Har jeg rett til å være sint?Vennesland

[Gjest Liza]

Møtte en mann for en tid tilbake.Han stresset noe veldig med å be meg ut og få meg interessert. Og han klarte det.

I starten fortalte han meg at han var skilt, men at livet gikk bra og han hadde det bra.

Så gikk det litt tid, og det kommer frem at han kun er separert. Han sliter enormt med dette, og står midt i en drakamp om unger, hus, eiendeler etc etc.

Han forteller også at han sliter litt psykisk ved å ha gjennomgått denne krisen.

Livet går så visst ikke bra.

I dette forholdet gikk absolutt ALT på hans premisser. Når vi skulle treffes, om vi skulle treffes, det å prate på telefonen, det å sende tekstmeldinger, hvor vi skulle treffes. ALT har gått på hans premisser, fordi "jeg måtte jo forstå hva han gikk igjennom og at han ikke alltid hadde tid til meg pga barn og alt annet kav".

Det endte med at jeg innså at dette var ikke et liv for meg.

Når vi var sammen, i vår lille verden, var han verdens skjønneste og herligste mann. Ingen har noengang gitt meg så mye komplimenter og kjærlighet.

Men når vi var fra hverandre, og han var i sin verden, da var det ikke plass til meg. Jeg fikk ikke være meg selv, komme til ham når jeg ville, ringe når jeg ville, etc etc. Jeg ble bundet og sliten av dette.

Jeg valgte å gi avkall på dette. Han var som to forskjellige personer - og jeg fikset det ikke.

I ettertid nå er jeg glad det ble som det ble. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan ha tillat at det i det hele tatt var slik mellom oss så lenge-

Jeg sitter igjen med sår. Sår fordi han påførte meg så mye smerte ved å skyve meg unna når det "ikke passet", men var sammen med meg alltid på hans premisser.

Jeg er også sint fordi han ga uttrykk for at sitausjonen var annerledes i starten.

Har tatt det opp med han og han har bedt om tilgivelse. Han *ønsket* så gjerne å være mer klar enn han var, sa han, for han ville så gjerne ha meg. Jeg forstår, men syns det er vondt.

Innser og at jeg må ta min del av ansvaret for at jeg har fått det så vondt, men likevel.

Syns du jeg har grunn til å være sint?

Og er det noen som har tips til hvordan komme over dette? Det har gitt meg utrolig mange sår og jeg er blitt redd for menn...Føler meg litt "lekt" med dessverre....

[Gjest Liza]

Og bare så det er sagt - dersom det høres ut som jegvar lite forståelsesfull for hans situasjon:

Jeg var veldig forståelsesfull for hans situajson. Nettopp derfor holdt jeg ut så lenge også, men syns det gikk på helsa løs...Ble utslitt av det.

[flisa]

Det å bli separert eller skilt er oppturer og nedturer i lange tider for de fleste. Jeg var også sånn "oppesen" som din ex. de første månedene. Smaken av friheten var som en rus - og det var aldri vondt eller usant ment at jeg svarte bekreftende når folk spurte hvordan jeg hadde det. Jeg hadde det helt topp!!!

Han jeg skilte meg fra "dro meg ned" igjen, ikke bevisst eller for å være slem, men i kraft av at han var den han var - min tidligere eketemann, far til mine to barn og enda hadde en slags mystisk "makt" over meg, fordi vi hadde levd sammen i 13 år og hadde to barn sammen.

Min nye mann, har vært med meg på denne reisen som jeg har kalt "løsrivelsen" - han har taklet det, du gjorde det ikke.

I dag kan jeg stå og se meg tilbake og se hva det var, det var først etter 4-5 år - etter bruddet at jeg VISSTE at jeg er fri for HAN. Han var ute av "systemet mitt"...Jeg har glemt han med hele meg, liksom.

Han er far til mine barn, og vi fungerer fint som foreldre på hver vår kant, og sammen når det behøves. Men han har også først nå fått et nytt EGET liv, og jeg mitt.

Jeg vet ikke helt hvor du skal rette sinnet ditt, men du har så klart rett til å være sint om det er det du føler. Du var nok ikke moden nok til å takle det han gikk igjennom, det var min mann. Han har måttet tåle endel skrik og hyl og depping, og stebarn og flytting etc. etc. Men vi har kommet ut "på den andre siden" veldig sterke og sammensveiset.!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei Liza!

Takk for brevet ditt!

Det kan være sunt å være sint. Jeg forstår at historien med den nyseparerte mannen har satt spor etter seg.

Jeg oppfatter deg sånn at du

1. er sint på fyren som brukte deg, og 2. er sint på deg selv som lot deg bruke.

Ingen av delene behøver å ødelegge for deg. Kanskje det heller virker positivt på sikt.

Vi vokser på kriser og de gir selvinnsikt.

