Solveig Vennesland

[Gjest ikke så viktig]

Det er slutt med meg og faren til min datter. Det er jeg som har gjort det slutt (av grunner jeg ikke vil gå inn på her).

Det første som skjer når familien hans for vite dette, er at søsteren roper opp om full samværsrett og stå på krava! Hva i alle dager, tenker jeg, er jeg plutselig en fiende nå?

Jeg og barnefaren hadde ikke pratet noe om hvordan ting skal løses, men jeg vil aldri finne på å nekte samvær. Å gå rettens vei for å kreve fullt samvær med barnet UTEN at dette har vert diskutert eller prøvd "løst" på forhånd må da være helt bak mål. Hvorfor skape problemer når der ikke er noen fra før?

Fullt samvær vil uansett ikke vere aktuelt for oss (ikke før om noen år). Barnet er bare 1 1/2 år og kjenner ikke faren sin. Hun har sett han svært sjelden (han har vert borte helt opp i 7 måneder i strekk etter fødselen), og han har bolig ca 100 mil unna oss (vi har ikke bodd sammen).

Han spurte hva jeg ville si hvis han krevde fullt samvær. "Da må det bli her", sa jeg. Far eller ikke far, jeg sender ikke barnet mitt avgårde med en (for henne) fremmed mann som bor 100 mil unna!

Først må de to bli kjent med hverandre. Og i tillegg bør vel dette skje ved samvær der han deltar i det daglige stellet (bade, mate, legge, trøste..), rutiner han aldri har deltatt i?

Det er snakk om trygghet for barnet, i form av å kjenne pappaen. Og det er snakk om trygghet for faren hennes, når den tid kommer at han skal ha henne hos seg selv en helg. Og selvsagt trygghet for min egen del, så jeg vet hun blir ivaretatt når hun skal dit.

Det faren har vist av omsorg til nå er ikke stort å skryte av. Jeg har ved noen få anledninger overlatt henne til han og gått bort selv (på butikken og til nabohuset). To av gangene har barnet grått, han har ikke klart å trøste og har da bygd opp et enormt sinne, som han har sluppet ut over meg da jeg kom tilbake.

Min redsel ligger derfor i følgende: Hvis han ikke lærer å kontrollere sinnet sitt. Hvis han ikke lærer å trøste barnet. Hvilke konsekvenser kan det få hvis han er alene med henne (langt fra folk) og hun slår seg vrang ved leggetid eller på natta? Hva skjer når frustrasjonen går over i til sinne?

Er det urimelig av meg å kreve en innsats fra han på disse områdene, samt bygge opp en trygghet for alle tre parter før jeg sender dem avgårde alene? Er det ikke det som er til beste for barnet?

Er det noen som har erfainger med gode/dårlige løsninger? Er jeg vanskelig?

[ruby]

Nei, du er ikke vanskelig. Du er ansvarlig på barnets vegne, og det skal du aldri slutte med. Et så lite barn er helt avhengig av at en voksen "administrerer" samværet og samværets form i noen år fremover.

Hvis faren ikke forstår dette, og at det er for datterens skyld at det må være sånn, er det ikke mye du kan gjøre. Han får ta sine valg, og du har da jammen lagt det godt nok til rette!

Jeg kan heller ikke tenke meg at han til syvende og sist er interessert i å ha henne helt alene i flere dager. Han er sikkert oppmerksom på hvor dårlig han takler det.

Dette er en veldig vanskelig situasjon, men det er ingen grunn til at den skal avgjøres i retten. Retten ville dessuten avvise en slik sak, og henvise dere til Familierådgivningskontor hvor dere kan utarbeide en samværsavtale sammen med fagpersonalet der.

[ruby]

Nei, du er ikke vanskelig. Du er ansvarlig på barnets vegne, og det skal du aldri slutte med. Et så lite barn er helt avhengig av at en voksen "administrerer" samværet og samværets form i noen år fremover.

Hvis faren ikke forstår dette, og at det er for datterens skyld at det må være sånn, er det ikke mye du kan gjøre. Han får ta sine valg, og du har da jammen lagt det godt nok til rette!

Jeg kan heller ikke tenke meg at han til syvende og sist er interessert i å ha henne helt alene i flere dager. Han er sikkert oppmerksom på hvor dårlig han takler det.

Dette er en veldig vanskelig situasjon, men det er ingen grunn til at den skal avgjøres i retten. Retten ville dessuten avvise en slik sak, og henvise dere til Familierådgivningskontor hvor dere kan utarbeide en samværsavtale sammen med fagpersonalet der.

Jeg håper ikke du tar det ille opp at jeg svarte på innlegget ditt; det var jo til SV. Men er i samme situasjon selv.

[Gjest ikke så viktig]

Jeg håper ikke du tar det ille opp at jeg svarte på innlegget ditt; det var jo til SV. Men er i samme situasjon selv.

