Når mannen er sjalu.

[Gemini]

"Han er klar over sin egen sjalusi og sier han jobber med den"...

står det skrevet!

Mannen er på rett vei...men en må huske på at store personlighetsforandringer tar tid...

Og den som har nok kjærlighet til en person gir han den tid han trenger for å bli frisk.

Får han nok forståelse fra sine nærmeste,går prosessen med å bli frisk adskillig raskere.

Får han følelsen at han må kjempe alene eller at noen jobber imot han,-så kan det hende at han blir fratatt muligheten med å bli frisk...

Det er jo snakk om å hjelpe noen som er syk...på samme måte som du støtter en som har vondt i foten...

Du stiller urimelig store krav til partner her synes jeg.

Det er ikke slik at man kan bli i ethvert forhold, hvis det da ødelegger ens eget selvbilde og ens psykiske helse underveis.

Men dette må trådstarter selv finne ut av. Jeg har sagt min mening om hva jeg synes hun bør gjøre, du mener noe annet, men til syvende og sist må trådstarter selv bestemme hva hun vil og ikke vil holde ut med.

[Gjest oppogfram]

Du stiller urimelig store krav til partner her synes jeg.

Det er ikke slik at man kan bli i ethvert forhold, hvis det da ødelegger ens eget selvbilde og ens psykiske helse underveis.

Men dette må trådstarter selv finne ut av. Jeg har sagt min mening om hva jeg synes hun bør gjøre, du mener noe annet, men til syvende og sist må trådstarter selv bestemme hva hun vil og ikke vil holde ut med.

"Jeg vet igrunnen ikke hvordan jeg skal løse dette på en måte som HJELPER OSS BEGGE."

"HJELPER OSS BEGGE" står det skrevet...

Jeg stiller ikke urimelige krav til trådstarter...

Jeg kommer med mine synspunkt...på samme måte som du kommer med dine synspunkt.

Det er ikke noe galt i noen av synspunktene,-bare forskjellige måter å se løsninger på saken.

[Gjest catatonia]

"Han er klar over sin egen sjalusi og sier han jobber med den"...

står det skrevet!

Mannen er på rett vei...men en må huske på at store personlighetsforandringer tar tid...

Og den som har nok kjærlighet til en person gir han den tid han trenger for å bli frisk.

Får han nok forståelse fra sine nærmeste,går prosessen med å bli frisk adskillig raskere.

Får han følelsen at han må kjempe alene eller at noen jobber imot han,-så kan det hende at han blir fratatt muligheten med å bli frisk...

Det er jo snakk om å hjelpe noen som er syk...på samme måte som du støtter en som har vondt i foten...

Å være sykelig sjalu er ikke som å ha vondt i foten.

Det finnes riktignok dem som er sykelig sjalu fordi de er fryktelig utrygge på seg selv og forholdet. Selv om denne typen sjalusi er slitsom nok er den ganske uskyldig fordi det er den som er sjalu som er den "svake" parten. Vil absolutt tro det er mulig å få hjelp til å komme over denne typen sjalusi. Det handler jo egentlig bare om å føle seg trygg.

Men dessverre finnes det også en type sjalusi som bunner i et sterkt ønske om å kontrollere et annet menneske. Denne sjalusien er utrolig destruktiv og skremmende. Det verste er at offeret for sjalusien etterhvert tror det er hun det er noe galt med. Jeg snakker av egen erfaring. Mennesker med psykopatiske trekk kan dessverre ikke kureres. Så nei, det er ikke som å ha vondt i foten. Det er jo akkurat det som er så vanskelig - det eneste alternativet man har er å gå før man sitter fullstendig i klisteret.

[Gjest oppogfram]

Du stiller urimelig store krav til partner her synes jeg.

Det er ikke slik at man kan bli i ethvert forhold, hvis det da ødelegger ens eget selvbilde og ens psykiske helse underveis.

Men dette må trådstarter selv finne ut av. Jeg har sagt min mening om hva jeg synes hun bør gjøre, du mener noe annet, men til syvende og sist må trådstarter selv bestemme hva hun vil og ikke vil holde ut med.

"Jeg vet igrunnen ikke hvordan jeg skal løse dette på en måte som HJELPER OSS BEGGE"

"HJELPER OSS BEGGE" ...står det skrevet...

Jeg stiller ikke urimelige krav til trådstarter.

Jeg kommer bare med mine synspunkt,-på lik linje som du kommer med dine.

Ingen av synspunktene er noe galt med,-bare forskjellige måter å se løsninger på saken...

[MariaElvira]

Enig med deg...det gjør kjempevondt!

Både det å bli sjalu og at en gjør partneren så vondt.

Dobbelt vondt,-blir det!

Det er bare de som har opplevd dette som skjønner hvor vondt dette er.

Ekstra ille er det når en atpå til blir dømt for sin sykdom...

Blir en som har feks en blodsykdom dømt for sin sykdom?

Nei! Han får medfølelse...

