Hva slags terapeutavhengighet er usunn?

[frosken]

Har nettopp lest gjennom tråden "For knyttet til hjelpere", og er enig i mye av det positive som der sies om å "knytte seg til" terapeuter.

For mange kan det å tørre å være i en tett relasjon til en profesjonell behandler være et viktig snupunkt i livet. Men ikke alle terapeuter er "profesjonelle" i ordets positive forstand, mye av det som kalles "psykoterapi" kvalifiserer neppe for denne betegnelsen.Fra tid til annen høres historier om terapeuter som ikke har noe ryddig skille mellom jobb og privatliv, som bruker pasientens terapitimer for en stor del til å snakke om egne problemer, som uttrykker urimelig og irrasjonell irritasjon/aggresjon i forhold til klienter og som fremstår som uberegnelige og uforutsigbare for pasienten.

Slike destruktive terapirelasjoner utvikler seg som regel gradvis, pasienten vil ofte sette stor pris på at terapeuten blir mer privat og opphever de tradisjonelle grensene mellom behandler og pasient, det gir en følelse av å være "spesiell og utvalgt" som pasient, relasjonen minner om et vennskap. De pasientene som ender opp i slike terapirelasjoner har ofte problemer med tilknytning til andre mennesker, og når de først har knyttet seg til terapeuten, så vil det kanskje ikke være mulig å se det destruktive selv,

Det manglende innsynet fra andre mht hva som skjer i terapirommet, innebærer dessverre også en risiko for at destruktive relasjoner utvikler seg, og at avhengigheten til terapeuten mer kan sammenlignes med rusavhengighet enn potensiale for vekst.

Hvilke muligheter har pasienter selv til å identifisere når terapeutavhengigheten er usunn, og hvordan klarer folk å komme seg ut av slike relasjoner?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette tør jeg nesten ikke svare på uten å få halve DOL/psykiatri på nakken.

Du tar opp det helt sentrale i ditt eget innlegg.

Problemet med å se dette ligger bla i at en del slike "grenseløse terapauter" har svært takknemlige pasienter så lenge terapien varer. De virker positive slik et rusmiddel gjør det. De fjerner ubehaget i øyeblikket, men fremmer ikke vekst - heller avhengighet.

Freud sa at all terapi hadde dette mål: Å få pasienten til å kunne elske og arbeide.

Først en god stund etter at terapien er avsluttet kan en bedømme terapeuten: Kan pasienten arbeide og elske i en situasjon hvor terapeuten er borte - for godt.

[Gjest miss_nemi]

Dette tør jeg nesten ikke svare på uten å få halve DOL/psykiatri på nakken.

Du tar opp det helt sentrale i ditt eget innlegg.

Problemet med å se dette ligger bla i at en del slike "grenseløse terapauter" har svært takknemlige pasienter så lenge terapien varer. De virker positive slik et rusmiddel gjør det. De fjerner ubehaget i øyeblikket, men fremmer ikke vekst - heller avhengighet.

Freud sa at all terapi hadde dette mål: Å få pasienten til å kunne elske og arbeide.

Først en god stund etter at terapien er avsluttet kan en bedømme terapeuten: Kan pasienten arbeide og elske i en situasjon hvor terapeuten er borte - for godt.

Enig, for man skal jo bli sjølvstendig etter kvart som man går i terapi, men det er veldig viktig å ha ein god relasjon til terapeuten:-)

[Gjest lei hele greia]

Kanskje mitt innlegg er litt på siden, men gjør et forsøk.

Har vært i en terapeutisk "relasjon" i over flere år med samme psykiater.

Denne var jeg meget knyttet til både pga at vi kom godt overens samt at dette foregikk over en lengre tidsperiode.

Det var derfor veldig vanskelig for meg da denne sluttet og fant en stilling i en annen by. Visste jo at denne dagen ville komme en gang men vondt når det en gang skjedde.

