Partner med adhd

[Gjest ikke enkelt å bare snu ryggen til]

I begynnelsen av vårt forhold var det spennende med en spontan og handlekraftig partner. Han syntes ha svar og løsninger på alt. Av og til stusset jeg nok litt på enkelte av de tingene han kunne si og gjøre, men stort sett var han et forfriskende alternativ til mer konvensjonelle menn jeg har møtt.

Etterhvert begynte jeg å gå trett av at det ikke er mulig å planlegge noe sammen med ham fordi han ikke vet hva han kan gjøre eller ha tid til siden.Han kom også med endel forklaringer av årsak og virkning som ikke bare var originale,men også kunne være direkte gale, men ikke tale om at han ville høre på innvendinger, i hvert fall ikke fra meg. Mitt valg: Overhøre eller ende i en diskusjon ingen kunne vinne.

Det er også slitsomt å ha en mann som stadig finner på ting på kort varsel, vanlig arbeidsfolk kan ikke plutselig reise til Paris fordi mannen får lyst, f.eks. Han blir sur fordi jeg aldri er med på noe,sier han. Jeg blir sur fordi sjefen blir sur hvis jeg ikke kan fortelle når jeg vil ha sommerferien i april. Men når det endelig blir mine ferieuker, er det banna bein at han har påtatt seg et ekstra arbeidsoppdrag akkurat de ukene bare noen dager før!

Aller verst er det likevel i forhold til barna, der han snart setter grenser her, andre ganger der. Det eneste forutsigbare med mannen er at han er uforutsigbar, og at de grensene han setter, er absolutte. Bestemmer han noe, gjør man klokt i å holde seg til det - selv om han i går sa akkurat det motsatte og da måtte vi forholde oss til det.

Det er vanskelig å oppdra barn når vi har så forskjellig syn på mye. Det vanskeligste er imidlertid dette:

For å unngå konflikter og stadige diskusjoner, må vi andre rett og slett overhøre mesteparten av det han sier. Og aldri påpeke uoverensstemmelser mellom det han sier nå og det han sa i stad. Da sønnen vår fikk diagnosen adhd i vår, forsto vi vel at det er dette far også sliter med. Men selv vil han ikke høre på det øret.

Er det mulig å fortsette et ekteskap med en mann som er handlekraftig, uforutsigbar, kjekk, sier dumme ting, vil bestemme og ikke hører på andre, men ikke kan hjelpe for det?

Jeg tror han har laget seg en maske, en måte å være på, som fungerer ofte - men ikke alltid, og aldri over tid. Jeg klarer ikke nå inn til ham og hjelpe ham med å lytte og lurer vel på om det er mulig å hjelpe ham i det hele tatt.

Bør jeg gi opp? Det kan da ikke være sunt for barn å vokse opp i et hjem der mor går foran med eksempelet: Overhør det han sier, vi er glade i ham - men ...

Men hva da? Han er jo ikke bare håpløs.

Hvordan leve med et handicap i familien som jeg ikke finner annen løsning på enn å overhøre far, ellers vil alle dager fylles av evige diskusjoner. Og ikke bare far - vår sønn er jo likedan... Hva kan jeg gjøre for om mulig å hjelpe ham til å ikke få samme atferd - eller er det uunngåelig?

[flisa]

Det er ganske vanlig om man har et barn med ADHD at man selv utreder seg - både mor og far - det er grader av alt. Kan du ikke bare fortelle han det - at du lurer så veldig på hvem av dere han har det fra? - det er snakk om en ganske kjapp utredning og man er ikke "gal" på noen måte - men kan få hjelp til konsentrasjon etc. etc. Les litt om dette og snakk med mannen din - og gjennomfør en utredning på deg selv også.

[Gjest har hørt det!]

Det er ganske vanlig om man har et barn med ADHD at man selv utreder seg - både mor og far - det er grader av alt. Kan du ikke bare fortelle han det - at du lurer så veldig på hvem av dere han har det fra? - det er snakk om en ganske kjapp utredning og man er ikke "gal" på noen måte - men kan få hjelp til konsentrasjon etc. etc. Les litt om dette og snakk med mannen din - og gjennomfør en utredning på deg selv også.

Kan ikke barna få ADHD og lignende om mora drikker eller misbruker rusmidler under graviditeten (spesielt i første triomester), og om faren gjør det samme i 3-månedersperioden _før_ unnfangelsen? (da lages cellene som brukes ved befruktningen).

I så tilfelle er det ikke alltid arvelig, men ofte er det det.

