Time out -synspunkter?

[Gjest girasol]

Tja. Jeg er sånn midt i mellom. Jeg ser veldig lett at i skikkelig fastlåste situasjoner må man ty til drastiske tiltak. F.eks. time-out. Jeg så bare slutten på det "i de beste familier" som gikk i går, og fikk med meg at de skulle "belønne" de to barna på ca 6 og 8 år. De fikk utdelt små bånd til å ha på håndleddet hver gang de gjorde noe bra, og da de i løpet av en leggeseanse hadde oppnådd 7 (!) bånd hver, var det lovnad om McDonalds dagen etter.

I andre lignende program har jeg sett barn som har voldsomme raserianfall, og hvor time-out har fungert veldig godt.

Men.... man kan ikke drive med noen av disse metodene daglig, mener jeg. Man kan ikke belønne så intenst at barna får dra på Mækkern hver dag hvis de har lagt seg uten protester kvelden i forveien. Men for å bryte den onde sirkelen kan det ha noe for seg.

Det samme mener jeg gjelder time-out. Når barna er fullstendig ute av kontroll, så må man bryte mønsteret. Og et kraftig brudd er nettopp det å ikke bare avbryte handlingen, men også fjerne barnet fra stedet, og på toppen la barnet være alene noen minutter.

På nanny-programmene har time-out vist seg å være effektivt. Barna "lærer" at deres handlinger får konsekvenser, og at negative handlinger "straffes". Men en metodisk bruk av time-out er jo intet annet enn god, gammeldags "skammekrok" (som jeg forøvrig husker fantes på skolen ennå på slutten av 70-tallet), og brukt som metode har jeg liten tro på læringseffekten.

Det samme gjelder forsåvidt rigide regler rundt legging, enten det er Ferbers metode eller en nanny-metode som innebærer å bære barnet i seng en million ganger uten å si et ord.

Men altså. Vi bruker ingen slike "metoder". Vi har aldri brukt heftige belønninger, og heller aldri brukt time-out som straff. Vi har aldri drevet og båret unger inn i senga gang på gang.

Når det gjelder legging skyldes det kanskje at vi aldri har hatt problemer på det området. Men når det gjelder de andre tingene så tror jeg at barn er i stand til å kommunisere, og at man normalt ikke skal belønnes for å "oppføre seg". Jeg mener også at time-out skal brukes med forsiktighet, fordi det veldig lett kan komme til å erstatte at foreldrene snakker med barnet og forklarer hva som var galt. Jeg har inntrykk av at mange bruker time-out ganske vilkårlig. Når mamma blir lei og sint: "nå blir det time-out på deg!!!".

Hvor er logikken, liksom? Hvorfor skal barnet sitte i trappa som straff for at man griser med maten? Eller for at man svarer frekt? Eller for at man somlet med påkledningen? Hva slags diktatur er det?

Vi bruker som sagt ikke time-out, men vi sender av og til ungene ut av rommet, enten til gangen eller til sitt eget rom. Dette er i såfall et resultat av enten at barna slåss seg i mellom, eller av voldsomme raserianfall. Da er logikken at barnet skal roe seg ned litt, og det gjør man best på egenhånd.

Så brukt med fornuft, og ikke overdrevet, tror jeg både time-out og belønning kan fungere, men det er etter mitt skjønn helst til å bryte et uheldig mønster, ikke som en gjentatt prosedyre i oppdragelsen. Jeg ville sett det som et nederlag om jeg måtte belønne barna mine med McDonalds for å få dem i seng om kvelden, eller måtte gi dem ballonger hver gang de takket for maten. Jeg ville også sett det som et nederlag om vi måtte hatt en effektiv "skammekrok".

"Da er logikken at barnet skal roe seg ned litt, og det gjør man best på egenhånd." - etter raseriannfall eller slåssing!

Enig i dette!

