Hvordan føles det egentlig å være adoptert?

[Gjest mamse]

Er det egentlig så viktig? Spiller vel ingen rolle hvilken reise du tok før du kom fram til familien din, vel? Jeg har selv barn som har kommet til meg på tre forskjellige måter - og egentlig tror jeg ikke de tenker noe særlig på hvordan jeg ble mammaen deres. Men hvis de stadig blir spurt om det kan det jo hende at det blir et problem? Men det er det vel ikke?

100% enig. Det spiller ingen rolle hvilken vei barnet går for å komme til familien sin.

[Gjest mamse]

Jeg tror ikke dette med biologisk opprinnelse er så viktig, det som er det aller viktigste er hvilke verdier de foreldrene du vokser opp hos gir deg.

Når jeg leser innlegget ditt, så ser det ut som dine foreldre ikke har lyktes helt med oppdragelsen. Det er kanskje derfor du er så småondskapsfull at du plager adoptanter med dette og lignende gang på gang.Alt har sin forklaring.

Har du barn selv? isåfall, hvilke verdier tror du at du overfører til dem med dine holdninger?

[Gjest av åpenbare grunner uten fast nick her inne]

Må det utarte seg på denne måten pga et spørsmål?

Vil si at det er ikke en måte å føle som er lik ang det å være adoptert. Det kommer helt an på foreldrene , tror jeg... hvordan de forklarer barna sine om deres adopsjon. Nå er det så store forskjeller på hvordan folk reagerer på mye. like forskjellig reagerer adopterte barn-voksne på det. Allle vi er vel mest opptatt av at det er meg som teller å ikke hva andre synes.. Hvis folk flest kunne slutte å spørre men godta så hadde det aldri blitt noe problem. Det er nemlig svert få adopterte som legger noe vekt på det, men når folk som ikke har noe greie på hva en adopsjon innebærer , kommer med flåsete spørsmål. så kan hvem som helst bli irritert, det gjelder alle som blir konfrentert med sin opprinnelse. Er pappan eller mamman brun, så får jo et barn en brunere farge enn det som er mest vanlig. men .. hva har da andre noe med at pappa eller mamma er brun?

Vi lever nå i et flerkulturelt miljø.

Var dette til meg? Jeg var nemlig veldig nøye på å understreke at folk føler forskjellig rundt dette - og at nettopp det må vi respektere.

Generaliseringer rundt adoptertes eventuelle problemer eller mangel på sådanne gjør meg litt ilter, uansett hvilken vei de kommer fra. Vi som står midt oppi dette burde være de første til å understreke de mange nyansene som finnes her.

[Gjest av åpenbare grunner uten fast nick her inne]

100% enig. Det spiller ingen rolle hvilken vei barnet går for å komme til familien sin.

Det spiller ingen rolle i forhold til morsfølelse, søskenbånd, familiekjærlighet og slike ting, nei. Og det er på ingen måte annerledes i form av å være annenrangs eller mindreverdig.

Men at det er en forskjell, det er det liten tvil om. Både fordi det ofte er en del av barnets historie foreldrene ikke har vært med på, og fordi samfunnet betrakter det som annerledes. Det må vi forholde oss til.

[Gjest morsa]

Det spiller ingen rolle i forhold til morsfølelse, søskenbånd, familiekjærlighet og slike ting, nei. Og det er på ingen måte annerledes i form av å være annenrangs eller mindreverdig.

Men at det er en forskjell, det er det liten tvil om. Både fordi det ofte er en del av barnets historie foreldrene ikke har vært med på, og fordi samfunnet betrakter det som annerledes. Det må vi forholde oss til.

Men annerledes er da bare spennende, det behøver ikke å vinkles negativt sånn som trådstarter bevisst gjør her.

Håper du ikke svarer deg sjøl her, et nick pr person takk!

[Gjest av åpenbare grunner uten fast nick her inne]

Men annerledes er da bare spennende, det behøver ikke å vinkles negativt sånn som trådstarter bevisst gjør her.

Håper du ikke svarer deg sjøl her, et nick pr person takk!

Nei kjære vene, hvis du leser svarene mine her, ser du snart at jeg selv ikke synes det er det grann vanskelig eller problematisk å være adoptert.

