Jeg har mistet motivasjonen....

[caap]

Jeg er 28 år og har vært sammen med min samboer i 4,5 år. Sammen har vi ett barn på 1,5 år. Jeg synes vi har hatt det stort sett fint i hele forholdet, det var naturlig og gledelig at vi satset på å få barn for drøye to år siden. Da vi jobbet for å bli gravide (tok ca 6mnd) fikk jeg første tegn til at jeg kanskje ikke var ”drømmekvinnen” likevel. Samboer sa plutselig at han ikke viste om det var meg – at vi hadde mye forskjeller osv…Jeg ble fryktlig skuffet og sjokkert, følte selv alt var ”rett” og ba han flytte ut og tenke seg om. Han bodde borte et døgn, før han kom tilbake igjen og sa at det var meg likevel...– og at det ikke var noe tvil. Jeg svelget den og et par mnd senere var vi gravide. Første året med barn var for meg slitsomt, jeg tok mesteparten av ansvaret med barn og hjem og mannen min hadde en krevende jobb. Jeg var tidlig skuffet over hans manglende deltakelse ovenfor vårt barn, han hadde alltid vist seg å være så barnekjær tidligere. Jeg tenkte likevel, at siden barnet var så liten enda var det naturlig, og at samboer kanskje følte seg litt hjelpesløs. Og regner med dette bedret seg når barnet ble mer selvstendig. Etter min permisjon måtte vi av praktiske årsaker flytte til en nærliggende by. Her fikk vi barnehageplass, jeg fikk ny jobb, vi kjøpte et eldre hus, og samboer pendlet til sin også nye jobb ca.45min unna. Men så begynte vel ”hverdagskaos og slitet” med to nye jobber, oppussing av hus, ny barnehage og ny by. Min familie, som bor her, har stilt mye opp, men det har altså ikke hjulpet. Min samboer har gått stadig mer opp i jobben og mistet totalt interesse for hjem/familie. Jeg har drevet AS’et alene hele førse halvår, med vasking av hus, handling av mat, veldikehold osv. Det er dessverre ikke bare meg, men også sine gamle venner min samboer kuttet ut – alt har vært jobb siden han startet i nov. 05. Han har en ledende stilling, med en del ansvar. Likevel, vi var enige i da han takket ja til nåværende jobb at den ikke skulle innebære mer jobbing en forrige – at familie selvfølgelig skulle komme først. Huff, i bunn og grunn er vi kommet i denne klassiske situasjonen, der man er likt utdannet men kvinnen går "ned" i jobbsituasjon grunnet lite barn manne gjør karriere. V vi har begge meget lik familiebakgrunn der våre foreldre har hatt turbulente skillsmisser og flere mer eller mindre mislykkede forhold senere. Der skulle jo ikke vi komme – tenkte vi.

Vi er ganske forskjellig og det har også kommer mye tydeligere frem, i allefall for min del. Hovdeforskjellen er vel at jeg vil ha kontroll på økonomi og lignende, jeg liker å ha det ryddig mens min partner er en rotekopp – både økonomisk og i hjemmet. Han savner en mer intelektuell dame som kan føre dypere samtaler med han. Han viste jo hvem jeg var da vi lagde barn og jeg blir skuffet. Når vi sitter sammen med et gl vin en sjelden gang er det jeg som prater – om alt og ingenting. Han tar aldri initiativet til noe dypere samtale.

Jeg så tegnene til dårlig kommunikasjon tidlig i våres og inviterte han da med på et opphold i regi av Modum Bad. Min samboer var ikke fryktelig imponert i ettertid, og synes det ble for pedagogisk.

Vi har bodd fra hverandre en mnd denne sommeren, og går nå hos terapi. Kort forklart, min samboer har ved flere anledninger også denne våren hintet til at han ikke er fornøyd med forholdet uten at han har ville gjort noe med det. Jeg føler jeg har lagt ting til rette både med samlivskurs, barnevakt en kveld i uken slik at vi kan komme oss ut sammen, og trening hver for oss. Han har endret personlighet og har virket som en zombie. Jeg fikk nok da han for andre gang i løpet av få uker kom hjem og sa at han ikke viste lengre….Og jeg ba han nok en gang flytte.

Mange, meg med, har lurt på om det er en ny kvinne. Jeg vet han har vært fasinert av en nær kollega, en flott ung dame som jobber mot samme mål som min samboer, og som også har slitt i eget forhold. Min samboer han brukt henne som sin samtalepartner hele våren, men nekter for at det har vært noe mer.