[flisa]

Da skiller vi dem. De TRENGER ikke sitte i samme sofa eller samme stol. Man behøver ikke direkte straffe, men bare finne en annen sitteplass. Det fungerer veldig bra hos oss, for det å bli bortvist fra yndlings-barne-tv-plassen er straff nok i seg selv, selv om de altså likevel får se barne-tv. :-)

Ja, og noen ganger holder det å gi dem en brødskive - for de krangler mer når blodsukkeret er litt i ualge

[Gjest girasol]

Tja. Jeg er sånn midt i mellom. Jeg ser veldig lett at i skikkelig fastlåste situasjoner må man ty til drastiske tiltak. F.eks. time-out. Jeg så bare slutten på det "i de beste familier" som gikk i går, og fikk med meg at de skulle "belønne" de to barna på ca 6 og 8 år. De fikk utdelt små bånd til å ha på håndleddet hver gang de gjorde noe bra, og da de i løpet av en leggeseanse hadde oppnådd 7 (!) bånd hver, var det lovnad om McDonalds dagen etter.

I andre lignende program har jeg sett barn som har voldsomme raserianfall, og hvor time-out har fungert veldig godt.

Men.... man kan ikke drive med noen av disse metodene daglig, mener jeg. Man kan ikke belønne så intenst at barna får dra på Mækkern hver dag hvis de har lagt seg uten protester kvelden i forveien. Men for å bryte den onde sirkelen kan det ha noe for seg.

Det samme mener jeg gjelder time-out. Når barna er fullstendig ute av kontroll, så må man bryte mønsteret. Og et kraftig brudd er nettopp det å ikke bare avbryte handlingen, men også fjerne barnet fra stedet, og på toppen la barnet være alene noen minutter.

På nanny-programmene har time-out vist seg å være effektivt. Barna "lærer" at deres handlinger får konsekvenser, og at negative handlinger "straffes". Men en metodisk bruk av time-out er jo intet annet enn god, gammeldags "skammekrok" (som jeg forøvrig husker fantes på skolen ennå på slutten av 70-tallet), og brukt som metode har jeg liten tro på læringseffekten.

Det samme gjelder forsåvidt rigide regler rundt legging, enten det er Ferbers metode eller en nanny-metode som innebærer å bære barnet i seng en million ganger uten å si et ord.

Men altså. Vi bruker ingen slike "metoder". Vi har aldri brukt heftige belønninger, og heller aldri brukt time-out som straff. Vi har aldri drevet og båret unger inn i senga gang på gang.

Når det gjelder legging skyldes det kanskje at vi aldri har hatt problemer på det området. Men når det gjelder de andre tingene så tror jeg at barn er i stand til å kommunisere, og at man normalt ikke skal belønnes for å "oppføre seg". Jeg mener også at time-out skal brukes med forsiktighet, fordi det veldig lett kan komme til å erstatte at foreldrene snakker med barnet og forklarer hva som var galt. Jeg har inntrykk av at mange bruker time-out ganske vilkårlig. Når mamma blir lei og sint: "nå blir det time-out på deg!!!".

Hvor er logikken, liksom? Hvorfor skal barnet sitte i trappa som straff for at man griser med maten? Eller for at man svarer frekt? Eller for at man somlet med påkledningen? Hva slags diktatur er det?

Vi bruker som sagt ikke time-out, men vi sender av og til ungene ut av rommet, enten til gangen eller til sitt eget rom. Dette er i såfall et resultat av enten at barna slåss seg i mellom, eller av voldsomme raserianfall. Da er logikken at barnet skal roe seg ned litt, og det gjør man best på egenhånd.

Så brukt med fornuft, og ikke overdrevet, tror jeg både time-out og belønning kan fungere, men det er etter mitt skjønn helst til å bryte et uheldig mønster, ikke som en gjentatt prosedyre i oppdragelsen. Jeg ville sett det som et nederlag om jeg måtte belønne barna mine med McDonalds for å få dem i seng om kvelden, eller måtte gi dem ballonger hver gang de takket for maten. Jeg ville også sett det som et nederlag om vi måtte hatt en effektiv "skammekrok".