Jeg er snarere opptatt av å avmystifisere hele greia, og bruker mye krefter på det. Men når noen går til den andre ytterligheten igjen og hevder at det ikke er noen forskjeller i det hele tatt, våkner vaktposten i meg. Og da må jeg bare ut og nyansere bildet litt.

For å gjenta meg selv enda en gang: Det er ikke nødvendigvis problematisk, traumatisk eller vanskelig å være adoptert. De aller, aller fleste adopterte lever svært godt med både seg selv og familien sin. De aller, aller fleste synes det mest slitsomme med å være adoptert er å måtte forholde seg til omgivelsenes forutintatte, ofte uvitende, holdninger til det.

Mitt poeng er nøyaktig hva du skriver: Annerledes er ikke negativt. Men det er fremdeles annerledes, og da blir det bare dumt å late som om det ikke er det.

[trompet]

Var dette til meg? Jeg var nemlig veldig nøye på å understreke at folk føler forskjellig rundt dette - og at nettopp det må vi respektere.

Generaliseringer rundt adoptertes eventuelle problemer eller mangel på sådanne gjør meg litt ilter, uansett hvilken vei de kommer fra. Vi som står midt oppi dette burde være de første til å understreke de mange nyansene som finnes her.

Nei da ikke til deg..jeg sier bare at ut i fra trådleggeren så blir det feil i at så mange har forskjellige meninger, mens det som var spørsmålet egentlig bare trengte et enkelt svar.

Ikke utvannede å lite med trådens start å gjøre. Derfor tok jeg også fram at alle har spørsmål å komme med , men mange vrir på spørsmålet å derfor feil svar, det blir jo en diskusjon om andre ting istedet for svar å meninger om akurat spørsmålet.men nå har jeg kanskje gjort det samme... mente ikke det da.sorry..

[trompet]

Svarer deg her med en ny vinkling,, vi er alle forskjellige ..hvordan føler vi oss ?Enten vi er født med et handicap, eller med et brunt og et blått øye.. vi føler oss vel ikke så veldig andeledes for det? Vi føler oss som den vi er å må da få være det . Følesene er våre egne å ikke noe vi må fortelle alle å enhver om.

[Gjest av åpenbare grunner uten fast nick her inne]

Nei da ikke til deg..jeg sier bare at ut i fra trådleggeren så blir det feil i at så mange har forskjellige meninger, mens det som var spørsmålet egentlig bare trengte et enkelt svar.

Ikke utvannede å lite med trådens start å gjøre. Derfor tok jeg også fram at alle har spørsmål å komme med , men mange vrir på spørsmålet å derfor feil svar, det blir jo en diskusjon om andre ting istedet for svar å meninger om akurat spørsmålet.men nå har jeg kanskje gjort det samme... mente ikke det da.sorry..

Ikke noe problem, ville bare klare opp for sikkerhets skyld. Det er jo så fort gjort at misforståelser oppstår her inne.

[Gjest vet ikke jeg, men....]

Las ikke hele innlegget ditt jeg, men svarer på det du spør om først.

Jeg vil tro at for 15 - 20 år siden var det vanskelig å være ung og adoptert. Jeg hadde selv en adoptert venninne som ikke hadde det lett. MEN i dag er det mye større åpenhet rundt det og barna/ungdommene vet mer om det hele. Før skulle man ikke snakke om at man var adoptert.

I dag snakker vi med barna våre om de biologiske foreldrene, lærer de å bli glad i fødelandet sitt, være stolt av sitt utseende osv. Dette gjør vi helt fra de er små så derfor tror jeg ikke det er så mange som har problemer som før. Det finnes jo veldig mange "vanlige" unger/ungdommer som har problemer, jeg tror ikke det er noe spesielltmed adoptivunger.

[Gjest mamse]

Men annerledes er da bare spennende, det behøver ikke å vinkles negativt sånn som trådstarter bevisst gjør her.

Håper du ikke svarer deg sjøl her, et nick pr person takk!

Ups, feil nick på meg!

Det skulle ikke stå morsa (blir nesten morsan det!), men mamse!

Og jeg befaler et nick i samme tråd? dette ble litt ufrivillig komisk, mildt sagt! ;p

[fillolin]

Det føles nok veldig forskjellig, avhengig av hvordan livet totalt sett har artet seg. På samme måte som det finnes mange forskjellige opplevelser av å ha vokst opp med en stefar. Jeg tror en kan konkludere med at det er summen av opplevelser, kvaliteten på relasjonene mellom menneskene det gjelder og den enkeltes forutsetninger som bestemmer hvordan det blir "til slutt". Det gir oss alle store muligheter - og et stort ansvar!

