustis gjelder.

Jeg skjønner du er fortvilet, men å gå helt til ytterkanten, og ta avstand fra tro og land man stammer fra, og hjemmet man har vokst opp i blir helt feil.. Men det som antakelig gjør det veldig vanskelig i din situasjon og likesinnende kulturer som dine kommer fra er foreldrenes ønske om innflytelse på hvem du kan gifte deg med. Det er vel derfor du er kommet i skvis med kjæresten din også, for du føler på den ene siden at du må gjøre det ene, men vil noe helt annet. En kulturkonflikt inni deg selv.

Har foreldrene dine hilst på jenta di? Hva om dere gifter dere etter skikker de ønsker, vil det være noen akseptabel løsning? Det er da pakistanske gutter gift med norske jenter fra før?

Bare noen tanker og refleksjoner fra min side, og sikkert banale løsninger for en som står midt i det. Men vit at jeg ønsker deg lykke og hell på din ve!

Hei

Takk for ditt engasjement men jeg tror at det som kom frem i innlegget ditt ikke er helt det jeg sliter med.

Først og fremst sliter jeg med at jeg ikke har klart å tilgi pappa for at han var voldelig mot meg i barndommen. Videre så er det ekteskap. De har ikke direkte presset meg men forventer at jeg gjør det, noe jeg ikke gjør. Derfor har jeg sagt fra at jeg ikke kommer til å bo sammen med de og jeg vet at de ikke vil klare å få fra det. Den jenta det er snakk om har de ikke hilst på. Videre så er det ikke snakk om å gifte seg etter deres skikker for det livet jeg ønsker å føre skal ikke behøve å ha slike elementer.

Det jeg er meste skuffet over er at de forventer seg så mye av meg enda jeg sier at det skjer ikke. Derfor vil jeg ha et avstandsforhold til de. Det med den norske jenta er heller det at jeg i sinne slo opp med henne, noe jeg ikke mente.Om mine foreldre ikke hatt godtatt henne hadde vært deres problem.

[Gjest gomle]

Har ikke så mye trøst til deg, men jeg skjønner godt at du sliter! Ikke lett å ha "en fot i hver leir", slik du har, med pakistansk familie som har helt andre forventninger til deg enn det du selv og det norske miljøet rundt deg har. Jeg er helt norsk, men kan love at det er mye rart i vår familie også. Det viktigste du kan gjøre er å løsrive deg fra dine foreldre. Det er ikke de du skal bo sammen med resten av livet. Så ta dine egne valg!