"Da er logikken at barnet skal roe seg ned litt, og det gjør man best på egenhånd." - etter raseriannfall eller slåssing!

Enig i dette!

[Gjest prust]

Går på verandaen med kaffen og lar dem ordne opp selv.

Ja, det prøver jeg også ofte. Men hvis de er i det rette humøret, så egler de hverandre og hyler og skriker helt til det kommer en voksen og skjenner eller skiller dem...

Hun minste kan rive av store hårtufser på storesøstera.... Og storesøstera løfter og holder lillesøstera fast rundt magen....

[Gjest prust]

Vi sender ingen på rommet - men vekk fra bordet etc. -og da VELGER de rommet sitt -for det er deres fristed.

Vi gjør også det. Det er svært sjelden rommet er brukt som straffested, nettopp fordi vi ønsker at rommet skal være et koselig positivt område for dem. Men de velger rommet selv, ja!

[flisa]

Ja, det prøver jeg også ofte. Men hvis de er i det rette humøret, så egler de hverandre og hyler og skriker helt til det kommer en voksen og skjenner eller skiller dem...

Hun minste kan rive av store hårtufser på storesøstera.... Og storesøstera løfter og holder lillesøstera fast rundt magen....

ja, da må de skilles -helt klart. Huff.

[Gjest togli]

Hos oss har vi prøvd oss med noen få "Time-out-episoder" på eldstemann som nå er ni år gammel. Hun har alltid vært en hissig type (bare på hjemmebane) og time-out hjalp henne til å samle tankene og få fornuften tilbake før hun gikk videre med "saken sin" ;-)

Hele greia sklei vel egentlig litt ut for oss, så vi slutta med det etter kort tid. Hun valgte da å ta egne time-out's oppe på rommet sitt. Løp til rommet og ropte i sinne: "jeg tar en time-out!" Etter noen minutter kom hun tilbake, blid som ei sol. For henne ble altså time-out's viktige pusterom for å få samlet seg igjen.

Ellers følger jeg debatter om dette med interesse. Jeg tenker som så at time-out kanskje passer for noen barn, men ikke for alle?

[Hawkwind]

Vi sender ingen på rommet - men vekk fra bordet etc. -og da VELGER de rommet sitt -for det er deres fristed.

Nettopp :-)

[Gjest togli]

Eneste er at det å bruke barnets soverom som arena for straff, kan ha en del ugunstige bivirkninger.

At soverommet forbindes med noe negativt, med dertilhørende konsekvenser for innsovning i særdeleshet.

Ikke alle barn som reagerer slik selvsagt (og åpenbart ikke dine), men en del gjør det.

Jeg jobbet en sommerferie på en institusjon for psykisk utviklingshemmede der alle hadde sine egne små leiligheter. Den ene mannen som bodde der, hadde en slags "time-out-stol" (fin stressless) på stua si. Den måtte han sitte i når han hadde gjort noe galt.... Følgen ble jo at mannen rett og slett aldri valgte å sitte i godstolen, siden han forbandt den med straff...

Slik kan man jo tenke seg det kan føles for et barn som må bruke rommet som "straffearena", så enig med deg i det du skriver her!

[flisa]

Hos oss har vi prøvd oss med noen få "Time-out-episoder" på eldstemann som nå er ni år gammel. Hun har alltid vært en hissig type (bare på hjemmebane) og time-out hjalp henne til å samle tankene og få fornuften tilbake før hun gikk videre med "saken sin" ;-)

Hele greia sklei vel egentlig litt ut for oss, så vi slutta med det etter kort tid. Hun valgte da å ta egne time-out's oppe på rommet sitt. Løp til rommet og ropte i sinne: "jeg tar en time-out!" Etter noen minutter kom hun tilbake, blid som ei sol. For henne ble altså time-out's viktige pusterom for å få samlet seg igjen.

