Redd for SA... :(

[Lillyme]

Jeg er nå 6+2 og klarer ikke å slappe av med at alt skal gå bra. Jeg har hatt en del småblødninger de første 3 ukene, men i følge hcg prøver er alt som det skal. Den siste hcg prøven var over 20000. I tillegg er jeg veldig trett og veldig svimmel og kvalm. Men allikevel så bekymrer jeg med stadig at det skal ende i en SA. Jeg klarer ikke å glede meg over graviditeten.

Jeg vet det er helt dumt å gå å tenke sånn, og langt fra sunt å bekymre meg så mye, men en leser jo så mye om alt som kan gå galt.

Er det andre som har hatt det sånn? Hvor store er egentlig sjansene for at det skal gå bra dette her? Vil så gjerne glede meg over dette, men vil liksom stålsette meg mot skuffelsen i tilfelle det skal gå galt.

I dag er jeg enda mer bekymret enn tidligere. Jeg har mensmurringer og det har hatt litt rosa utflod. Hva kan dette vere? Bør jeg kanskje be om eb tidlig ultralyd og få sjekket ut om alt står bra til, eller er det nok med hcg prøvene?

og til slutt... Til dere som har hatt SA: Hvordan merket dere det? Skjønte dere at det var det som hadde skjedd? Merket dere noe en stund i forveien eller kom det helt plutselig?

Jeg er veldig takknemlig for svar!!

[simane]

Det er ikke unaturlig å ha de tankene du har. Ca 10-15 % av alle svangerskap ender i SA, men hvis man tenker omvendt så vil det si at det går bra med 85-90 %. Det fødes ca 60.000 barn i Norge pr år, så da har du fått litt statistikk på hvor mange det går bra med.

Jeg var ikke så veldig bekymret egentlig, men jeg var hele tiden forberedt på at det kunne gå galt. Men det gjelder å tenke positivt og glede seg over at man faktisk er gravid.

Jeg hadde litt rosa utflod da jeg var 7+4 og alle mine venninner har opplevd småblødninger i begynnelsen. Det kan selvsagt være et tegn på SA, men det er faktisk mer vanlig enn man tror å småblø de første ukene. Slimhinnene er mer blodrike og skjøre, morkaka flytter litt på seg eller egget graver seg lenger ned er noen av årsakene til at man kan blø.

At du blir fulgt opp med blodprøver og føler deg uggen er jo positivt! For hver dag som går nærmer du deg de magiske 12 ukene hvor sjansen for SA reduseres.

Lykke til videre. Det går nok bra skal du se!!

[Solsikkefrø]

Man setter 12 uker som en grense for hvor du liksom er "trygg", men husk at prosent-andelen synker for hver dag som går, og i tillegg går det bra med 85-90% som simane sier.

Selv hadde jeg litt blod i uke 7 og uke 9, det som legen sa til meg var at kroppen ikke har vent seg helt til å være gravid, og derfor "fortsetter" på en måte mensen bittelitt før den stopper helt opp. Dette kan være noen av årsakene til at enkelte kvinner ikke merker graviditeten før ved 12 uker

Og husk: Det vil helst gå bra!

*klem*

[Linnea78]

Har du vært hos lege og bedt om vaginalt UL? Dette er jo en mye tryggere måte å finne ut om alt er slik det skal på.

Har selv opplevd en tidlig SA. Merket det ikke på noen annen måte enn at jeg hadde småblødninger.

Har selv hørt at det er minst 70 %av alle begynte svangerskap som ender med SA, men at de fleste av disse skjer etter ett par dager, slik at den gravide bare opplever det som litt forsinket mens. Det dreier seg derfor ikke om når du har vært gravid over 6 uker.

Kontakt lege du, og få en UL, så du slipper gå å bekymre deg. Det er sikkert helt i orden.

[KaVa]

Jeg har blødd variabelt i alle mine tre svangerskap - og alle endte godt. I mitt siste svangerskap hadde jeg småblødninger (både rosa, rødt og brunt) fra uke 3 (altså før testen viste positivt) til uke 11+5, da småblødningen gikk over til en massiv fossblødning - type "trekke ut en propp - blodet fosser". - Ble innlagt på sykehus i fire dager, blødninger fortsatte til ut uke 16 (men gikk over fra å være friskt rødt til brunt).

Var på UL i uke 7+2, og så en liten bønne med vinger, og med hjerte som slo. I uke 11+5 (da jeg trodde at alt håp var ute etter styrtblødningen) fikk jeg se et lite minimenneske som vinket til meg inni magen!!!! Nå er "minimennesket" blitt 1 1/2 år og et fyrverkeri av ei jente!

Jeg vil absolutt anbefale å be om tidlig ul i en slik situasjon. Det er slitsomt å grue seg til å gå på do, fordi du lurer på hvor mye du har blødd denne gangen. Det hjalp i alle fall meg _veldig_ å vite at babyen der inne vokste som den skulle, og det ble enklere å takle den gnagende usikkerheten på om dette skulle gå bra eller ikke.

Pustet vel ikke lettet ut før etter ordinær UL i uke 18 - da blødningene hadde stoppet, og babyen hadde vokst etter skjema.