[Gjest Usynlig adoptert]

Nå tror jeg du gjetter mer enn å vise til fakta, i forhold til hvordan adopterte som gruppe klarer seg.

Ta en titt her:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1067860.ece

Den undersøkelsen av fru Dalen er jo helt forkastelig.Den viser kun at a-barn har lik prosent med skrivevansker som egen fødte barn.

Det finnes ingen undersøkelse om a-barns livskvalitet har blitt noe bedre av adopsjonen f.eks.

Det finnes mange voksne adopterte som derimot sier selv at de ikke har det bra i adopsjonsforholdet.

Noen går så langt som å kalle det psykisk voldtekt!

[Gjest biomor]

Den undersøkelsen av fru Dalen er jo helt forkastelig.Den viser kun at a-barn har lik prosent med skrivevansker som egen fødte barn.

Det finnes ingen undersøkelse om a-barns livskvalitet har blitt noe bedre av adopsjonen f.eks.

Det finnes mange voksne adopterte som derimot sier selv at de ikke har det bra i adopsjonsforholdet.

Noen går så langt som å kalle det psykisk voldtekt!

DVS at du hadde hatt det mye bedre uten å bli adoptert da... ja drømme kan man jo gjøre .. du er av de som aldri blir fornøyd med noe , bare krever å krever så bortskjemt er du.

[Gjest Usynlig adoptert]

DVS at du hadde hatt det mye bedre uten å bli adoptert da... ja drømme kan man jo gjøre .. du er av de som aldri blir fornøyd med noe , bare krever å krever så bortskjemt er du.

Bortskjemt og drukner i a-foreldrenes penger og angivelige kjærlighet.

Jeg ble så borskjemt at de kastet meg på barnehjem når jeg ble 14 år!

[Gjest biomor]

Bortskjemt og drukner i a-foreldrenes penger og angivelige kjærlighet.

Jeg ble så borskjemt at de kastet meg på barnehjem når jeg ble 14 år!

Ja da hadde de helt sikkert en veldig god grunn til å la b vernet overta ansvaret for deg da.I dag er det ungdomsteamet som tar seg av barn som ikke kan tilpasse seg i samfunnet , mange av dem får et godt voksen liv , men mange får fortsette i den stien de har startet på. desverre for

barna. En diagnose er som regel den største årsaken.

Inne på bokstavbarn vil du kunne se hva som er problemer å hva som kan hjelpe.

Mange foreldre sliter med barn som ikke kan tilpasse seg , det er som regel , med unntak at barna har arvet fra biologiske aner det som plager dem. Det er flest barn som ikke er adoptert som har forskjellige diagnoser.Selvfølgelig kan også adopterte ha med seg sine plager fra sine gener. Men håpet er at de får et bedre liv med sine nye foreldre enn hva de kanskje ville fått hvis de vokste opp med foreldre som også har sine diagnoser som forsterker seg videre fra foreldre til barn, osv

[Gjest Aviaana]

Jeg er selv ikke adoptert men har noen tanker om det.

Som noen andre skriver her, så er det de verdiene som man vokser opp med hos sine foreldre som er det avgjørende. Føler man seg elsket, så er det en god ballast å ta med seg videre i livet, også når det oppstår problemer.

Når du skriver at du har en stefar som du synes det er vanskelig å omgås, så vil jeg påpeke at det er en forskjell på å ha en stefar og en adoptivfar.

Adoptivforeldre har selv ønsket å få barn. Steforeldre har imidlertid ikke alltid det ønsket når de går inn i et forhold hvor en av partene har et barn fra før. Stefaren får da deg med på kjøpet. Med adoptivbarn så er det ingen av adoptivforeldrene som "eier" bare mer, slik som det er hos steforeldre.

Ja det kan være tøft å være adoptert. Og det kan være tøft å vokse opp selv om man ikke er adoptert også. Mye kan skje i barndommen:mobbing på skolen, lærevansker, å ikke ha like mye penger å rutte med som alle andre, samt å få tannregulering og ha rødt hår og fregner. Alt dette kan være like tøft eller tøffere å gå igjennom enn å kun ha et ikke-vestlig utseende og ikke vite hvem som fødte deg.

