abort eller ikke(langt...)

[Hawkwind]

Det er ganske entydige erfaringer med at tilførsel av et barn til i et forhold som knirker, medfører at forholdet tar slutt.

Unntak finnes, men i noe slikt som 99 av 100 tilfeller vil et scenario som det du er inne i, gi utfallet samlivsbrudd om det kommer et barn til.

[Lillemus]

Det er ganske entydige erfaringer med at tilførsel av et barn til i et forhold som knirker, medfører at forholdet tar slutt.

Unntak finnes, men i noe slikt som 99 av 100 tilfeller vil et scenario som det du er inne i, gi utfallet samlivsbrudd om det kommer et barn til.

I dette tilfellet vil vel forholdet uansett gå istykker? Jeg hadde ikke kunnet leve med og elske en mann som hadde presset meg til abort mot min vilje i alle fall.

[Hawkwind]

I dette tilfellet vil vel forholdet uansett gå istykker? Jeg hadde ikke kunnet leve med og elske en mann som hadde presset meg til abort mot min vilje i alle fall.

Joa, det er nok ikke usannsynlig at dette forholdet uansett vil ta slutt.

Men med et barn til, er det så og si garantert.

Jeg sier uansett ikke noe om hva hun bør velge her; kun hva den sannsynlige konsekvensen vil bli om et spesifikt valg foretas.

Jeg kunne nok utbrodert en del i forhold til videre konsekvenser der i forhold til situasjonen som skisseres, men tar det litt for gitt at trådstarter her er voksen nok til selv å forutse en del ting ;-)

[Gjest vet hva jeg ville valgt]

Joa, det er nok ikke usannsynlig at dette forholdet uansett vil ta slutt.

Men med et barn til, er det så og si garantert.

Jeg sier uansett ikke noe om hva hun bør velge her; kun hva den sannsynlige konsekvensen vil bli om et spesifikt valg foretas.

Jeg kunne nok utbrodert en del i forhold til videre konsekvenser der i forhold til situasjonen som skisseres, men tar det litt for gitt at trådstarter her er voksen nok til selv å forutse en del ting ;-)

Jeg var i nonenlunde samme situasjon....forholdet skrantet veldig.

Vi hadde 2 barn og jeg ble gravid med det tredje.

Jeg hadde store kvaler ang. hva jeg skulle velge. Han ønsket ikke abort, mente det var drap og ville garantert gå fra meg om jeg valgte abort.

Jeg kom så langt at jeg hadde fått time på sykehuset, men etter sterkt press fra min mann, gav jeg etter og det ble til at jeg beholdt barnet.

Og jeg angrer noe forferdelig!!

Da minsten var 3 mnd kom bruddet. Han hadde gått i fra meg for lenge siden sa han....men ville vente å se om det ble bedre. Men han hadde ikke løftet en finger for å gjøre noe selv.

I tillegg gikk han til rettsak for å få hovedomsorgen...midt i den mest sårbare tiden...jeg trodde jeg skulle dø av sorg.

Svangerskapet var knalltøft,

jeg følge meg veldig alene.

Jeg angrer noe forferdelig på at jeg ikke tok abort.

Er selvfølgelig veldig glad i alle barna mine, men å være enslig mor til 3 er knalltøft.

NÅ har han kuttet ut barna, så jeg har ikke avlastning og barna ingen far.

Jeg er konstant blakk, null fritid, ikke kan jeg jobbe ekstra heller og det er sjelden mulig å komme seg ut på egenhånd å treffe andre voksne.

Å møte en ny mann er tilnærmet umulig for meg nå...

Jeg ønsker jo ikke å leve alene resten av livet...

De aller fleste på min alder har også barn fra før og da er man plutselig oppe i 5-6 barn man skal ha plass til...og med de husprisene som er idag, er ikke det helt enkelt å få til.

Det er krevende å ha barn og hadde jeg visst hvor tøft det skulle bli, hadde jeg aldri valgt om igjen å få en tredjemann.

[Gjest ikke syt!]

Jeg var i nonenlunde samme situasjon....forholdet skrantet veldig.

Vi hadde 2 barn og jeg ble gravid med det tredje.

Jeg hadde store kvaler ang. hva jeg skulle velge. Han ønsket ikke abort, mente det var drap og ville garantert gå fra meg om jeg valgte abort.

Jeg kom så langt at jeg hadde fått time på sykehuset, men etter sterkt press fra min mann, gav jeg etter og det ble til at jeg beholdt barnet.

