barnløs mann + alenemor til 3

[Gjest alenemor til 3]

Jeg har 3 barn, har vært singel i noen år og har ikke panikk av den grunn. Fikser det meste selv, men savner jo noen å dele gledene med. Har truffet mange flotte mennesker, men det er LANGT mellom de som trigger meg. De ytterst få jeg har festet meg ved har vært temmelig håpløse tilfeller fra første stund, har lurt på om jeg tiltrekkes av vanskeligheter :-) Alle de enkle flyr jeg fra.

MEN nå plutselig har jeg møtt en som virker lovende. LOGISK nesten perfekt, vi har masse til felles, han er kjempeinteressert osv. Kjemien er også god. Men jeg er ikke sikker på om hjertet hopper så VEEEEEEEEELDIG når jeg ser ham?? Men mye som er helt usedvanlig fint.

Det er veldig ferskt ennå, men nå har han møtt det yngste barnet mitt, 3 år. Han vet jo at jeg har dem og har valgt å ta sjansen, og var forsåvidt positiv. Men... han er ikke særlig vant til barn. Han var ikke interessert i å leke med datteren min, hun måtte gå bort når han skulle drikke kaffen sin (det er jo fint at han ikke søler varm kaffe på henne da...) og han gadd ikke å snu seg for å se noe hun skulle vise ham utav vinduet da vi spiste frokost i dag ("Nå spiser jeg frokost" i et strengt tonefall). Han syntes også at hun sølte for mye ved bordet (hun er heeelt vanlig). Senere satt vi i sofaen og småklinte litt, jeg ville ikke dra det så langt når hun var tilstede. Hun hoppet omkring og pratet om alt mulig, og plutselig sa han at "du må ikke forstyrre mammaen din, hun er opptatt!"

Hvordan kan en 3-åring forstå det da... Hun er sånn at "alle" bare må elske henne (men hun skravler av og til endel). Jeg føler det som om han ser på henne som et hår i suppa... På en måte er hun jo et forstyrrende element i vår "bli kjent" fase, men jeg MÅ jo ta vare på ungene mine! Han og jeg har jo også alenetid, det er ikke det.

Men det er jo ikke lett å plutselig forholde seg til 3 unger fra før... Har selv i ung alder gått inn som "stemamma" for en, det var tøft nok (men var litt spesielle forhold). Men det gikk bra til slutt!

Jeg må vel gi det litt tid... Men samtidig har jeg ikke lyst til å involvere ungene i den ene etter den andre, så jeg føler for å gå forsiktig frem.

UNGENE MINE GÅR FØRST, ingen tvil om det. Jeg rett og slett forlanger at det skal være et ok forhold mellom min mann i livet og dem.

Hva er deres erfaringer?

[Lillemus]

Vanskelig å si ut fra noen få episoder, men siden han ikke virker særlig interessert i barna og du i tillegg ikke er særlig forelsket så gir kanskje svaret seg selv?

Nå skal det sies at min kjære har brukt lang tid på å bli kjent med mine to barn han også. Han holdt seg veldig i bakgrunnen til å begynne med, nesten litt mye syntes jeg da, men ser jo nå at det har vært lurt. Det er nå 10 mnd siden de traff hverandre (han og ungene altså) og nå funker det helt fint.

[Gjest alenemor til 3]

Vanskelig å si ut fra noen få episoder, men siden han ikke virker særlig interessert i barna og du i tillegg ikke er særlig forelsket så gir kanskje svaret seg selv?

Nå skal det sies at min kjære har brukt lang tid på å bli kjent med mine to barn han også. Han holdt seg veldig i bakgrunnen til å begynne med, nesten litt mye syntes jeg da, men ser jo nå at det har vært lurt. Det er nå 10 mnd siden de traff hverandre (han og ungene altså) og nå funker det helt fint.

Takk for svar. Litt sånn både-og, akkurat som jeg tenker selv.

Han har jo ikke møtt de to eldste ennå, de kom nettopp igjen fra ferie.

Det er litt det med at han ikke er så veldig VANT TIL å forholde seg til barn, men han kan jo lære...

Jeg vet at jeg kommer til å ta det opp med ham om det fortsetter videre, men jeg synes ikke det er rett at jeg skal fortelle ham hva han skal gjøre heller!

[Gjest et annet synspunkt]

Tror forventningene dine er for store.

Det er deg han er interessert i. Du er enda ikke hans, langt mindre barna dine. Ungene dine har han ikke blitt glad i så langt. Derfor reaksjonen.

