Er det noe håp og hvor starter man?

[foreløpig fortvilet]

Jeg har vært sammen med mannen min i 10 år og vi har 3 barn sammen. Vi har hatt et greit ekteskap. Sier greit for selve parforholdet har fungert dårlig. Kjærligheten og gløden mellom oss forsvant ganske tidlig og sexen har vært helt elendig siden vi fikk barn (jeg har ikke hatt noe som helst lyst, mens han er umettelig). Vi har ellers hatt et fint familieliv med barna uten store konflikter. Men ifjor var jeg utro og utrolig forelsket i en mann som hadde alt jeg savnet i min partner. Sexen var også det beste jeg hadde kjent noensinne. Dette varte bare en stund pga. situasjonen men vi hadde en fantastisk kjemi sammen lenge før det ble noe mer mellom oss og det gikk opp for meg at kjemien mellom mannen min og meg var helt fraværende og hadde kanskje aldri vært spesielt god. Forholdet mellom mannen min og meg var preget av mye fornuft og la oss ta oss sammen og ha det fint-mentalitet siden vi hadde barn og alt rundt Familien AS. Vi hadde ikke det indre felleskapet. Utroskapen min utløste en krise som har vart i over ett år og jeg er dønn sliten. Vi klarer ikke å skilles - det føles så uendelig tungt å bryte opp Familien AS med alt rundt for begge vil ha det. Men vi har også innsett at parforholdet, inkl. sexen, må fungere for å fortsette sammen. Vi har pratet og pratet men kommer ikke lenger. Heller slik at det negative forsterkes i vår relasjon. Mannen min er en super mann, far og familemann, men jeg føler svært lite for han som kjæreste. Er det mulig å endre dette, å få lysten på han igjen etter alle disse årene uten de store følelsene for hverandre og med min utroskap i bagasjen? Eller er det på tide å gi slipp og gå igjennom et samlivsbrudd og bryte opp familien?