Og jeg angrer noe forferdelig!!

Da minsten var 3 mnd kom bruddet. Han hadde gått i fra meg for lenge siden sa han....men ville vente å se om det ble bedre. Men han hadde ikke løftet en finger for å gjøre noe selv.

I tillegg gikk han til rettsak for å få hovedomsorgen...midt i den mest sårbare tiden...jeg trodde jeg skulle dø av sorg.

Svangerskapet var knalltøft,

jeg følge meg veldig alene.

Jeg angrer noe forferdelig på at jeg ikke tok abort.

Er selvfølgelig veldig glad i alle barna mine, men å være enslig mor til 3 er knalltøft.

NÅ har han kuttet ut barna, så jeg har ikke avlastning og barna ingen far.

Jeg er konstant blakk, null fritid, ikke kan jeg jobbe ekstra heller og det er sjelden mulig å komme seg ut på egenhånd å treffe andre voksne.

Å møte en ny mann er tilnærmet umulig for meg nå...

Jeg ønsker jo ikke å leve alene resten av livet...

De aller fleste på min alder har også barn fra før og da er man plutselig oppe i 5-6 barn man skal ha plass til...og med de husprisene som er idag, er ikke det helt enkelt å få til.

Det er krevende å ha barn og hadde jeg visst hvor tøft det skulle bli, hadde jeg aldri valgt om igjen å få en tredjemann.

Skulle du ønske du tok abort?

Huff for et kynisk samfunn vi lever i, jeg blir skremt.

Livet er ikke lett for noen skal jeg si deg.

[Hawkwind]

Skulle du ønske du tok abort?

Huff for et kynisk samfunn vi lever i, jeg blir skremt.

Livet er ikke lett for noen skal jeg si deg.

Er du en hykler, eller bare ondskapsfull?

For å forklare: Om du ikke har vært i samme livssituasjon selv, er den type utsagn du kommer med der hykleri av fineste sort; og såvidt grusomt gjennomført at det er lenge siden sist jeg har sett lignende her inne.

Om du har vært/er i samme livssituasjon, er det gjennomført ondskapsfullt å svinge pisken i stedet for å komme med råd og tips om hvordan en hverdag uten penger og uten avlastning kan bli enklere å håndtere for et slitent menneske.

[Hawkwind]

Om han går i fra deg om dere får et barn til så er han vel ikke noe å samle på? Da er han mildt sagt en skikkelig drittsekk. Selv om han truer med noe sånnt så er det vel de færrste som gjør det.Han har da vært med på å lage dette barnet han også? En person med normale sjelsevner vil da vel elske sitt barn.

Han er sikkert bare frustrert og litt sjokkert nå men det kommer sikkert til å gå over.

Jeg synes du skal beholde barnet og skulle han være så dust at han da drar så vær da heller glad du er kvitt ham.

Er ikke nødvendigvis enig med deg her.

Her er det neppe snakk om evnen og muligheten til å elske, snarere evnen og muligheten til å yte.

Trådstarters beskrivelse av partene her leser jeg som en beskrivelse av to veldig slitne og deprimerte mennesker.

Og jeg vil si det er foraståelig at den ene parten her klart gir uttrykk for at man ikke orker flere tilleggsbelastninger.

Slik jeg ser situasjonen, er spørsmålet da om det er rett eller galt å gi uttrykk for egne begrensninger.

[filiokus81]

Skulle du ønske du tok abort?

Huff for et kynisk samfunn vi lever i, jeg blir skremt.

Livet er ikke lett for noen skal jeg si deg.

Hun delte bare sin erfaring.

Spar deg pekefingeren!

mener

[Gjest ikke syt!]

Er du en hykler, eller bare ondskapsfull?

For å forklare: Om du ikke har vært i samme livssituasjon selv, er den type utsagn du kommer med der hykleri av fineste sort; og såvidt grusomt gjennomført at det er lenge siden sist jeg har sett lignende her inne.

Om du har vært/er i samme livssituasjon, er det gjennomført ondskapsfullt å svinge pisken i stedet for å komme med råd og tips om hvordan en hverdag uten penger og uten avlastning kan bli enklere å håndtere for et slitent menneske.

Du får bare mene hva du vil. At en person heller skulle ønske penger fremfor sitt eget barn er svært kynisk, helt forferdelig. Stakkars barnet.

[krepseline]

Hei!

Takk for at dere kommer med viktige synspunkter rundt dette vanskelige valget jeg har.

De fleste punktene har allerede kvernet rundt i mitt hode.