Nok om det. Jeg har delvis kommet meg over "sorgen", men fikk tilbud om ny terapeut på samme DPS. Denne gang en nyutdannet (litt for usikker etter min smak) psykepleier...av eldre årgang.

Denne nevnte da på første samtale at jeg gjerne måtte stikke innom en tur (privat).

Dette gjorde meg veldig usikker. Følte at jeg ble litt invadert. Mulig at noen vil synes at dette er pirkete, men jeg har problemer med å sette grenser for andre og dette ble for nærgående. Bedre ble det ikke av å få vite at denne psykepleieren bor i samme gate ikke langt fra meg.

Det samme gjentok seg i neste time. Jeg takket høflig nei og sa at det ikke var aktuelt med besøk. Psykepleieren spurte da om h*n dersom h*n traff meg i området kunne få hilse på meg og si hallo osv.

Følte meg veldig presset, og måtte bare si at jo så lenge h*n ikke gikk inn på dypere samtaler og snakket kun om vær og vind var det greit. Men egentlig ville jeg jo overhodet ikke ha kontakt med dette mennesket privat.

Trodde i grunnen det var opp til meg å sette grenser for dette og ikke bli stilt "lurespørsmål".

Konklusjonen er at jeg helst nå vil droppe hele DPS og slutte. Psykepleieren..som jeg forøvrig heller ikke føler at jeg er på bølgelengde med vil jeg overhodet ikke ha kontakt med lenger verken privat eller offentlig. Og det skal vel litt til at DPS godtar at jeg skifter behandler(underbemannet som de er fra før). De vil sannsynligvis kommentere på at jeg "overdriver" eller at det ikke er SÅ farlig.

Aller helst ville jeg jo nevnt dette for overlegen(ny psykiater der) som jeg ikke har møtt ennå og som jeg skal i samtale med neste uke. Har da tenkt å si fra at jeg vil slutte. Men er redd for at de vil blåse det vekk som en filleting.

Så da sitter jeg her muligens uten "any kind of support". Må sannsynligvis begynne å lete opp en psykolog på det private markedet. Men tror ikke jeg er egnet til det hverken for øyeblikket eller på lengre sikt.

Har slitt med så mangt. Spiseforstyrrelser, diverse pers. forstyrrelser, adhd og bipolar lidelse 2. Så det blir vanskelig å stå helt på egne ben heretter. Det som gjør ting verre er at jeg ikke har noen venner å ta opp nåværende og kommende problemer med. Er en enstøing og ganske så isolert.

Jeg rodde meg visst litt ut på fisketur nå, men poenget var at den nye terapeuten virket altfor pågående og har skremt meg av banen (kanskje uten å helt vite det selv). Det burde jo i prinsippet være dennes problem at h*n ikke kan sette grenser, men det blir praktisk sett mitt.

Det er godt mulig at andre her ville "dånt" av "misunnelse" over å få lov til å besøke sin egen terapeut, men i mitt tilfelle føles det veldig galt og ødeleggende. Og det har satt meg i en veldig uheldig situasjon føler jeg.

[bugge -jenta]

Kanskje mitt innlegg er litt på siden, men gjør et forsøk.

Har vært i en terapeutisk "relasjon" i over flere år med samme psykiater.

Denne var jeg meget knyttet til både pga at vi kom godt overens samt at dette foregikk over en lengre tidsperiode.

Det var derfor veldig vanskelig for meg da denne sluttet og fant en stilling i en annen by. Visste jo at denne dagen ville komme en gang men vondt når det en gang skjedde.

Nok om det. Jeg har delvis kommet meg over "sorgen", men fikk tilbud om ny terapeut på samme DPS. Denne gang en nyutdannet (litt for usikker etter min smak) psykepleier...av eldre årgang.

Denne nevnte da på første samtale at jeg gjerne måtte stikke innom en tur (privat).