Jeg sluker alt jeg kommer over av samlivstoff…Følelsene mine for han har dabbet fryktelig av. Vi går i terapi hos familievernkontoret, til en flink dame. Likevel, fra at jeg føler jeg har vært en fighter når det gjelder forhold og hele tiden har jeg tenkt at det er ikke grønnere på den andre siden er jeg nå veldig usikker. Jeg føler nesten situasjonen er snudd litt og det er nå meg som en den usikre parten i forholdet. Min samboers motivasjon er også laber – vi sliter og har begge ”antennen” ute. Jeg lurer vel på når man skal si nok er nok. Kan det være at vi ikke er noe god match likevel?

[Gjest Det kan være skikkelig vanskelig]

Hei

Først og fremst vil jeg si at jeg føler med deg. Det er ikke så lett å bestemme hva som må være det riktige når det er et barn involvert. Man er så mye mer bundet da, men samtidig må man klare å leve livet selv. Dersom du ikke orker hverdagen pga dette, så vil sannsynligvis også barnet heller ikke ha det så bra etter hvert, når det blir større og forstår mer og mer av hva som foregår rundt seg. Jeg er av den oppfatning at det er flott for barn å vokse opp sammen med to foreldre, men kun dersom det er et sunt forhold med likeverd mellom partene.

Selv har jeg hatt et helvete denne våren. Frem til for ca et halvt år siden har jeg trodd at alt har vært fint mellom min samboer og meg, noe det viste seg å ikke være. Plutselig var han utro, noe begge mente var et engangstilfelle og en slags tankevekker. Vi var enige om å satse videre på forholdet, men jeg blir mer og mer sikker, samtidig også mer og mer usikker, på at dette sidespranget har fortsatt. Han hinter ikke, men sier rett ut at han til tider synes vi sliter med forholdet vårt og at det mer eller mindre er min skyld, uten å si hvorfor. Jeg føler at jeg gjør alt jeg kan for at han og vi skal ha det bra og blir enormt frustrert av det hele.

Det som hele tiden holder meg her er først og fremst det faktum at jeg elsker ham, i tillegg til at jeg føler at vi skal klare både gode og onde dager.. Vi er også i en situasjon hvor hans jobb er altoppslukende, jeg har flere ganger sittet slukøret igjen på en restaurant o l fordi han har måttet dra på jobb i forbindelse med krisesituasjoner. Mange ville ikke holdt det ut, men jeg klarer å sette meg inn i hans situasjon og skjønner at han ikke gjør det fordi han vil selv. Han har i det siste også begynt å snakke om lyst til å skifte jobb.

Mitt fundament nå om dagen er at vi faktisk har satt oss ned flere ganger og pratet om dette, unntatt mine mistanker om fortsatt utroskap, og begge snakket om følelser og kommet frem til at vi ønsker å fortsette med å være et par, men at vi faktisk sliter en del nå og kanskje trenger litt tid fra hverandre.

Jeg vet ikke om det er tingen for deg, men jeg prøver å tenke på fremtiden. Jeg elsker ham som sagt, og føler at jeg er nødt til å satse alt og gi alt, briste eller bære, fordi dette føles som mitt livs kjærlighet, og jeg nekter å gi opp før alt er prøvd. Jeg tror ærlig talt at jeg aldri kommer til å gå fra ham, det blir heller han som evt går.

Jeg tror nok de aller fleste par opplever perioder som er tunge og vanskelige.

Dere trenger å komme til bunns i hvor problemet ligger - er det jobben hans som tar fra ham all motivasjon, gjør dere noe galt i forhold til hverandre osv?

Terapi er fint, men det er ikke sikkert at sannheten alltid kommer frem, mange føler seg ikke "hjemme" i en slik situasjon og klarer ikke å være ærlige nok til å komme til bunns i problemene.

At motivasjonen mangler skjønner jeg godt. Du har mye å stri med. Kanskje det kunne vært en idè om det var du som dro vekk litt, i stedet for at det alltid er han som skal flytte ut? Kanskje nettopp du trenger deg en tur vekk, vekk fra ansvar og alt? Kanskje bare en langhelg på tur med gode venner?

Uansett så ønsker jeg deg lykke til. Ikke gi opp forholdet dersom noe i deg sier deg at det er verdt å kjempe videre, prøv heller å virkelig komme til bunns i dette. Hjelper det ikke, så har du i hvert fall forsøkt. Terapien er jo et stort skritt i riktig retning, men det beste er kanskje om dere to alene kan klare å sette dere ned og snakke skikkelig ut.

[Gjest Nonickk]

Det virker som om mannen din allerede er på vei ut av forholdet. Men hva diskuterer dere når dere er sammen? Diskusjoner om det praktiske rundt småbarn og oppussing vil det i lange løp være lite givende.

[caap]

Det virker som om mannen din allerede er på vei ut av forholdet. Men hva diskuterer dere når dere er sammen? Diskusjoner om det praktiske rundt småbarn og oppussing vil det i lange løp være lite givende.