[Gjest Liza]

Det å bli separert eller skilt er oppturer og nedturer i lange tider for de fleste. Jeg var også sånn "oppesen" som din ex. de første månedene. Smaken av friheten var som en rus - og det var aldri vondt eller usant ment at jeg svarte bekreftende når folk spurte hvordan jeg hadde det. Jeg hadde det helt topp!!!

Han jeg skilte meg fra "dro meg ned" igjen, ikke bevisst eller for å være slem, men i kraft av at han var den han var - min tidligere eketemann, far til mine to barn og enda hadde en slags mystisk "makt" over meg, fordi vi hadde levd sammen i 13 år og hadde to barn sammen.

Min nye mann, har vært med meg på denne reisen som jeg har kalt "løsrivelsen" - han har taklet det, du gjorde det ikke.

I dag kan jeg stå og se meg tilbake og se hva det var, det var først etter 4-5 år - etter bruddet at jeg VISSTE at jeg er fri for HAN. Han var ute av "systemet mitt"...Jeg har glemt han med hele meg, liksom.

Han er far til mine barn, og vi fungerer fint som foreldre på hver vår kant, og sammen når det behøves. Men han har også først nå fått et nytt EGET liv, og jeg mitt.

Jeg vet ikke helt hvor du skal rette sinnet ditt, men du har så klart rett til å være sint om det er det du føler. Du var nok ikke moden nok til å takle det han gikk igjennom, det var min mann. Han har måttet tåle endel skrik og hyl og depping, og stebarn og flytting etc. etc. Men vi har kommet ut "på den andre siden" veldig sterke og sammensveiset.!

Godt å høre at det gikk godt for dere, at dere kom godt ut av det hele. Jeg tror mannen din må ha vært veldig sterk. Å følge en separert person i løsrivelsesfasen og det å gå mot å bli skilt, kan være svært krevende.

Nei du har rett - jeg taklet det ikke. En stund taklet jeg det, men jeg _valgte_ gi slipp. Det dreier seg om valg, flisa. Du får det til å høres ut som om jeg var en svak part i denne historien. Tro meg, jeg valgte å "holde ut" ganske lenge. Men måten han behandlet meg på fikk meg til å innse at nei, dette vil jeg ikke mer. Trenger ikke være svak av den grunn, men har evnen til å se hva som fører noe godt med seg og ikke. Han ga meg virkelig mer smerte enn glede - og er langt i fra stabil.

Historier kan ikke sammenliges. De kan ha likhetstrekk, som i vårt tilfelle, men vi er alle forskjellige.

Likevel takk for din historie - og for at du også sier jeg har rett til å være sint for dette.

Jeg er sint - og kommer til å være det en stund fremover.

Ha en fin dag :-)

[Gjest Liza]

Hei Liza!

Takk for brevet ditt!

Det kan være sunt å være sint. Jeg forstår at historien med den nyseparerte mannen har satt spor etter seg.

Jeg oppfatter deg sånn at du

1. er sint på fyren som brukte deg, og 2. er sint på deg selv som lot deg bruke.

Ingen av delene behøver å ødelegge for deg. Kanskje det heller virker positivt på sikt.

Vi vokser på kriser og de gir selvinnsikt.

Ja, du har rett i at det kan være sunt å være sint. Jeg er så sint at jeg eksploderer nesten - til tider.

Og joda, jeg er sint på meg selv som ikke stoppet det fra første stund, men og sint på ham som ikke klarte se sammenhengen bedre enn han gjorde. Også sint fordi han fremstilte situasjonen som helt annen enn slik den var.

Men helt ærlig? Jeg føler meg ikke brukt. Syns du det er rart? Jeg vet nemlig at hans følelser er ekte. Det harjeg sett klart underveis men også nå etter bruddet. Han er veldig glad i meg - og klart, jeg er og glad i ham, men måten han behandlet meg på var urettferdig og vond - når vi var fra hverandre, vel og merke.

Og jeg fortjener faktisk bedre.

Høres det helt på viddene ut det jeg skriver?

Takk for svar! Og jeg håper det blir som du sier - at jeg lærer noe av dette og at jeg vokser på det. Allerede har det lært meg mye om hva jeg har behov for og hva som er viktig i et forhold - for meg. Men det er en smertefull erfaring jeg skulle ønske jeg kunne vært foruten.

:-)

[baribal]

Du sier du har ansvar selv og det ansvaret har du tatt. Se på dette som en erfaring. Noe har du lært og det er positivt. Selvfølgelig har du lov å være sint. Man kan være sint fordi andre ikke er i samsvar med egne oppfatninger, og man kan være sint på seg selv fordi man har vært så "dum". Hva ditt sinne handler om finner du nok ut av. Sinne er ikke en følelse. Det er en reaksjon på en følelse, og du skal tillate deg å reagere. Sinne er som et følelsesmessig "immunforsvar", men unngå å ta viktige avgjørelser i sinne. Det fører sjelden til noe godt. Etterhvert så går det over og man sitter igjen litt klokere. Husk: All erfaring er god erfaring!