Dette gjorde meg veldig usikker. Følte at jeg ble litt invadert. Mulig at noen vil synes at dette er pirkete, men jeg har problemer med å sette grenser for andre og dette ble for nærgående. Bedre ble det ikke av å få vite at denne psykepleieren bor i samme gate ikke langt fra meg.

Det samme gjentok seg i neste time. Jeg takket høflig nei og sa at det ikke var aktuelt med besøk. Psykepleieren spurte da om h*n dersom h*n traff meg i området kunne få hilse på meg og si hallo osv.

Følte meg veldig presset, og måtte bare si at jo så lenge h*n ikke gikk inn på dypere samtaler og snakket kun om vær og vind var det greit. Men egentlig ville jeg jo overhodet ikke ha kontakt med dette mennesket privat.

Trodde i grunnen det var opp til meg å sette grenser for dette og ikke bli stilt "lurespørsmål".

Konklusjonen er at jeg helst nå vil droppe hele DPS og slutte. Psykepleieren..som jeg forøvrig heller ikke føler at jeg er på bølgelengde med vil jeg overhodet ikke ha kontakt med lenger verken privat eller offentlig. Og det skal vel litt til at DPS godtar at jeg skifter behandler(underbemannet som de er fra før). De vil sannsynligvis kommentere på at jeg "overdriver" eller at det ikke er SÅ farlig.

Aller helst ville jeg jo nevnt dette for overlegen(ny psykiater der) som jeg ikke har møtt ennå og som jeg skal i samtale med neste uke. Har da tenkt å si fra at jeg vil slutte. Men er redd for at de vil blåse det vekk som en filleting.

Så da sitter jeg her muligens uten "any kind of support". Må sannsynligvis begynne å lete opp en psykolog på det private markedet. Men tror ikke jeg er egnet til det hverken for øyeblikket eller på lengre sikt.

Har slitt med så mangt. Spiseforstyrrelser, diverse pers. forstyrrelser, adhd og bipolar lidelse 2. Så det blir vanskelig å stå helt på egne ben heretter. Det som gjør ting verre er at jeg ikke har noen venner å ta opp nåværende og kommende problemer med. Er en enstøing og ganske så isolert.

Jeg rodde meg visst litt ut på fisketur nå, men poenget var at den nye terapeuten virket altfor pågående og har skremt meg av banen (kanskje uten å helt vite det selv). Det burde jo i prinsippet være dennes problem at h*n ikke kan sette grenser, men det blir praktisk sett mitt.

Det er godt mulig at andre her ville "dånt" av "misunnelse" over å få lov til å besøke sin egen terapeut, men i mitt tilfelle føles det veldig galt og ødeleggende. Og det har satt meg i en veldig uheldig situasjon føler jeg.

Jeg synes absolutt du skal ta det opp. Denne personen er ikke skikket til å være terapeut. Har ikke skjønt konseptet i det hele tatt. Jeg forstår godt du vil trekke deg bort fra henne og en opplagt usunn relasjon.

Men ta det opp, please. Bagatelliserer de dette, mangler de kompetanse der fra a til å, og det kan forhåpentligvis ikke være såååå ille en plass. Det kan være lurt å skrive ned og forberede seg litt på forhånd. Komme med konkrete ting hun har sagt til deg for eksempel.

Vh

[pille2]

Det kan også handle om at en ikke tør slippe behandleren

/samtalepartneren over en viss tid.

det føles trygt og godt å snakke fritt.

Det har ikke noe med kjærlighet å gjøre, men trygghet..

Jeg ville ikke gi slipp på min mannlige samtalepartner-og han var ikke et syn for såre øyne..men det var trygt og godt.

Jeg vet (Da jeg går i samtalegruppe) at flere har vørt hos han-og vi savner han . Men han har bare vært en positiv medspiller hele tiden. Aldri noe tull!!

Jeg tror det er der grensen må gå.....

når du synes det er/blir ubehagelig-så bytt behandler!! De skjønner det!! På en plass hvor folk har blitt/blir misbrukt av menn...så skjønner de det fort!!