Hmmm, vi diskuterer barn fremtid, venner, familie, ferier, planer, drømmer, og noe jobb. Min sambo saver nok mer dokusjoner om samfunnspørsmål, politikk osv. Ting jeg verken har ork til å sette meg inn i, eller som noen gang har intr meg spesielt. Dette er etter min mening noe han visste før han valgte å få barn med meg. Det er også noe han kunne brukt kamerater til å diskutere med...

En vesentlig ting som jeg ikke skrev og som for meg betyr mye. Vi har tross lang og tøff periode hatt et bedre sexliv enn noen gang. Vi har sex passelig mye, begge er fornøyde...For meg er dette viktig.

[caap]

Hei

Først og fremst vil jeg si at jeg føler med deg. Det er ikke så lett å bestemme hva som må være det riktige når det er et barn involvert. Man er så mye mer bundet da, men samtidig må man klare å leve livet selv. Dersom du ikke orker hverdagen pga dette, så vil sannsynligvis også barnet heller ikke ha det så bra etter hvert, når det blir større og forstår mer og mer av hva som foregår rundt seg. Jeg er av den oppfatning at det er flott for barn å vokse opp sammen med to foreldre, men kun dersom det er et sunt forhold med likeverd mellom partene.

Selv har jeg hatt et helvete denne våren. Frem til for ca et halvt år siden har jeg trodd at alt har vært fint mellom min samboer og meg, noe det viste seg å ikke være. Plutselig var han utro, noe begge mente var et engangstilfelle og en slags tankevekker. Vi var enige om å satse videre på forholdet, men jeg blir mer og mer sikker, samtidig også mer og mer usikker, på at dette sidespranget har fortsatt. Han hinter ikke, men sier rett ut at han til tider synes vi sliter med forholdet vårt og at det mer eller mindre er min skyld, uten å si hvorfor. Jeg føler at jeg gjør alt jeg kan for at han og vi skal ha det bra og blir enormt frustrert av det hele.

Det som hele tiden holder meg her er først og fremst det faktum at jeg elsker ham, i tillegg til at jeg føler at vi skal klare både gode og onde dager.. Vi er også i en situasjon hvor hans jobb er altoppslukende, jeg har flere ganger sittet slukøret igjen på en restaurant o l fordi han har måttet dra på jobb i forbindelse med krisesituasjoner. Mange ville ikke holdt det ut, men jeg klarer å sette meg inn i hans situasjon og skjønner at han ikke gjør det fordi han vil selv. Han har i det siste også begynt å snakke om lyst til å skifte jobb.

Mitt fundament nå om dagen er at vi faktisk har satt oss ned flere ganger og pratet om dette, unntatt mine mistanker om fortsatt utroskap, og begge snakket om følelser og kommet frem til at vi ønsker å fortsette med å være et par, men at vi faktisk sliter en del nå og kanskje trenger litt tid fra hverandre.

Jeg vet ikke om det er tingen for deg, men jeg prøver å tenke på fremtiden. Jeg elsker ham som sagt, og føler at jeg er nødt til å satse alt og gi alt, briste eller bære, fordi dette føles som mitt livs kjærlighet, og jeg nekter å gi opp før alt er prøvd. Jeg tror ærlig talt at jeg aldri kommer til å gå fra ham, det blir heller han som evt går.

Jeg tror nok de aller fleste par opplever perioder som er tunge og vanskelige.

Dere trenger å komme til bunns i hvor problemet ligger - er det jobben hans som tar fra ham all motivasjon, gjør dere noe galt i forhold til hverandre osv?

Terapi er fint, men det er ikke sikkert at sannheten alltid kommer frem, mange føler seg ikke "hjemme" i en slik situasjon og klarer ikke å være ærlige nok til å komme til bunns i problemene.

At motivasjonen mangler skjønner jeg godt. Du har mye å stri med. Kanskje det kunne vært en idè om det var du som dro vekk litt, i stedet for at det alltid er han som skal flytte ut? Kanskje nettopp du trenger deg en tur vekk, vekk fra ansvar og alt? Kanskje bare en langhelg på tur med gode venner?

Uansett så ønsker jeg deg lykke til. Ikke gi opp forholdet dersom noe i deg sier deg at det er verdt å kjempe videre, prøv heller å virkelig komme til bunns i dette. Hjelper det ikke, så har du i hvert fall forsøkt. Terapien er jo et stort skritt i riktig retning, men det beste er kanskje om dere to alene kan klare å sette dere ned og snakke skikkelig ut.