Ellers følger jeg debatter om dette med interesse. Jeg tenker som så at time-out kanskje passer for noen barn, men ikke for alle?

jeg syns det er teit at de har et ord for det jeg....

[Speak]

Da vesla var ca. 3 gav jeg opp "å snakke om alt". Noen ganger bare bestemte jeg. Det må til for å få hverdagen til å fungere.

Ved noen anledninger satt jeg da vesla på badet og sa at ho måtte bli der til å sluttet å skrike/grine.

Etter noen ganger forsto ho opplegget, og ting fungerte utrolig mye bedre. Så etterpå hadde ho det også veldig mye bedre, og da tror jeg det er vært å ta en slik fight.

[Gjest togli]

jeg syns det er teit at de har et ord for det jeg....

Ja, selve ordet gjør at hele greia blir mer komplisert enn det trenger å være;-)

[morsan]

Tja. Jeg er sånn midt i mellom. Jeg ser veldig lett at i skikkelig fastlåste situasjoner må man ty til drastiske tiltak. F.eks. time-out. Jeg så bare slutten på det "i de beste familier" som gikk i går, og fikk med meg at de skulle "belønne" de to barna på ca 6 og 8 år. De fikk utdelt små bånd til å ha på håndleddet hver gang de gjorde noe bra, og da de i løpet av en leggeseanse hadde oppnådd 7 (!) bånd hver, var det lovnad om McDonalds dagen etter.

I andre lignende program har jeg sett barn som har voldsomme raserianfall, og hvor time-out har fungert veldig godt.

Men.... man kan ikke drive med noen av disse metodene daglig, mener jeg. Man kan ikke belønne så intenst at barna får dra på Mækkern hver dag hvis de har lagt seg uten protester kvelden i forveien. Men for å bryte den onde sirkelen kan det ha noe for seg.

Det samme mener jeg gjelder time-out. Når barna er fullstendig ute av kontroll, så må man bryte mønsteret. Og et kraftig brudd er nettopp det å ikke bare avbryte handlingen, men også fjerne barnet fra stedet, og på toppen la barnet være alene noen minutter.

På nanny-programmene har time-out vist seg å være effektivt. Barna "lærer" at deres handlinger får konsekvenser, og at negative handlinger "straffes". Men en metodisk bruk av time-out er jo intet annet enn god, gammeldags "skammekrok" (som jeg forøvrig husker fantes på skolen ennå på slutten av 70-tallet), og brukt som metode har jeg liten tro på læringseffekten.

Det samme gjelder forsåvidt rigide regler rundt legging, enten det er Ferbers metode eller en nanny-metode som innebærer å bære barnet i seng en million ganger uten å si et ord.

Men altså. Vi bruker ingen slike "metoder". Vi har aldri brukt heftige belønninger, og heller aldri brukt time-out som straff. Vi har aldri drevet og båret unger inn i senga gang på gang.

Når det gjelder legging skyldes det kanskje at vi aldri har hatt problemer på det området. Men når det gjelder de andre tingene så tror jeg at barn er i stand til å kommunisere, og at man normalt ikke skal belønnes for å "oppføre seg". Jeg mener også at time-out skal brukes med forsiktighet, fordi det veldig lett kan komme til å erstatte at foreldrene snakker med barnet og forklarer hva som var galt. Jeg har inntrykk av at mange bruker time-out ganske vilkårlig. Når mamma blir lei og sint: "nå blir det time-out på deg!!!".

Hvor er logikken, liksom? Hvorfor skal barnet sitte i trappa som straff for at man griser med maten? Eller for at man svarer frekt? Eller for at man somlet med påkledningen? Hva slags diktatur er det?

Vi bruker som sagt ikke time-out, men vi sender av og til ungene ut av rommet, enten til gangen eller til sitt eget rom. Dette er i såfall et resultat av enten at barna slåss seg i mellom, eller av voldsomme raserianfall. Da er logikken at barnet skal roe seg ned litt, og det gjør man best på egenhånd.