For alle menn må du regne med det samme: stebarn behandler man ikke likt med egne barn, det er bare sånn.

[Atene]

Tror forventningene dine er for store.

Det er deg han er interessert i. Du er enda ikke hans, langt mindre barna dine. Ungene dine har han ikke blitt glad i så langt. Derfor reaksjonen.

For alle menn må du regne med det samme: stebarn behandler man ikke likt med egne barn, det er bare sånn.

"For alle menn må du regne med det samme: stebarn behandler man ikke likt med egne barn, det er bare sånn."

Litt riktig, litt galt.

Det er en helgen som klarer å behandle stebarn og egne barn helt likt. Man kan ihvertfall ikke forlange det.

Det man derimot kan forlange, er at de behandler barna ok. Og at de forstår at barna kommer først.

Jeg trodde det ville være enklere å få en kjæreste uten barn, men skjønte fort at det var feil. Jeg takler heller de praktiske problemene rundt særkullsbarn, enn en mann som ikke forstår hva det vil si å være forelder.

[Gjest alenemor til 3]

Tror forventningene dine er for store.

Det er deg han er interessert i. Du er enda ikke hans, langt mindre barna dine. Ungene dine har han ikke blitt glad i så langt. Derfor reaksjonen.

For alle menn må du regne med det samme: stebarn behandler man ikke likt med egne barn, det er bare sånn.

Jeg er ikke enig. Jeg vet om ihvertfall to mannfolk som RÅDIGGER ungene mine og mer enn gjerne skulle vært en del av familien. Bare synd at det ikke føles riktig for meg.

Men det er vanskelig for mange, det er sant...

Jeg vil uansett IKKE belage meg på en fremtid helt uten mannlig selskap!

[Lillemus]

Takk for svar. Litt sånn både-og, akkurat som jeg tenker selv.

Han har jo ikke møtt de to eldste ennå, de kom nettopp igjen fra ferie.

Det er litt det med at han ikke er så veldig VANT TIL å forholde seg til barn, men han kan jo lære...

Jeg vet at jeg kommer til å ta det opp med ham om det fortsetter videre, men jeg synes ikke det er rett at jeg skal fortelle ham hva han skal gjøre heller!

Min var heller ikke vant med barn egentlig, men nå leker han med dem ute - sparker ball, hopper på trampisa og sånt. ) Inne leker han sjelden med dem, men det er ikke noe jeg henger meg opp i, jeg leker jo ikke så all verdens med dem selv inne da...

[Lillemus]

"For alle menn må du regne med det samme: stebarn behandler man ikke likt med egne barn, det er bare sånn."

Litt riktig, litt galt.

Det er en helgen som klarer å behandle stebarn og egne barn helt likt. Man kan ihvertfall ikke forlange det.

Det man derimot kan forlange, er at de behandler barna ok. Og at de forstår at barna kommer først.

Jeg trodde det ville være enklere å få en kjæreste uten barn, men skjønte fort at det var feil. Jeg takler heller de praktiske problemene rundt særkullsbarn, enn en mann som ikke forstår hva det vil si å være forelder.

Jeg var på jakt etter en med barn jeg også, sånn at han skulle skjønne hvordan det var i forhold til ungene, kontakt med eksen og sånt. Men jeg fant et stjerneeksemplar uten barn gitt! )

[Atene]

Jeg var på jakt etter en med barn jeg også, sånn at han skulle skjønne hvordan det var i forhold til ungene, kontakt med eksen og sånt. Men jeg fant et stjerneeksemplar uten barn gitt! )

Det har vi skjønt alle sammen :-)

Artig forresten, for du og jeg har egentlig mye felles når det gjelder sånt, ganske parallelle historier... det vet jeg fordi du skriver mye. Selv skriver jeg ingenting.

[Gjest Paula Abdul]

Heisann!

Flott at du har funnet kjærligheten igjen. Mannen trenger nok tid (og veiledning fra deg) for å lære å omgå barna dine.

Synes dessverre ikke noe om at du kliner med mannen med barnet i nærheten.

[Lillemus]

Heisann!

Flott at du har funnet kjærligheten igjen. Mannen trenger nok tid (og veiledning fra deg) for å lære å omgå barna dine.

Synes dessverre ikke noe om at du kliner med mannen med barnet i nærheten.

"Synes dessverre ikke noe om at du kliner med mannen med barnet i nærheten."

