abort eller ikke(langt...)

[Gjest uke]

Kanskje fordi man da har stor sannsynlighet for å angre? Ettervirkninger, skyldfølelse etc. Det er ikke BARE BARE å ta abort da! Ikke for alle ihvertfall.

Man vil aldri ANGRE på å ha fått et barn! Man elsker det jo uansett.

Man vil aldri ANGRE på å ha fått et barn! Man elsker det jo uansett.

Siden "aldri" har en absolutt, og ikke relativ, betydning, så er den påstanden gal.

[Gjest uke]

Liten klump? Jeg var på ul i uke 9 da jeg var gravid og det var faktisk ikke bare en liten klump. I uke 12 var det et sprellende bittelite menneske der inne, hun var helt tydelig på skjermen og legen kunne til og med si med 90% sikkerhet at det var jente!

Skrev feil. Mente noen få uker, som krepseline skrev. 9 uker er over to måneder, da. Bare tre uker til den juridisk definerte grensen.

[Gjest min mening her]

Liten klump? Jeg var på ul i uke 9 da jeg var gravid og det var faktisk ikke bare en liten klump. I uke 12 var det et sprellende bittelite menneske der inne, hun var helt tydelig på skjermen og legen kunne til og med si med 90% sikkerhet at det var jente!

Jeg vil ikke svare denne "uke" siden h*n ber meg holde kjeft lenger nedi tråden.

[Gjest Persille]

Har du bestemt deg?

I noen tilfeller synes jeg man skal tenke litt mer på hva man har - enn hva man kan få, dette er ett av dem.

Du har to barn som allerede krever sitt, som alle andre barn. I tillegg er ett avhengig av operasjoner som gjør at det uten tvil vil kreve mer enn "vanlige" barn i så måte.

Parallellt med dette har du en mann det ikke fungerer optimalt med, og uavhengig av hva du velger nå er sjansene for at dere ikke varer livet ut ganske store.

Det er ingen tvil om at du vil elske ett barn til like mye som de to andre, at du ikke vil angre på at du har fått det i så måte.

Men; når du ser på det du har, og det det krever - ønsker du å pådra deg mer?

Jeg er alene med verdens mest fantastiske lille jente, og elsker henne selvfølgelig over alt i hele verden.

Men når det er sagt, så skal jeg også innrømme at hadde jeg visst hvordan det skulle bli, hvordan vårt forhold kom til å ende, hvilke utfordringer jeg kom til å bli stilt overfor - så hadde jeg ventet med å få barn. Jeg hadde ventet til jeg var eldre, til jeg hadde bedre økonomi, til jeg var mer sikker på faren, til han var mer moden - i det hele tatt.

Jeg angrer ikke på at jeg fikk barn, på ingen måte, men jeg skulle ønske det var annerledes.

Det er ikke sånn at du bare fjerner et barn om du velger abort nå. Du har blitt stilt overfor et valg du ikke kan vite utfallet av med sikkerhet, et valg som er nær sagt umulig - og dessverre skjer det noen ganger.

Hadde jeg vært deg nå hadde jeg valgt abort. Ikke fordi jeg mener at abort er en helt kurant prevensjonsmetode - men fordi jeg hadde sett det som sannsynlig at mitt liv hadde blitt enda tøffere enn det allerede er. Jeg hadde valgt å prioritere meg selv, og barna mine, og gjøre det beste ut av situasjonen som den allerede er - uten å dra inn nok et element.

Det kan hende det ikke blir mer jobb for deg å få et barn til, men det kan også hende du får enda et barn med problemer av en eller annen art.

Når alt dette er sagt, det er ingen som kan gi deg løsningen og fasitsvaret på dette - dessverre. Du må ta valget selv, og uansett hva du velger vil det om en tid bli det riktige valget for dere, og du vil antagelig ikke angre. Det er ingen som kan klandre deg uansett hva du velger, det er fullgode argumenter både for og imot på begge sider av saken.

Uansett får du ha lykke til!

[Gjest Persille]

Er ikke nødvendigvis enig med deg her.

Her er det neppe snakk om evnen og muligheten til å elske, snarere evnen og muligheten til å yte.

Trådstarters beskrivelse av partene her leser jeg som en beskrivelse av to veldig slitne og deprimerte mennesker.

Og jeg vil si det er foraståelig at den ene parten her klart gir uttrykk for at man ikke orker flere tilleggsbelastninger.

Slik jeg ser situasjonen, er spørsmålet da om det er rett eller galt å gi uttrykk for egne begrensninger.

"Slik jeg ser situasjonen, er spørsmålet da om det er rett eller galt å gi uttrykk for egne begrensninger. "

Selv om det ikke er særlig populært er det hvertfall en ærlig sak å innrømme det i forkant.

[Hawkwind]

"Slik jeg ser situasjonen, er spørsmålet da om det er rett eller galt å gi uttrykk for egne begrensninger. "

Selv om det ikke er særlig populært er det hvertfall en ærlig sak å innrømme det i forkant.

Nettopp.

Og for den saks skyld - de fleste menn skal være rimelig hardt presset for å i det hele tatt innrømme at ting blir for vanskelige; og såfremt mennesket ellers er normalt fungerende er det et signal som bør tas på alvor.

Tross alt - menn har lett for å overdrive på mange områder; men ikke i forhold til egne svakheter og begrensninger ;-)

[Gjest sandex]

Jeg var i nonenlunde samme situasjon....forholdet skrantet veldig.

Vi hadde 2 barn og jeg ble gravid med det tredje.

Jeg hadde store kvaler ang. hva jeg skulle velge. Han ønsket ikke abort, mente det var drap og ville garantert gå fra meg om jeg valgte abort.

Jeg kom så langt at jeg hadde fått time på sykehuset, men etter sterkt press fra min mann, gav jeg etter og det ble til at jeg beholdt barnet.

Og jeg angrer noe forferdelig!!

Da minsten var 3 mnd kom bruddet. Han hadde gått i fra meg for lenge siden sa han....men ville vente å se om det ble bedre. Men han hadde ikke løftet en finger for å gjøre noe selv.

I tillegg gikk han til rettsak for å få hovedomsorgen...midt i den mest sårbare tiden...jeg trodde jeg skulle dø av sorg.

Svangerskapet var knalltøft,

jeg følge meg veldig alene.

Jeg angrer noe forferdelig på at jeg ikke tok abort.

Er selvfølgelig veldig glad i alle barna mine, men å være enslig mor til 3 er knalltøft.

NÅ har han kuttet ut barna, så jeg har ikke avlastning og barna ingen far.

Jeg er konstant blakk, null fritid, ikke kan jeg jobbe ekstra heller og det er sjelden mulig å komme seg ut på egenhånd å treffe andre voksne.

Å møte en ny mann er tilnærmet umulig for meg nå...

Jeg ønsker jo ikke å leve alene resten av livet...

De aller fleste på min alder har også barn fra før og da er man plutselig oppe i 5-6 barn man skal ha plass til...og med de husprisene som er idag, er ikke det helt enkelt å få til.

Det er krevende å ha barn og hadde jeg visst hvor tøft det skulle bli, hadde jeg aldri valgt om igjen å få en tredjemann.

I din situasjon er det mange som får en avlastningshjem en helg eller 2 i mnd... Kan jo være en ide for å holde motet oppe?!

Kjenner flere alenemødre som gjør det, uten at det er noe nederlag... bare for å gi mor en liten pust i bakken innimellom!