[Gjest ikke enkelt å bare snu ryggen til]

Det er ganske vanlig om man har et barn med ADHD at man selv utreder seg - både mor og far - det er grader av alt. Kan du ikke bare fortelle han det - at du lurer så veldig på hvem av dere han har det fra? - det er snakk om en ganske kjapp utredning og man er ikke "gal" på noen måte - men kan få hjelp til konsentrasjon etc. etc. Les litt om dette og snakk med mannen din - og gjennomfør en utredning på deg selv også.

Jeg har selvfølgelig snakket med mannen min og andre om dette. Det er jo akkurat det som er problemet og poenget: Det går ikke an å snakke med ham om det. Og ikke går det an å høre på mesteparten av det han mener og sier og gjør, heller!

Han er en mester i yrket sitt, der kommer nok nettopp adhd til sin rett som en positiv ting. Men utover det... At jeg kan tro han eller sønnen har adhd vil han selvsagt ikke høre snakk om. Han er i totalt forsvar.

Det verste er likevel de daglige små ting og samtaler - man vet aldri når det er noe han vil mene noe om, snakke med høy røst om -

ja, når det gjelder dette med røsten - han snakker med veldig store bokstaver hele tida. Vi begynner å bli tunghørte når vi er blant folk som snakker vanlig, vi er ikke vant til så lav stemmebruk! Men når man bruker så kraftig stemme når man snakker, høres man samtidig hele tida sint ut. Det blir andre nervøse av.

Dessuten er han i forsvar/angrepsposisjon i måten han snakker på og mimikk, også. Vi er nesten litt redde ham, som jeg skrev til å begynne med, de grensene han trekker, er absolutte, ikke fordi de er gode eller konsekvente, men fordi det blir så mye bråk av å bryte dem. Det er ganske slitsomt å holde dumme regler og grenser bare fordi far i dag våknet og ville ha dem der. Mens i morgen er de et helt annet sted.

Det er dette jeg spør om - er det mulig å leve sammen med en far man er nødt til å overhøre for å ha husfred? Er det mulig å leve sammen når man lar far si sitt, for så å gjøre som man selv vil når far går på jobb? For husfredens skyld?

Lærer jeg barna - og meg selv - å være fleksible overfor et handicap han vi er glade i har, når vi gjør dette? Er det en måte å takle dette handicapet på?

Jeg sier av og til: Stakkars, da far vokste opp, visste de ikke ha adhd var, derfor er det blitt slik - men hva da med sønnen hans, som vokser opp i nåtida og skal takle samme handicap?

Bør gutten vokse opp med faren og lære noe om hans måte å takle handicapet sitt på - eller tvert om, bør han ikke vokse opp med far og overta hans metoder?

Og hva med meg, som partner - som ikke opplever jeg kan snakke med mannen min, som innser han handler og snakker som han gjør på grunn av et handicap - men ...

Jeg tenker av og til - hva om handicapet hadde kommet plutselig, i form av et hjerneslag - ville jeg da ha vurdert å gå? Er dette annerledes?

Vel, det er ganske slitsomt å leve et helt liv med en mann som lever med meg på nivået "Me Tarzan - you Jane!" Spennende og sexy i starten, men nå er jeg lei av lianer og bar overkropp - nå vil jeg gjerne snakke og planlegge litt. Umulig?

[Gjest ikke enkelt å bare snu ryggen til]

Kan ikke barna få ADHD og lignende om mora drikker eller misbruker rusmidler under graviditeten (spesielt i første triomester), og om faren gjør det samme i 3-månedersperioden _før_ unnfangelsen? (da lages cellene som brukes ved befruktningen).

I så tilfelle er det ikke alltid arvelig, men ofte er det det.

Vel, ingen av oss voksne brukte eller bruker alkohol, så her er det arv. Og adhd er meget, meget arvelig. I tillegg bruker noen med udiagnostisert adhd rusmidler til selvmedisinering. Så det faktum at noen med adhd er født inn i miljøer med mye rus, betyr ikke at det ikke er arv.

[...den evige natteravn...]

Vel, ingen av oss voksne brukte eller bruker alkohol, så her er det arv. Og adhd er meget, meget arvelig. I tillegg bruker noen med udiagnostisert adhd rusmidler til selvmedisinering. Så det faktum at noen med adhd er født inn i miljøer med mye rus, betyr ikke at det ikke er arv.

Her kunne det skrives mye, men orker ikke nå...

Få fastlegen til å henvise, slik at diagnoser kan bekreftes/avkreftes.

Veldig mange har god effekt av medisiner, men for å få det må utredningen være gjennomført.

[Babette]

Dette høres slitsomt ut. Du høres ut til å være den eneste voksne i familien, og det er slitsomt å måtte gå på tærne hele tida for å unngå konflikter og bråk.

Ser at flere anbefaler utredning og evt. medisiner, men han kan jo ikke tvinges til lege.