Fra SV kommer det sikkert ikke noe svar før over helga. Jeg synes det var snilt av deg å svare og satte pris på det

Jeg tror som deg, at han ikke kommer til å ønske noe ansvar for henne alene en hel helg. Til nå har han hatt evig nok med en time, og det har bare gått bra helt til barnet har skreket.

Han sa at han selv ikke hadde tenkt tanken på samværsrett i det stor og hele, men at søsteren hadde fortalt om hans rettigheter. Nå er det vel egentlig sånn at det ikke er mor og far som har noen rettigheter, men barnet. Mor og far har plikter.

Jeg tror heller ikke han vet hva fullt samvær vi si, for hvordan kan vi gjennomføre det når hun er så lita og han bor så langt borte?

Han skal ringe meg i kveld eller i morgen kveld, så får vi vel klarnet opp i en del. Jeg ønsker ikke at vi skal bli fiender (eller at jeg og hans søster skal bli det) bare fordi forholdet som kjærester er over. Vennskaper bør vi beholde for vår datters skyld.

På en måte er det fint å få svar fra deg som er midt oppe i det samme, men samtidig er det litt trist også da. Det er jo ingen ønskesituasjon vi har havnet i.

Har dere funnet passende løsninger og kommet til enighet, eller har dere foreløpig samme ståsted som oss?

[ruby]

Fra SV kommer det sikkert ikke noe svar før over helga. Jeg synes det var snilt av deg å svare og satte pris på det

Jeg tror som deg, at han ikke kommer til å ønske noe ansvar for henne alene en hel helg. Til nå har han hatt evig nok med en time, og det har bare gått bra helt til barnet har skreket.

Han sa at han selv ikke hadde tenkt tanken på samværsrett i det stor og hele, men at søsteren hadde fortalt om hans rettigheter. Nå er det vel egentlig sånn at det ikke er mor og far som har noen rettigheter, men barnet. Mor og far har plikter.

Jeg tror heller ikke han vet hva fullt samvær vi si, for hvordan kan vi gjennomføre det når hun er så lita og han bor så langt borte?

Han skal ringe meg i kveld eller i morgen kveld, så får vi vel klarnet opp i en del. Jeg ønsker ikke at vi skal bli fiender (eller at jeg og hans søster skal bli det) bare fordi forholdet som kjærester er over. Vennskaper bør vi beholde for vår datters skyld.

På en måte er det fint å få svar fra deg som er midt oppe i det samme, men samtidig er det litt trist også da. Det er jo ingen ønskesituasjon vi har havnet i.

Har dere funnet passende løsninger og kommet til enighet, eller har dere foreløpig samme ståsted som oss?

Jeg synes du er så reflektert på denne saken. Du har kontroll og den innsikten du trenger for å ivareta din datters interesser. Med tiden vil gjerne ting "ordne seg", men akkurat nå er det ikke stort andre valg du og jeg kan ta.

For min del er det foreløpig ingenting som er i orden. Faren har brukt samsværsretten som et forsøk på å "komme inn i varmen igjen". Jeg tilbød ham å tilbringe tid sammen med datteren vår her i hennes hjem og i hennes lokalmiljø. I løpet av det året som er gått har han skiftet bleie på henne en gang.

Så vi har en lang vei. Men den begynner hos et Familierådgivnings-kontor hvor det skal lages skriftlig avtale, og hvor også han er nødt til å ta stilling til sitt forhold til jenta vår.

Jeg ønsker deg lykke til! :-)

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Når foreldre flytter fra hverandre, må de sette seg ned og snakke sammen om når og hvordan barnet skal være sammen med mamma og pappa.

Jeg vil råde deg til snarest å oppsøke familiekontoret for å avklare situasjonen. Da kan du fortelle hva du vil og ønsker. Det samme må faren gjøre. Målet er å få til en avtale mellom dere to foreldre om samarbeidet rundt barnet.

Til syvende og siste er det barnets beste dere må ta mest hensyn til.

Du kan lese en artikkel her på DOL under TEMA som heter "Foreldreansvar, Daglig Omsorg og Samvær".

[Gjest ikke så viktig]

Hei!

Når foreldre flytter fra hverandre, må de sette seg ned og snakke sammen om når og hvordan barnet skal være sammen med mamma og pappa.

Jeg vil råde deg til snarest å oppsøke familiekontoret for å avklare situasjonen. Da kan du fortelle hva du vil og ønsker. Det samme må faren gjøre. Målet er å få til en avtale mellom dere to foreldre om samarbeidet rundt barnet.

Til syvende og siste er det barnets beste dere må ta mest hensyn til.

Du kan lese en artikkel her på DOL under TEMA som heter "Foreldreansvar, Daglig Omsorg og Samvær".

Ser du ikke har lest det jeg skrev så nøye. Jeg og barnefaren har aldri bodd sammen, ergo flytter vi heller ikke fra hverandre.