Ønsker deg lykke til!!

[Gjest a survivor]

Dette tør jeg nesten ikke svare på uten å få halve DOL/psykiatri på nakken.

Du tar opp det helt sentrale i ditt eget innlegg.

Problemet med å se dette ligger bla i at en del slike "grenseløse terapauter" har svært takknemlige pasienter så lenge terapien varer. De virker positive slik et rusmiddel gjør det. De fjerner ubehaget i øyeblikket, men fremmer ikke vekst - heller avhengighet.

Freud sa at all terapi hadde dette mål: Å få pasienten til å kunne elske og arbeide.

Først en god stund etter at terapien er avsluttet kan en bedømme terapeuten: Kan pasienten arbeide og elske i en situasjon hvor terapeuten er borte - for godt.

Tusen takk for meget kloke ord - og et av de beste innleggene jeg har lest på DOL.

[frosken]

Kanskje mitt innlegg er litt på siden, men gjør et forsøk.

Har vært i en terapeutisk "relasjon" i over flere år med samme psykiater.

Denne var jeg meget knyttet til både pga at vi kom godt overens samt at dette foregikk over en lengre tidsperiode.

Det var derfor veldig vanskelig for meg da denne sluttet og fant en stilling i en annen by. Visste jo at denne dagen ville komme en gang men vondt når det en gang skjedde.

Nok om det. Jeg har delvis kommet meg over "sorgen", men fikk tilbud om ny terapeut på samme DPS. Denne gang en nyutdannet (litt for usikker etter min smak) psykepleier...av eldre årgang.

Denne nevnte da på første samtale at jeg gjerne måtte stikke innom en tur (privat).

Dette gjorde meg veldig usikker. Følte at jeg ble litt invadert. Mulig at noen vil synes at dette er pirkete, men jeg har problemer med å sette grenser for andre og dette ble for nærgående. Bedre ble det ikke av å få vite at denne psykepleieren bor i samme gate ikke langt fra meg.

Det samme gjentok seg i neste time. Jeg takket høflig nei og sa at det ikke var aktuelt med besøk. Psykepleieren spurte da om h*n dersom h*n traff meg i området kunne få hilse på meg og si hallo osv.

Følte meg veldig presset, og måtte bare si at jo så lenge h*n ikke gikk inn på dypere samtaler og snakket kun om vær og vind var det greit. Men egentlig ville jeg jo overhodet ikke ha kontakt med dette mennesket privat.

Trodde i grunnen det var opp til meg å sette grenser for dette og ikke bli stilt "lurespørsmål".

Konklusjonen er at jeg helst nå vil droppe hele DPS og slutte. Psykepleieren..som jeg forøvrig heller ikke føler at jeg er på bølgelengde med vil jeg overhodet ikke ha kontakt med lenger verken privat eller offentlig. Og det skal vel litt til at DPS godtar at jeg skifter behandler(underbemannet som de er fra før). De vil sannsynligvis kommentere på at jeg "overdriver" eller at det ikke er SÅ farlig.

Aller helst ville jeg jo nevnt dette for overlegen(ny psykiater der) som jeg ikke har møtt ennå og som jeg skal i samtale med neste uke. Har da tenkt å si fra at jeg vil slutte. Men er redd for at de vil blåse det vekk som en filleting.

Så da sitter jeg her muligens uten "any kind of support". Må sannsynligvis begynne å lete opp en psykolog på det private markedet. Men tror ikke jeg er egnet til det hverken for øyeblikket eller på lengre sikt.

Har slitt med så mangt. Spiseforstyrrelser, diverse pers. forstyrrelser, adhd og bipolar lidelse 2. Så det blir vanskelig å stå helt på egne ben heretter. Det som gjør ting verre er at jeg ikke har noen venner å ta opp nåværende og kommende problemer med. Er en enstøing og ganske så isolert.