Så brukt med fornuft, og ikke overdrevet, tror jeg både time-out og belønning kan fungere, men det er etter mitt skjønn helst til å bryte et uheldig mønster, ikke som en gjentatt prosedyre i oppdragelsen. Jeg ville sett det som et nederlag om jeg måtte belønne barna mine med McDonalds for å få dem i seng om kvelden, eller måtte gi dem ballonger hver gang de takket for maten. Jeg ville også sett det som et nederlag om vi måtte hatt en effektiv "skammekrok".

Veldig bra innlegg! :-)

Prolemet med slike nanny-programmer er at de tra for seg familier som er "helt ute og kjører", og så overfører seerne de drastiske metodene som benyttes der til mer "hverdagslige" og forholdsvis små problemer i heimen.

[Gjest prust]

jeg syns det er teit at de har et ord for det jeg....

Enig. vi bruker ikke ordet Time-out i det hele tatt.

Jeg sier: "Hvis du ikke slutter nå, så må du sitte på Stolen i fire minutter" eller: "Nå må du sitte i Kroken (og det kan være en hvilken som helst krok hvos som helst) i to minutter"

[Gjest Persille]

Heldigvis har jeg et barn jeg kommunsierer relativt greit med, dermer har vi få episoder hvor jeg føler noe slikt kunne vært aktuelt.

Men når det er sagt, når det "klikker" for henne og hun slår seg fullstendig vrang over ingenting, eller ikke vil noe hun må etc - så pleier jeg å si at hun faktisk må ta på skoene og komme nå, ellers går jeg uten henne. Eller at jeg går på besøk til mormor til hun er ferdig med å være så sinna, for jeg orker ikke å sitte i stuen om hun skal være sånn.

Da er det som oftest rolig med en gang.

Vet ikke om det er så riktig, og jeg har aldri gjort det fordi hun da alltid endrer adferd med en gang - men det funker nå hvertfall for oss.

Hun er sjelden vrang bare for å være det, det er når vi skal noe, når hun skal legge seg, når hun ikke får bade mer - i det hele tatt når hun ikke vil noe jeg mener hun skal, eller omvendt.

Men om jeg mener time-out er riktig? Tja...

Om barna er gamle nok til å forstå forutsetningen for det, ja.

Ett-åringer, to-åringer som bare ser at de ikke får være med, nei.

[Åsemor]

Dette var en lærerik tråd.

[Mrs. Wallace]

Vi sender ingen på rommet - men vekk fra bordet etc. -og da VELGER de rommet sitt -for det er deres fristed.

Samme her. Når guttungen er sur, brøler han "Jeg går på rommet mitt!", og tramper opp. Etter en stund kommer han tilbake og er like blid.

Har også snakket en del med ham om at når man er sur eller sliten, kan det være godt å være litt for seg selv, og da er rommet fint å ha.

[sammfunnskritiker]

Ja, selve ordet gjør at hele greia blir mer komplisert enn det trenger å være;-)

Time out er jo et fagbegrep, og det er jo rart om folk ikke skal kunne forholde seg til det. Jeg lærte tidlig å kalle en spade for en spade, og liker derfor å forholde meg til begrepets faktiske innhold. Slik er det også med begrepet time out.

[sammfunnskritiker]

"Da er logikken at barnet skal roe seg ned litt, og det gjør man best på egenhånd." - etter raseriannfall eller slåssing!

Enig i dette!

Time out er ikke for at barnet skal roe seg ned. Det er en måte å begrense positiv forsterkning på. jmf behavorismen.

[flisa]

Time out er jo et fagbegrep, og det er jo rart om folk ikke skal kunne forholde seg til det. Jeg lærte tidlig å kalle en spade for en spade, og liker derfor å forholde meg til begrepets faktiske innhold. Slik er det også med begrepet time out.

*TSK* - holder det ikke å si; "Nå kommer du her!"