Så du lengter etter medfølelse? Så sant partneren din ikke har gjort noe galt er det du som må ta ansvaret for de problemene du lager. Oppsøk profesjonell hjelp, snakk med mennesker du står nær. Ingen andre enn deg selv kan gjøre noe med dette. Alle har sine problemer. Å få en masse medfølelse løser ingenting. Ta tak i deg selv menneske!

[Gjest oppogfram]

Å være sykelig sjalu er ikke som å ha vondt i foten.

Det finnes riktignok dem som er sykelig sjalu fordi de er fryktelig utrygge på seg selv og forholdet. Selv om denne typen sjalusi er slitsom nok er den ganske uskyldig fordi det er den som er sjalu som er den "svake" parten. Vil absolutt tro det er mulig å få hjelp til å komme over denne typen sjalusi. Det handler jo egentlig bare om å føle seg trygg.

Men dessverre finnes det også en type sjalusi som bunner i et sterkt ønske om å kontrollere et annet menneske. Denne sjalusien er utrolig destruktiv og skremmende. Det verste er at offeret for sjalusien etterhvert tror det er hun det er noe galt med. Jeg snakker av egen erfaring. Mennesker med psykopatiske trekk kan dessverre ikke kureres. Så nei, det er ikke som å ha vondt i foten. Det er jo akkurat det som er så vanskelig - det eneste alternativet man har er å gå før man sitter fullstendig i klisteret.

Heldigvis så har jeg bare hatt "den mildeste formen" for denne sykdommen...

Men den har vært ille nok... Og det er mange ganger jeg har tenkt at det har vært bedre om jeg har fått en annen sykdom hvor jeg har fått medfølelse i stedet for stempelet "gal"...

For en ber ikke om å bli gal...

En blir bare syk av traumatiske hendelser som sinnet ikke takler...

[Gjest oppogfram]

Så du lengter etter medfølelse? Så sant partneren din ikke har gjort noe galt er det du som må ta ansvaret for de problemene du lager. Oppsøk profesjonell hjelp, snakk med mennesker du står nær. Ingen andre enn deg selv kan gjøre noe med dette. Alle har sine problemer. Å få en masse medfølelse løser ingenting. Ta tak i deg selv menneske!

Jeg har lengtet etter medfølelse og forståelse,ja!

Kanskje mest forståelse!

Og jeg har måttet ta tak i meg selv til de grader for noe min egen mann hadde gjort meg!

JEG har vært gjennom sjalusi,tvangstanker,tvangs-handlinger,psykologer, selvmordsforsøk, medikamentering,gruppeterapi, samlivsterapi, alternativ behandling og gudene vite.

Og det er JEG som har søkt etter hjelp for at sinnet mitt ikke taklet en god del traumatiske opplevelser.

Og hva det kreves av energi for å bygge seg opp etter å ha vært i kjelleren så lenge,-vet bare de som har vært der!

Og for min del så er jeg aldeles ikke frisk ennå!

Etterbølgene av det hele at jeg har et selvbilde lik null,-som jeg ennå går til behandling med.

Så jeg har absolutt tatt tak i meg selv for noe ANDRE har påført meg...

Og jeg har fått medfølelse og forståelse av de som har vist seg å være virkelige venner...

Men når til og med min egen mor sa jeg var "gal"...

Joda...jeg har fått kjent sykdommen!

Det har vært bedre med en brukket fot og blomster på nattbordet!

God bedring!

[MariaElvira]

Jeg har lengtet etter medfølelse og forståelse,ja!

Kanskje mest forståelse!

Og jeg har måttet ta tak i meg selv til de grader for noe min egen mann hadde gjort meg!

JEG har vært gjennom sjalusi,tvangstanker,tvangs-handlinger,psykologer, selvmordsforsøk, medikamentering,gruppeterapi, samlivsterapi, alternativ behandling og gudene vite.

Og det er JEG som har søkt etter hjelp for at sinnet mitt ikke taklet en god del traumatiske opplevelser.

Og hva det kreves av energi for å bygge seg opp etter å ha vært i kjelleren så lenge,-vet bare de som har vært der!

Og for min del så er jeg aldeles ikke frisk ennå!

Etterbølgene av det hele at jeg har et selvbilde lik null,-som jeg ennå går til behandling med.

Så jeg har absolutt tatt tak i meg selv for noe ANDRE har påført meg...

Og jeg har fått medfølelse og forståelse av de som har vist seg å være virkelige venner...

Men når til og med min egen mor sa jeg var "gal"...

Joda...jeg har fått kjent sykdommen!

Det har vært bedre med en brukket fot og blomster på nattbordet!

God bedring!

Jeg skrev utfra en forståelse om at denne tråden handler om ubegrunnet, irrasjonell sjalusi. Du derimot, har tydeligvis opplevd noe som har gitt deg god grunn til å være sjalu, og du sliter med noe mannen din har gjort mot deg. Da blir det et helt annet tema...