Jeg rodde meg visst litt ut på fisketur nå, men poenget var at den nye terapeuten virket altfor pågående og har skremt meg av banen (kanskje uten å helt vite det selv). Det burde jo i prinsippet være dennes problem at h*n ikke kan sette grenser, men det blir praktisk sett mitt.

Det er godt mulig at andre her ville "dånt" av "misunnelse" over å få lov til å besøke sin egen terapeut, men i mitt tilfelle føles det veldig galt og ødeleggende. Og det har satt meg i en veldig uheldig situasjon føler jeg.

Håper du tar opp dette med psykiateren når du skal snakke med ham, evt. at du skriver et brev til avdelingsoverlegen hvor du ber om bytte av behandler og begrunner dette.

Heldigvis er du moden nok til å reagere på sykepleierens manglende profesjonalitet.,

[frosken]

Det kan også handle om at en ikke tør slippe behandleren

/samtalepartneren over en viss tid.

det føles trygt og godt å snakke fritt.

Det har ikke noe med kjærlighet å gjøre, men trygghet..

Jeg ville ikke gi slipp på min mannlige samtalepartner-og han var ikke et syn for såre øyne..men det var trygt og godt.

Jeg vet (Da jeg går i samtalegruppe) at flere har vørt hos han-og vi savner han . Men han har bare vært en positiv medspiller hele tiden. Aldri noe tull!!

Jeg tror det er der grensen må gå.....

når du synes det er/blir ubehagelig-så bytt behandler!! De skjønner det!! På en plass hvor folk har blitt/blir misbrukt av menn...så skjønner de det fort!!

Ønsker deg lykke til!!

En kompetent behandler klarer å sette fornuftige grenser, f.eks. ved at terapien på ett eller annet tidspunkt skal avsluttes og forbereder dette på en ryddig måte. Det er ikke slike terapirelasjoner som er bekymringsverdige, men derimot de tilfellene hvor terapeuten ikke setter konstruktive grenser både for seg selv og klienten.

[Gjest skal]

Tenker at mye av det handler om forskjellen på å være privat og personlig. Vet ikke hvor lett det er som klient å skjønne forskjellen. Iallfall ikke dersom man som mange av oss sliter med tilknytning.

Har hatt fordel av å jobbe som lærer å måtte kjenne en del på det fra før - fra andre siden. Har kanskje gjort det lettere å "bruke" det. For det er jo et forhold man bruker, på en måte man ikke kan med andre!

Regner med det er like mange varianter som det er terapauter/klienter. Men for meg har det vært grensene, profesjonaliteten, det at h*n alldri blir privat som har gjort at jeg har kunnet knytte meg. Det har gjort det trygt.

[Gjest Serafin]

Enig, for man skal jo bli sjølvstendig etter kvart som man går i terapi, men det er veldig viktig å ha ein god relasjon til terapeuten:-)

Jeg har gått hos forskjellig terapeuter i en del år.

Det har nok vært varierende kvalitet på behandlingen, men mens jeg gikk hos dem ønsket jeg å tro at de gjorde en god jobb.Jeg gikk inn for terapien med liv og sjel.

I ettertid vet jeg nå hvems om var gode og hvem som gjorde en mindre god jobb.

Det beste en behandler kan gjøre er å henvise vidre der vedkommende ikke kommer noen vei i behandlingen.

En behandler ble jeg virkelig avhengig av. Vi var midt inne i terapien følte jeg..da vedkommende fant ut at nå var jeg blitt så avhengig av h*n at vi måtte slutte. Dermed sluttet h*n. Avsluttet behandlingen med meg.

Ut med deg. Nå er du bra..... Årsaken til at jeg var der var pga. avvisningsproblematikk....Jeg trodde h*n ville hjelpe meg med dette. Isteden følte jeg meg ti ganger verre...

Dette har jeg aldri kommet over.....Det ble en kjempesorg. Og store problemer i livet mitt etterpå....