Det er jeg enig i. Vi gir hverandre klemmer og lette kyss mens ungene ser det, men vi sitter ikke og råkliner nei - det er forbeholdt tosomheten for vår del. )

[Babette]

Jeg har ikke noe erfaring med dette, men vil råde deg til å se det hele an en stund, både i forhold til manglende hjertebank og hans manglende interesse for ungene.

Han kan jo være usikker, og det å være uvant med barn er jo en ærlig sak.

[Gjest alenemor til 3]

Heisann!

Flott at du har funnet kjærligheten igjen. Mannen trenger nok tid (og veiledning fra deg) for å lære å omgå barna dine.

Synes dessverre ikke noe om at du kliner med mannen med barnet i nærheten.

Det er jeg egentlig litt enig i, det var bare han som var litt "pågående" og jeg som følte meg litt i klemma... Vi RÅKLINTE ikke da :-)

Igjen: han er ikke vant til å forholde seg til unger...

Og det er opp til MEG å sette grensene... Må skjerpe meg.

Svaret gir seg kanskje selv: jeg må bli tydelig og si hva jeg mener, men for all del på en ORDENTLIG måte, så får det være opp til ham å vurdere om det er noe han vil gå videre med.

[Gjest Paul Abdul]

Det er jeg egentlig litt enig i, det var bare han som var litt "pågående" og jeg som følte meg litt i klemma... Vi RÅKLINTE ikke da :-)

Igjen: han er ikke vant til å forholde seg til unger...

Og det er opp til MEG å sette grensene... Må skjerpe meg.

Svaret gir seg kanskje selv: jeg må bli tydelig og si hva jeg mener, men for all del på en ORDENTLIG måte, så får det være opp til ham å vurdere om det er noe han vil gå videre med.

Høres fornuftig ut!

En kompis av meg ble sammen med ei dame, som ikke likte ungene hans. Og gud som han angrer på det i ettertid.

[muriel]

Jeg var på jakt etter en med barn jeg også, sånn at han skulle skjønne hvordan det var i forhold til ungene, kontakt med eksen og sånt. Men jeg fant et stjerneeksemplar uten barn gitt! )

Da er vi to )

[muriel]

Hvor lenge har dere vært sammen?

Jeg har også (omsider) funnet meg en mann,han har ingen barn. Jeg vil være helt sikker (eller så sikker som man kan bli) på at dette er noe å satse på - før han i det hele tatt får møte ungene.

[Lillemus]

Det har vi skjønt alle sammen :-)

Artig forresten, for du og jeg har egentlig mye felles når det gjelder sånt, ganske parallelle historier... det vet jeg fordi du skriver mye. Selv skriver jeg ingenting.

Hvis du har det like bra med din kjære som jeg har med min så har du det skikkelig bra nå! ) *Klem*

[Atene]

Hvis du har det like bra med din kjære som jeg har med min så har du det skikkelig bra nå! ) *Klem*

Har det skikkelig bra, ja :-)

Men savner ham jeg også... avstandsforhold er ikke morsomt.

[Gjest alenemor til 3]

Hvor lenge har dere vært sammen?

Jeg har også (omsider) funnet meg en mann,han har ingen barn. Jeg vil være helt sikker (eller så sikker som man kan bli) på at dette er noe å satse på - før han i det hele tatt får møte ungene.

Dette er veldig ferskt. Jeg forstår hvordan du tenker, men jeg må få presisere at dette er den ANDRE personen de har møtt på FLERE ÅR. Så stor trafikk av potensielle har det ikke vært. Resten har jeg holdt for meg selv.

For meg er forholdet til ungene en svært viktig del av "testen". Barna er en så viktig "del" av meg at jeg MÅ poengtere det overfor ham også, så HAN OGSÅ får ta en helhetsvurdering.

Nå har jeg faktisk tatt en prat med ham, og vi har fått oppklart litt, godfølelsen har kommet litt tilbake. Han sier at han ser positivt på hele greia, og det er jo det viktigste. Han vil gjerne møte de to eldste også, så da prøver vi det :-)

[Lillemus]

Har det skikkelig bra, ja :-)

Men savner ham jeg også... avstandsforhold er ikke morsomt.

Det var du det ja! Går litt i surr i alle navnene her inne, men husker at det er flere som har avstandsforhold ja. )

Min kjære dro på jobb i går og pga at han skal skifte rotasjon så er det ikke sikkert jeg ser ham igjen før 6. september... *Sukker og savner* Men jeg får veldig søte tekstmeldinger når han er borte da! )