Lykke til videre, håper du finner den tryggheten du trenger.

[Gjest oppogfram]

Jeg skrev utfra en forståelse om at denne tråden handler om ubegrunnet, irrasjonell sjalusi. Du derimot, har tydeligvis opplevd noe som har gitt deg god grunn til å være sjalu, og du sliter med noe mannen din har gjort mot deg. Da blir det et helt annet tema...

Lykke til videre, håper du finner den tryggheten du trenger.

Takk for det!

[Gjest oppogfram]

Takk for det!

Men det kan jo hende at mannen til trådstarter har sin egen grunn til sykdommen sin...

Kanskje han selv har opplevd noe sinnet hans ikke har taklet.-enten i barndommen eller i voksen alder...

[petter smart]

Og her tar man personer på alvor ser jeg.

Dette er et kjempevondt problem å leve med. Det er kjempesårt. Man får ikke denne følelsen med vilje! Skulle gjerne sluppet jeg, for det gjør VONDT!

Har vært sammen i 20 år vi, og vi har et kjempebra forhold. Noen ganger har sjalusien min gjort til at det blir noen diskusjoner, men til daglig så tenker vi jo ikke på dette. Vi har lært å leve med hverandre.

Må nevne at mannen min er absolutt ingen tøffel altså. Langt i fra vil jeg si.

Det er ikke normalt å oppføre seg som denne mannen. Og jeg vil likestille det med fysisk mishandling.

Menn (og kvinner) som slår kan gjerne ikke noe for det de heller. De bare er sånn. Men en kan likevel ikke leve sammen med slike personer. Det hjelper så lite at det er en grunn til at de er sånn.

[Gjest Evina]

Du må komme deg vekk fra han. En som kommer med uttalelser som at kvinner som er utro, burde graves ned i hagen er det noe galt med. Og at han sjekker ALT du gjør. (kvitteringer osv) er jo sykt.

Hva om han med 100 % sikkert tror at du har vært utro. Dvs at han er selv er sikker på at du har gjort det, men at det ikke er sant. Hvor dukker du opp da? I hagen?.......

Han har en sjalusi som rett å slett kan være farlig tror jeg.. Vært mye triste greier i media i det siste ang. akuratt det der...

[Icora Panter]

Jeg er dame, og er slik som mannen din.

Det er ingen god følelse å være sjalu. Jeg mener slettes ikke noe vondt med det i det hele tatt. Men jeg går og tenker på alt som kan skje. Grunnen til det er jo at jeg er så redd for at han vil falle for noen andre. Elsker han jo over alt på jord.

Skulle ønske av hele mitt hjerte at jeg ble kvitt denne følelsen.

Mannen din er bare kjempeglad i deg.

Så hvis han hadde vært utro hadde du gravd han ned i hagen? Kan ikke si sånne trusler sies med kjærlighet..

[bouenas]

Det er ikke normalt å oppføre seg som denne mannen. Og jeg vil likestille det med fysisk mishandling.

Menn (og kvinner) som slår kan gjerne ikke noe for det de heller. De bare er sånn. Men en kan likevel ikke leve sammen med slike personer. Det hjelper så lite at det er en grunn til at de er sånn.

Så sant, så sant.

Jeg visste (noe av) grunnen til hvorfor min mann mishandlet meg. Jeg syntes lenge oppriktig synd på ham, og prøvde hele veien å hjelpe ham.

Til tross for alt han gjorde mot meg, psykisk og fysisk.

Etterhvert ble jeg mer og mer selvutslettet. I tillegg var situasjonen direkte livsfarlig flere enn en gang, for å si det sånn. Og da jeg forlot ham, ble det om mulig enda verre. Noe jeg visste på forhånd, og derfor ikke turte gå, før jeg hadde back-up fra flere instenser.

Ikke gjør samme tabben som meg.

Selv om det er en grunn til at mennesker får personlighetsforstyrrelser, _kan_ ikke pårørende ta urimelig store hensyn - fordi det er synd på dem!!

Så kjære deg/dere? som ber om forståelse her i tråden; ja, vi forstår, men mer kan vi ikke gjøre. Ta ansvaret selv!

Og la for guds skyld ikke deres sykdom gå ut over andre. Det gjør nemlig ikke en brukket fot!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Slik du beskriver forholdet deres, høres det ut til å være langt over grensen for normal sjalusi, som alle er født med. Sykelig sjalusi går ikke over av seg selv og må behandles. Først og fremst er det den sjalu som må ta ansvaret for det. Han må innse at han trenger hjelp.

Hvis han ikke verken vil høre på deg eller selv vil ta initiativ til å få bukt med dette ondet, råder jeg deg til å gjøre noe selv med saken.

Du kan enten velge å ta en pause fra ham, for å få ham på nye tanker, eller du kan være med ham til en en terapeut.

Har du kontakt med en lege eller psykiater kan du bruke den kanalen i først omgang. Eller du kan ringe direkte til familiekontoret der du bor for hjelp.