Jeg vil så gjerne legge dette bak meg, men h*n var meg så nær og plutselig så var det ut.......

H*n kunne henvist meg videre....Men nå var jeg bra...mente h*n.......

Derfor mener jeg behanlere bør sende paienter til andre når de selv merker at de ikke vil eller kan fortsette med en pasient.

Dette var en forferdelig skadelig terapi for meg. Det vet jeg.

[bibben]

Jeg har gått hos forskjellig terapeuter i en del år.

Det har nok vært varierende kvalitet på behandlingen, men mens jeg gikk hos dem ønsket jeg å tro at de gjorde en god jobb.Jeg gikk inn for terapien med liv og sjel.

I ettertid vet jeg nå hvems om var gode og hvem som gjorde en mindre god jobb.

Det beste en behandler kan gjøre er å henvise vidre der vedkommende ikke kommer noen vei i behandlingen.

En behandler ble jeg virkelig avhengig av. Vi var midt inne i terapien følte jeg..da vedkommende fant ut at nå var jeg blitt så avhengig av h*n at vi måtte slutte. Dermed sluttet h*n. Avsluttet behandlingen med meg.

Ut med deg. Nå er du bra..... Årsaken til at jeg var der var pga. avvisningsproblematikk....Jeg trodde h*n ville hjelpe meg med dette. Isteden følte jeg meg ti ganger verre...

Dette har jeg aldri kommet over.....Det ble en kjempesorg. Og store problemer i livet mitt etterpå....

Jeg vil så gjerne legge dette bak meg, men h*n var meg så nær og plutselig så var det ut.......

H*n kunne henvist meg videre....Men nå var jeg bra...mente h*n.......

Derfor mener jeg behanlere bør sende paienter til andre når de selv merker at de ikke vil eller kan fortsette med en pasient.

Dette var en forferdelig skadelig terapi for meg. Det vet jeg.

Takk for at jeg fikk lese om disse erfaringene dine.

Et slikt forhold er så komplisert. Når man har tilknytnings- og avvisningsproblemer, er forholdet til terapeuten så vanvittig viktig.

Det å være fornuftig, det å sette grenser, være moden eller "streng" ovenfor et slikt menneske som betyr aller mest, er alt annet enn lett.

Når man endelig har blitt sett av noen, og fått lov til å knytte seg til en person som virker trygg, settes det i sving noen krefter som ikke er fornuftsstyrt.

Da er det vanskelig å fremme kritikk og formelle klager.

Man tar ofte til takke med hva som helst av behandling, bare det er en slags kontakt.

Det er i alle fall det jeg føler.

Jeg forstår godt at du ikke kommer over den sorgen. Jeg skjønner det veldig, veldig godt.

Hvis jeg må avslutte relasjonen til min behandler slik du har gjort, tror jeg ikke jeg noen gang vil komme helt over det.

Jeg ønsker deg derfor alt godt, og at du må få andre gode relasjoner som kan gi deg det beste av det du opplevde å få i forholdet til din terapeut.

Beste hilsner fra

[Gjest Serafin]

Takk for at jeg fikk lese om disse erfaringene dine.

Et slikt forhold er så komplisert. Når man har tilknytnings- og avvisningsproblemer, er forholdet til terapeuten så vanvittig viktig.

Det å være fornuftig, det å sette grenser, være moden eller "streng" ovenfor et slikt menneske som betyr aller mest, er alt annet enn lett.

Når man endelig har blitt sett av noen, og fått lov til å knytte seg til en person som virker trygg, settes det i sving noen krefter som ikke er fornuftsstyrt.

Da er det vanskelig å fremme kritikk og formelle klager.

Man tar ofte til takke med hva som helst av behandling, bare det er en slags kontakt.

Det er i alle fall det jeg føler.

Jeg forstår godt at du ikke kommer over den sorgen. Jeg skjønner det veldig, veldig godt.

Hvis jeg må avslutte relasjonen til min behandler slik du har gjort, tror jeg ikke jeg noen gang vil komme helt over det.