Mange adopterte vil gå igjennom faser i livet som de synes er vanskelig. Mange, men langt fra alle er i perioder opptatt av sitt genetiske opphav "hvem fødte meg etc"Og faser hvor man ønsker å se ut som alle andre.

Jeg tror ikke at en oppvekst kan bli helt smertefri eller problemfri. Man vil alltid støte på noen problemer. Men det avgjørende er at man har noen hjemme som lytter til en når en har problemer, og som er gode omsorgspersoner. Har man først det, så vil de problemene man møter være lettere å håndtere.

Man trekker ofte et skille mellom de adopterte og de som ikke er adopterte. Men man må huske på at de er like forskjellige som andre. Eneste forskjellen er at de ikke vokser opp hos sine biologiske foreldre. Noen vil være veldig opptatt av dette og forsøke å finne igjen sine biologiske foreldre, mens andre ikke er opptatt av det i det hele tatt. Det er vel det samme som når andre er veldig opptatt av slektsforskning, mens andre ikke synes at det er så viktig vite noen ting om. Jeg tror at individet skapes av sine omgivelser. Noen vil nok være uenige med meg i det, men jeg tror at man vokser opp og blir den man er pga foreldre og miljøet rundt en.

[trompet]

Jeg er selv ikke adoptert men har noen tanker om det.

Som noen andre skriver her, så er det de verdiene som man vokser opp med hos sine foreldre som er det avgjørende. Føler man seg elsket, så er det en god ballast å ta med seg videre i livet, også når det oppstår problemer.

Når du skriver at du har en stefar som du synes det er vanskelig å omgås, så vil jeg påpeke at det er en forskjell på å ha en stefar og en adoptivfar.

Adoptivforeldre har selv ønsket å få barn. Steforeldre har imidlertid ikke alltid det ønsket når de går inn i et forhold hvor en av partene har et barn fra før. Stefaren får da deg med på kjøpet. Med adoptivbarn så er det ingen av adoptivforeldrene som "eier" bare mer, slik som det er hos steforeldre.

Ja det kan være tøft å være adoptert. Og det kan være tøft å vokse opp selv om man ikke er adoptert også. Mye kan skje i barndommen:mobbing på skolen, lærevansker, å ikke ha like mye penger å rutte med som alle andre, samt å få tannregulering og ha rødt hår og fregner. Alt dette kan være like tøft eller tøffere å gå igjennom enn å kun ha et ikke-vestlig utseende og ikke vite hvem som fødte deg.

Mange adopterte vil gå igjennom faser i livet som de synes er vanskelig. Mange, men langt fra alle er i perioder opptatt av sitt genetiske opphav "hvem fødte meg etc"Og faser hvor man ønsker å se ut som alle andre.

Jeg tror ikke at en oppvekst kan bli helt smertefri eller problemfri. Man vil alltid støte på noen problemer. Men det avgjørende er at man har noen hjemme som lytter til en når en har problemer, og som er gode omsorgspersoner. Har man først det, så vil de problemene man møter være lettere å håndtere.

Man trekker ofte et skille mellom de adopterte og de som ikke er adopterte. Men man må huske på at de er like forskjellige som andre. Eneste forskjellen er at de ikke vokser opp hos sine biologiske foreldre. Noen vil være veldig opptatt av dette og forsøke å finne igjen sine biologiske foreldre, mens andre ikke er opptatt av det i det hele tatt. Det er vel det samme som når andre er veldig opptatt av slektsforskning, mens andre ikke synes at det er så viktig vite noen ting om. Jeg tror at individet skapes av sine omgivelser. Noen vil nok være uenige med meg i det, men jeg tror at man vokser opp og blir den man er pga foreldre og miljøet rundt en.

Ja tenk om dette innlegget hadde kommet tidligere.. kjempefint innlegg å veldig fint formulert, tror ikke noen behøver å lure mer på dette nå . Takk for det Aviaana

[Severin Suveren]

En del momenter jeg er fristet til å kommentere her. Men er det noen som følger med på tråden, eller bør jeg starte en ny?

[Gjest å starte en ny tråd]

En del momenter jeg er fristet til å kommentere her. Men er det noen som følger med på tråden, eller bør jeg starte en ny?

det beste er nok