Trenger virkelig noen gode råd...

[krepseline]

Hei!

Sambo og jeg har kjempe problemer i forholdet,har to små barn...og følelsene mellom oss har forsvunnet-eller veeeeldig dempet da alt har dreid seg om barna i 5 år.Vi prøver og finne tilbake til om vi elsker hverandre som kjærester eller venner.Vi har vært i samtaleterapi,og det har hjulpet på kommunikasjon,men siden vi ikke kom noe videre har vi bestemt og være fra hverandre noen dager for å kjenne på savnet.Vi vil finne ut om vi er sammen for barna sin skyld eller fordi vi virkelig elsker hverandre.Jeg har vært borte fra barn og mann i 4 dager og jeg savner virkelig dem alle.Nå er det hans tur til å være borte noen dager...

På toppen av det hele tok jeg en gravitest i går og den var positiv.Kunne ikke vært dårligere timing.Vil ikke fortelle mannen min resultatet

før han har bestemt seg for hva han vil...

Føler vi trenger virkelig samlivs sykolog.Terapauten(gjennom kommunen) har hjulpet oss og kommunisere,men vi trenger mer dypere hjelp.HAr noen noen og anbefale???Tar imot hjelp med stor takk

En håpløs situasjon...

måtte bare få det ut...

[jubalong70]

Så lenge dere begge ønsker å gjøre noe for forholdet, så er det store muligheter for å få det til.

Hverdagen med barn er krevende. Det blir liten tid til både seg selv og til partneren. Alt handler om barn og det praktiske rundt bosted og barn.

Men med litt vilje kan dere få det til.

Kanskje dere kan sette av en kveld i uka til å snakke sammen. Enten bare hjemme, eller få barnevakt og så gå en tur eller gå ut og spise e.l.

Dere kan veksle på å finne noe å snakke om, for det er jo ikke bestandig like enkelt det heller.

Kanskje kan dere få til en liten ferie for bare dere to. En romantisk tur til Roma eller Paris? Eller kanskje en hyttetur?

[Mirabell]

Enig med jubalong, dette høres ikke så håpløst ut! Men jeg hadde ikke holdt graviditeten hemmelig. Det er en del av bildet, og jeg syns han har rett til å få vite det.

[krepseline]

Enig med jubalong, dette høres ikke så håpløst ut! Men jeg hadde ikke holdt graviditeten hemmelig. Det er en del av bildet, og jeg syns han har rett til å få vite det.

Jeg skal selvfølgelig si det om noen dager når han har fått noen dager på seg til å tenke,men jeg synes ikke det skal være med i vurderingen nå.Han skal tross alt finne ut om han er sammen med meg pga barna eller om han virkelig elsker meg.

Jeg vet han hadde blitt om jeg hadde sakt jeg var gravid.Men da synes jeg det blir gale forutsetninger...og sjansen for at vi holder sammen til "evig tid" er mindre hvis han holder sammen med meg kun for barna sin skyld.

[Mirabell]

Jeg skal selvfølgelig si det om noen dager når han har fått noen dager på seg til å tenke,men jeg synes ikke det skal være med i vurderingen nå.Han skal tross alt finne ut om han er sammen med meg pga barna eller om han virkelig elsker meg.

Jeg vet han hadde blitt om jeg hadde sakt jeg var gravid.Men da synes jeg det blir gale forutsetninger...og sjansen for at vi holder sammen til "evig tid" er mindre hvis han holder sammen med meg kun for barna sin skyld.

Men DU vet jo at du er gravid når du selv tar avgjørelsen. Jeg syns det er en altfor viktig del av bildet til at du bør holde det hemmelig. Ikke vent for lenge, i hvert fall!

Lykke til!

[krepseline]

Men DU vet jo at du er gravid når du selv tar avgjørelsen. Jeg syns det er en altfor viktig del av bildet til at du bør holde det hemmelig. Ikke vent for lenge, i hvert fall!

Lykke til!

Nei.Jeg tok avgjørelsen på hva jeg ville i går morges.Jeg tok testen på kvelden...men jeg skjønner hva du mener.

[puttelull]

Hei!

Jeg har vært borti akkurat det samme som deg nå i sommer (vel, jeg var ikke gravid, da...), og det er virkleig ikke enkelt.

Jeg og gubben har 3 unger, fra 2-7 år, og "alt" har dreid seg om dem, selvfølgelig.

Vi er glade i hverandre, og var villig til å gjøre hva som helst for å få det til å fungere igjen. vi dro hver til vårt en helg, tenkte gråt og deppa. Men det var godt å finne følelsen av savn igjen, syntes jeg! Godt å kjenne at det var _ham_ jeg savna! Ikke bare hjelpa hans!

Han følte heldigvis det samme, og brøt avtalen om null kontakt... Vi har fremdeles en stubb igjen, men vi _vil_ og vi _skal_ få det til.

Vi setter av minst 1 kveld i uka (man-fre), hvor vi gjør koselige ting _sammen_: Går på tur, kino, restaurant, besøker venner, gir hverandre massasje osv. En kveld i uka er vi med andre ord kjærester, ikke bare et "team", og det fungerer!

Vi skal på reinsjakt sammen en helg, og vi har bestilt tur til Praha på september. Vi skal på julehandel med ungene (til Trondheim), der har vi barnevakt, og da skal vi på pub-pub-runde!

Det er viktig å være kjærester, men i en hektisk hverdag blir man lett "team", og man har oppgaver å gjøre hver for seg, men aldri tid til å gjøre voksenting sammen.

Når det gjelder graviditeten, er det noe jeg ville fortalt med det samme.. JEg klarer ikke å holde tett om sånt uansett, men det er et veldig viktig aspekt i en sak der dere kanskje kommer til å gå fra hverandre. Men ikke få dette barnet for å redde forholdet! Det har andre prøvd før dere, og mange har brent seg kraftig.

Men jeg skjønner at dette er svingaktig vanskelig, altså. Jeg krysser fingre og tær for dere, for jeg har vært der, og er ikke 100%sikker på at jeg ikke kommer dit igjen sjøl, heller.

Tvi tvi!