Skal jeg gå fra samboeren min?

[Gjest Usikker og forvirret]

Vet egentlig ikke hva jeg skal skrive. Kanskje det blir lettere å se ting i perspektiv hvis jeg skriver dem ned bare.

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 8 år, siden jeg var 16. Han er på mange måter en fantastisk gutt, men dessverre merker jeg at han irriterer meg noe helt grenseløst. Alt han sier og gjør er galt. Føler at følelsene kjølner mer og mer. Er det mulig å finne tilbake til de varme følelsene som engang var der? Jeg er sinnsykt glad i han, men vet ikke om jeg elsker han, eller om vi kun er sammen fordi det har blitt en vane. Er så redd for å føle at jeg har kastet bort 8 år på ingenting.

Utad så virker vi nok som det perfekte og lykkelige par, men det er vi ikke, hvertfall ikke jeg. Vi er så forskjellige, og vi er på totalt forskjellige steder i livet. Jeg har ambisjoner og drømmer, mens han er fornøyd med situasjonen som den er. Han er tiltaksløs, uansvarlig i forhold til økonomi, inkassosaker i haugevis, og jeg bruker hele studielånet mitt på å betale hans regninger. Jeg gjør alt hjemme, mens han mer eller mindre lever sitt eget liv. Jeg vil ha en følelse av å være lykkelig, og ikke et snev av tvil om at han er den rette. Men med han er det alltid litt tvil i bakhodet. Men hva om det er noe der? Hva om det kan fikses? Og tenk om han møter en annen! Tenk om jeg gjør det slutt, og så finner ut at han faktisk var den rette. Tenk om jeg møter en annen. Da vil det ikke være noen vei tilbake. Jeg blir gal av å tenke. Jeg er så redd for å miste han helt, samtidig som jeg er så lei, men vi får det jo ikke til å fungere, så hvilket annet valg har jeg? Jeg er så sliten og lei, er det for mye forlangt å ønske å være lykkelig? Hvorfor må dette være så vanskelig?

Samboeren min har en kompis som jeg må innrømme jeg er veldig tiltrukket av. Vi har alltid hatt en god tone og jeg vet at han liker meg veldig godt. Vi pleier ofte å flørte litt når vi møtes, sånn helt uskyldig ”hverdagsflørting”. Han sørger alltid for å ta litt ekstra på meg hvis han kan, og jeg må innrømme at jeg liker det. Jeg klarer alltid å beherske meg, og tror ikke det er noe som andre legger merke til. Det er så intenst, deilig og forbudt, og etterpå føler jeg meg nesten forelsket. Jeg føler meg fæl som føler slik og har disse tankene. Jeg får dårlig samvittighet, samtidig som jeg sitrer etter å møte han på en eller annen måte. Men i det siste har det kommet frem drøyt mange følelser jeg ikke kan huske å hatt noensinne før.

Lurer på om forholdet vårt er så galt at vi bør avslutte det, når jeg kan tenke så sterkt om en annen. Jeg lurer også på om jeg tilegner han masse negative kvaliteter, for å kunne gi ham skylden for alt jeg gikk glipp av i ungdomstiden. Er redd for å bære nag til ham for det senere. Jeg ser jo selv at denne flørtingen bare vil skape komplikasjoner for alle parter. Problemet her er at jeg ikke vet om jeg virkelig er betatt av denne gutten, eller om det rett og slett er innbilning, på grunn av mangel på oppmerksomhet og nærhet fra kjæresten. Han er mye fraværende, både fysisk og psykisk, og et relativt stort hasjforbruk gjør verken tilstedeværelsen eller kommunikasjonen noe bedre. Vi sklir bare lenger og lenger fra hverandre. Og selvfølgelig er det barn innblandet. Og dessverre må jeg innrømme at det er den største grunnen til at vi fortsatt er sammen. Men på den andre siden er jeg så utrolig glad i han som person, og vet ikke hva jeg skal gjøre uten han. Kanskje på tide å være litt egoistisk, og bare ta hensyn til meg selv og barnet?

Jeg har aldri vært sammen med noen på denne måten. 8 år er sinnsykt lenge! Hvordan gjør man det slutt etter å ha levd så lenge og tett sammen? Det virker jo veldig brutalt å si "nå er det slutt", for så å forsvinne for godt, når man har vært sammen i flere år. Samtidig så er det kanskje allerede maks brutalt å gjøre det slutt i det hele tatt?

Uff, det skal ikke være lett!

[Gjest monarola]

Jeg går gjennom det samme som deg i skrivende stund. Har vært sammen med samboeren i åtte år og han er akkurat like uambisiøs som samboeren din.

Jeg har gitt meg selv en frist på to måneder på å bestemme om jeg skal satse videre eller ikke. Tenker på det døgnet rundt og tror nok jeg velger å gå til slutt. Men han er verdens beste menneske og det blir forferdelig å konfrontere ham.

Jeg merker meg at du ikke skriver noe om hvorfor du fortsatt vil være sammen med ham, bortsett fra at dere har vært sammen lenge og har barn sammen. Når du ikke kommer på flere gode grunner enn det synes jeg ikke det ser særlig lyst ut.

Du er jo så ung og det er meningen at du skal være lykkelig og elske og begjære den du er sammen med.

[mermaid]

Det høres ikke så veldig lyst ut. Men du bør kanskje gi dere ihvertfall én sjanse: SNAKK UT med samboeren din, fortell ham alt du føler (unntatt det med kompisen), hør hva han har å si...

Dere må ihvertfall inn på et annet spor... sammen eller hver for dere.