Å si at det er slutt...

[Gjest skal,skalikke,skal...]

har jeg tenkt på mange ganger, men verger meg fordi jeg ikke er sikker på at det er det riktige å gjør.

På den ene siden kan jeg ikke se noen fremtid mellom oss dersom ikke det skjer noen forandringer. På den andre siden kan jeg ikke se for meg et liv uten han.

Vi har tross alt vært sammen i mer enn halve livet mitt. Han er min store kjærlighet "snufs".

Men han har forandret seg så de siste årene, vi har vært gjennom mye sammen. mye sykdom og smerter, depresjoner osv... men nå ser det ut som alt jeg sier gjør ogføler irriterer han. Å sånn gidder jeg ikke leve livet mitt, jeg kan ikke gå gjennom livet med beskyldninger om at alt som går galt for han er min skyld.

Samtidig har jeg et lite håp om at min gammle kjærlige mann finnes der inne et sted.

Vet ikke hva jeg skal gjør...

Til dere som allerede har tatt skrittet fult ut og sagt at det er slutt. hvor langt lot dere det gå i forholdet før dere tok beslutningen om at det ikke fantes håp?

[Gjest nyah_lita84]

Jeg har intrykket av at du er i samme situasjon som min mor og far. Har dere barn sammen?

Tenk deg godt om, for hverken mamma eller pappa vet hvor preget jeg er av det som skjer mellom dem. De vet ikke hvor vondt det er å se begge slite med sitt og ikke føle tilhørighet lenger.

Det jeg vil frem til er at en skal ikke la et forhold, uansett varighet og alder, gå ut over psyken sin, seg selv eller andre på den måten det virker for at det gjør hos deg/dere.

Bare en tanke fra et "offer" av samme situasjon. Lykke til!

M.v.h.

[Gjest hallow ;o/]

Jeg sliter med det samme som deg, men klarer ikke å ta skrittet fullt ut. Det går bedre i perioder, men så er vi tilbake til gamle, dårlig vaner igjen. Mannen min truer stadig med å flytte, men han blir fort blid igjen og lar kofferten stå i boden ...! Det er nok jeg som trives dårligst med vår situasjon (selv om jeg ikke truer med å flytte), men med barn å ta hensyn til og et snart 20 år langt ekteskap bak seg, så er det ikke lett å bryte ut - føler jeg. Er spent på om du får flere svar. Skulle gjerne gitt deg noen råd, men må bare si at jeg føler med deg. Det er lenge siden jeg følte meg lykkelig og glad og det er lenge siden jeg følte at jeg hadde varme følelser for mannen min. Allikvel blir jeg for vi har "noe" sammen og jeg håper også at han skal komme tilbake i en bedre utgave etterhvert. Han har vært psykisk syk/deprimert i snart ett år, så vi har vårt å slite med der også.

Jeg håper du finner ut av det. Tenk på hva du ønsker deg av livet ditt og gå videre derfra!

Trøsteklem fra