Har litt på følelsen at "det blir slutt uansett",og at det riktige for mine 2 små barn er å ta abort.

Jeg får ha det i tankene når jeg ligger klar til "operasjon",kanskje det kan holde meg "oppe".

Jeg vil ikke ende opp som alenemor til 3,selv om min mann ikke er like kynisk som ett par andre eksempler her.HAn elsker barna sine og ville stilt opp for dem i den tiden han hadde hatt samvær.Han hadde heller ikke sett at jeg ville kommet i noen økonomisk krise.

Men for å "kanskje" sørge for at de to barna mine vil ha to foreldre som er glad i hverandre,så er vel kanskje abort det riktige valget,(selv om sjansen er tilstede for at jeg angrer,og skyver han bort fordi jeg føler det er hans feil)

Det blir vel feil uansett hva jeg gjør.

Vel...jeg har bedt min mann om å ringe gynokologen min i morgen for å bestille time til sjekk og forklare at jeg skal fjerne fosteret.

Det er det minste han kan gjøre...

Mvh

[Hawkwind]

Du får bare mene hva du vil. At en person heller skulle ønske penger fremfor sitt eget barn er svært kynisk, helt forferdelig. Stakkars barnet.

Hmmm - så bare man får barn, medfører det automatisk at man får bedre råd til å ta vare på seg selv og barna altså?

Den var ny - du bør tipse tabloidene om den der. Er nok mange som svært gjerne vil høre mer om hvordan man får til det.

[Gjest ikke syt!]

Hmmm - så bare man får barn, medfører det automatisk at man får bedre råd til å ta vare på seg selv og barna altså?

Den var ny - du bør tipse tabloidene om den der. Er nok mange som svært gjerne vil høre mer om hvordan man får til det.

Huff du høres helt egosentrisk ut. Blir helt uvel av innleggene dine. Menneskeverdet betyr tydligvis ikke noe for deg. Det blir siste ord fra meg i denne sak. Psykopater diskuterer jeg aldri med.

[Hawkwind]

Huff du høres helt egosentrisk ut. Blir helt uvel av innleggene dine. Menneskeverdet betyr tydligvis ikke noe for deg. Det blir siste ord fra meg i denne sak. Psykopater diskuterer jeg aldri med.

Geez.

Virkelig høy standard på debatteknikk her ja - de som er uenige med deg er egosentriske og psykopater.

Ikke rart du ikke tør å bruke ditt vanlige nick i denne tråden nei...

[Dorthe]

Jeg var i nonenlunde samme situasjon....forholdet skrantet veldig.

Vi hadde 2 barn og jeg ble gravid med det tredje.

Jeg hadde store kvaler ang. hva jeg skulle velge. Han ønsket ikke abort, mente det var drap og ville garantert gå fra meg om jeg valgte abort.

Jeg kom så langt at jeg hadde fått time på sykehuset, men etter sterkt press fra min mann, gav jeg etter og det ble til at jeg beholdt barnet.

Og jeg angrer noe forferdelig!!

Da minsten var 3 mnd kom bruddet. Han hadde gått i fra meg for lenge siden sa han....men ville vente å se om det ble bedre. Men han hadde ikke løftet en finger for å gjøre noe selv.

I tillegg gikk han til rettsak for å få hovedomsorgen...midt i den mest sårbare tiden...jeg trodde jeg skulle dø av sorg.

Svangerskapet var knalltøft,

jeg følge meg veldig alene.

Jeg angrer noe forferdelig på at jeg ikke tok abort.

Er selvfølgelig veldig glad i alle barna mine, men å være enslig mor til 3 er knalltøft.

NÅ har han kuttet ut barna, så jeg har ikke avlastning og barna ingen far.

Jeg er konstant blakk, null fritid, ikke kan jeg jobbe ekstra heller og det er sjelden mulig å komme seg ut på egenhånd å treffe andre voksne.

Å møte en ny mann er tilnærmet umulig for meg nå...

Jeg ønsker jo ikke å leve alene resten av livet...

De aller fleste på min alder har også barn fra før og da er man plutselig oppe i 5-6 barn man skal ha plass til...og med de husprisene som er idag, er ikke det helt enkelt å få til.

Det er krevende å ha barn og hadde jeg visst hvor tøft det skulle bli, hadde jeg aldri valgt om igjen å få en tredjemann.

Det er ikke så knalltøft å være alene med tre stykker. Nå må du ikke skremme livet av folk.