Hmmm, ja jeg må si jeg berømmer dem som "står ved" etter utroskap. Og det er en av grunnene til at jeg ikke vil gi opp selv, folk har tross alt kommet seg gjennom både utroskap og det som værre er. Jeg er enig i at man må kunne leve i tyngre som bedre dager - vi er definitivt oppi våre tyngre dager. Det er trist, men vi har foreldre som erfaringsmessig burde visst at dte ikke er så fantastisk mye grønnere på den andre siden og backet oss opp men som likvel ikke backer oss og forholdet. Jeg skulle ønske at hans far/mor skulle ristet i han og fortalt han hva han holdt på å miste før det var for sent...Hmmm, tror på at de med gifte foreldre stiller noe sterkere - dette er jo også bevist. Det er noe med å holde ut...

Huff, vel vi er litt i samme båt. Lykke til videre til deg også.

[Gjest Nonickk]

Hmmm, vi diskuterer barn fremtid, venner, familie, ferier, planer, drømmer, og noe jobb. Min sambo saver nok mer dokusjoner om samfunnspørsmål, politikk osv. Ting jeg verken har ork til å sette meg inn i, eller som noen gang har intr meg spesielt. Dette er etter min mening noe han visste før han valgte å få barn med meg. Det er også noe han kunne brukt kamerater til å diskutere med...

En vesentlig ting som jeg ikke skrev og som for meg betyr mye. Vi har tross lang og tøff periode hatt et bedre sexliv enn noen gang. Vi har sex passelig mye, begge er fornøyde...For meg er dette viktig.

Dersom det er en annen han er forelsket i, er det lite du kan gjøre enn bare å ta tiden til hjelp. Det kan være andre ting han er misfornøyd med, kanskje han synes du er lite engasjert i andre ting utenfor hjemmet?

[caap]

Dersom det er en annen han er forelsket i, er det lite du kan gjøre enn bare å ta tiden til hjelp. Det kan være andre ting han er misfornøyd med, kanskje han synes du er lite engasjert i andre ting utenfor hjemmet?

Hmm...det tror jeg vel egentlig ikke. Jeg har full jobb, og trening tre ganger i uken samt et kjempestor nettverk som jeg pleier med jevne mellomrom. Hva mer skal jeg klare å henge fingerene i ved siden av en ettåring og husarbeide? Hvis han er forelsket i en annen hadde det vært en gylden mulighet og si i fra nå, den siste mnd. Men han sier at det ikke er noen andre. Jeg har roet meg med det - bl.a fordi vi har et bra sexliv, noe som ofte får lide hvis en finner seg en annen utenfor hjemmet....

[G-bo]

Hmm...det tror jeg vel egentlig ikke. Jeg har full jobb, og trening tre ganger i uken samt et kjempestor nettverk som jeg pleier med jevne mellomrom. Hva mer skal jeg klare å henge fingerene i ved siden av en ettåring og husarbeide? Hvis han er forelsket i en annen hadde det vært en gylden mulighet og si i fra nå, den siste mnd. Men han sier at det ikke er noen andre. Jeg har roet meg med det - bl.a fordi vi har et bra sexliv, noe som ofte får lide hvis en finner seg en annen utenfor hjemmet....

Bare en liten kommentar til det du skriver om sex..., jeg har en oppfatning av at sexlivet tar seg opp hvis en i forholdet har noen på si... Vet ikke hvor jeg har dette fra, men jeg mener å ha hørt dette et sted..

Ikke for å skremme deg, men bare så du vet det...

[caap]

Bare en liten kommentar til det du skriver om sex..., jeg har en oppfatning av at sexlivet tar seg opp hvis en i forholdet har noen på si... Vet ikke hvor jeg har dette fra, men jeg mener å ha hørt dette et sted..

Ikke for å skremme deg, men bare så du vet det...

Hmmm, tror ikke det er noe fasitsvar på dette. Men,høres ikke rimelig ut eller er tilfelle i de fleste utroskap at man blir mer lysten på personen hjemme når man har funnet en ny ute....

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Svaret på det siste spørsmålet du stiller, om dere kanskje ikke er noen god match, er ikke lett å gi uten videre. Men det kan godt være at dere er for forskjellige, og ikke har oppdaget det før nå i ettertid. Det er ikke gjort i en fei å bli kjent med hverandres personlighet, holdninger , verdier, interesser og grenser. Det kommer mer etter hvert når man bor sammen og slipes i livets skole, når utfordringene kommer.

Jeg tror dere gjør klokt i å bruke familiekontoret fortsatt. Det er nyttig å få innspill fra en utenforstående som ikke er følelsesmessig involvert. Neste gang dere har time, synes jeg du skal ta opp hele forholdet til en grundig gjennomgang. Hva er igjen av godhet mellom dere? Er det mest foreldreskap og husfellesskap? Hvor er det blitt av lidenskapen? Kan dere leve uten hverandre? Slike spørsmål håper jeg dere kan snakke om, både smmen dere to hjemme, og på kontoret med terapeuten.

Bruk tid i forkant til å tenke gjennom hva du selv vil, hv du ønsker mer av og savner i parforholdet, og hva du absolutt ikke vil ha mer av.