Jeg ønsker deg derfor alt godt, og at du må få andre gode relasjoner som kan gi deg det beste av det du opplevde å få i forholdet til din terapeut.

Beste hilsner fra

Jeg håper det var meg du svarte, bibben. Tusen takk for svar.

Jeg går nå i en annerledes form for terapi...og må nok gå igjennom dette på nytt. Jeg har fortalt den nye terapeuten min om denne opplevelsen.

Men det som er trist oppi dette er at følgen ble skjebnesvanger for meg ift. arbeidslivet.

Jeg er i jobb, men ikke i en jobb relatert til min utdanning. Det er en lite utfordrende jobb, men en god og snill jobb. Og halv uføretrygd...Det ble jeg nødt til etterpå.

Det gjelder å komme seg videre. Jeg er heldig i livet mitt tross alt.

[frosken]

Jeg har gått hos forskjellig terapeuter i en del år.

Det har nok vært varierende kvalitet på behandlingen, men mens jeg gikk hos dem ønsket jeg å tro at de gjorde en god jobb.Jeg gikk inn for terapien med liv og sjel.

I ettertid vet jeg nå hvems om var gode og hvem som gjorde en mindre god jobb.

Det beste en behandler kan gjøre er å henvise vidre der vedkommende ikke kommer noen vei i behandlingen.

En behandler ble jeg virkelig avhengig av. Vi var midt inne i terapien følte jeg..da vedkommende fant ut at nå var jeg blitt så avhengig av h*n at vi måtte slutte. Dermed sluttet h*n. Avsluttet behandlingen med meg.

Ut med deg. Nå er du bra..... Årsaken til at jeg var der var pga. avvisningsproblematikk....Jeg trodde h*n ville hjelpe meg med dette. Isteden følte jeg meg ti ganger verre...

Dette har jeg aldri kommet over.....Det ble en kjempesorg. Og store problemer i livet mitt etterpå....

Jeg vil så gjerne legge dette bak meg, men h*n var meg så nær og plutselig så var det ut.......

H*n kunne henvist meg videre....Men nå var jeg bra...mente h*n.......

Derfor mener jeg behanlere bør sende paienter til andre når de selv merker at de ikke vil eller kan fortsette med en pasient.

Dette var en forferdelig skadelig terapi for meg. Det vet jeg.

Når du nå tenker tilbake, ser du da sider ved den terapien/terapeuten som du nå ville vært kritisk til?

Hvordan klare å se hva som er konstruktiv og hva som er destruktivt mens man er i terapi?

Synes du peker på noe vesentlig mht at man ofte vil tro at det som foregår er konstruktiv, og at man innretter seg til terapeuten - selv når vedkommende ikke er rasjonell og kompetent...

[bibben]

Jeg håper det var meg du svarte, bibben. Tusen takk for svar.

Jeg går nå i en annerledes form for terapi...og må nok gå igjennom dette på nytt. Jeg har fortalt den nye terapeuten min om denne opplevelsen.

Men det som er trist oppi dette er at følgen ble skjebnesvanger for meg ift. arbeidslivet.

Jeg er i jobb, men ikke i en jobb relatert til min utdanning. Det er en lite utfordrende jobb, men en god og snill jobb. Og halv uføretrygd...Det ble jeg nødt til etterpå.

Det gjelder å komme seg videre. Jeg er heldig i livet mitt tross alt.

Ja, det var deg jeg svarte Serafin.

Jeg ønsker deg virkelig all lykke til videre.

[pille2]

En kompetent behandler klarer å sette fornuftige grenser, f.eks. ved at terapien på ett eller annet tidspunkt skal avsluttes og forbereder dette på en ryddig måte. Det er ikke slike terapirelasjoner som er bekymringsverdige, men derimot de tilfellene hvor terapeuten ikke setter konstruktive grenser både for seg selv og klienten.

Helt enig!!