Det er slitsom og selvfølgelig hadde det vært deilig å være to men man overlever fint med tre unger og ingen mann. Ingen mann er atskillig bedre enn en kjip en i hvert fall.

[Hawkwind]

Det er ikke så knalltøft å være alene med tre stykker. Nå må du ikke skremme livet av folk.

Det er slitsom og selvfølgelig hadde det vært deilig å være to men man overlever fint med tre unger og ingen mann. Ingen mann er atskillig bedre enn en kjip en i hvert fall.

Akkurat det der er individuelt vet du.

Noen trives greit med å være alene med barn, andre har et veldig sterkt behov for partner.

Og hvordan barna er, vil også bety mye i forhold til hvordan man takler en slik tilværelse.

Og hvilke muligheter man har til avlastning vil være viktig for mange.

Summa summarum; for noen vil det være et blodslit å havne i en slik tilværelse, for andre vil det være slitsomt men levelig.

Det finnes vel enkelte som ville stortrives med et slikt liv og ;-)

[Dorthe]

Akkurat det der er individuelt vet du.

Noen trives greit med å være alene med barn, andre har et veldig sterkt behov for partner.

Og hvordan barna er, vil også bety mye i forhold til hvordan man takler en slik tilværelse.

Og hvilke muligheter man har til avlastning vil være viktig for mange.

Summa summarum; for noen vil det være et blodslit å havne i en slik tilværelse, for andre vil det være slitsomt men levelig.

Det finnes vel enkelte som ville stortrives med et slikt liv og ;-)

Jeg ville nok ha trivdes atskillig bedre sammen med ungene og en snill mann, men slik ble det bare ikke.

Da får man ta konsekvensene av det og gjøre det beste av det men å kalle det blodslit er et stykke over grensa.

Jeg vet om andre ting som er mye mer slitsomt både fysisk og psykisk enn akkurat det.

[Hawkwind]

Jeg ville nok ha trivdes atskillig bedre sammen med ungene og en snill mann, men slik ble det bare ikke.

Da får man ta konsekvensene av det og gjøre det beste av det men å kalle det blodslit er et stykke over grensa.

Jeg vet om andre ting som er mye mer slitsomt både fysisk og psykisk enn akkurat det.

Det har ikke vært det for deg, det er nå klart.

Men ikke alle som har samme personlighet som deg vettu.

Men helt klart - for mennesker med omtrentlig samme personlighet som deg vil det ikke være et blodslit ;-)

[Gjest ultrabitch]

Jeg var på en måte litt i samme situasjon en gang...Typen min og jeg prøvde å få nr 3, men når jeg ble gravid fikk han panikk og prøvde å overtale meg til abort.Vi hadde det veldig fint sammen FØR graviditeten.Jeg måtte regne med å bli alene med 3 om jeg beholdt barnet. Men om jeg tok abort kunne vi være sammen...(?) Det var en vanskelig periode, med mye snørr og tårer. Til slutt kom jeg frem til at jeg ikke ville klare å leve med en abort. Ga beskjed til mannen om at jeg ikke ville velge mellom han og barnet, men at om han "tvingte" meg til det så ville jeg velge barnet.Det tok bare noen dager før han kom krypende og sa at han ikke kunne love noe, men at han ville være der for oss og i hvertfall PRØVE.Vi var sammen i 2 år etter minsten ble født, men det skar seg av helt andre årsaker.Jeg ble alene med 3 barn allikevel, og klarte meg helt fint! Menn er rare;) Mener ikke at det som var det rette for meg er det rette for deg, men dette sier kanskje litt om hvor viktig det er å være sikker på at det du gjør er det rette for deg...

[Sofline]

"Jeg har sakt at hvis han mener at jeg tar abort så tror jeg ikke vil fortsette forholdet med han,da jeg tror at følelsene for han vil bli dårligere,fordi jeg liksom gjør det mort min vilje."

Her sier du jo egentlig selv hva du vil. Jeg er ikke i mot abort, men så lenge du ikke vil selv, så må du ikke la noen tvinge deg. At du kommer til å føle det slik hvis han "tvinger" deg, vet du rimelig sikkert. At forholdet deres ødelegges av et barn til, kan han derimot ikke si noe om. (Så ville det sannsynligvis blitt ødelagt uansett.)

[Sofline]

I dette tilfellet vil vel forholdet uansett gå istykker? Jeg hadde ikke kunnet leve med og elske en mann som hadde presset meg til abort mot min vilje i alle fall.

Ikke jeg heller...