Er det noen vits, liksom..?

[Harald35]

Jeg har en lengre tid vært inne her og lest en mengde innlegg. Dette er et interessant og nyttig forum. Men det er mye trist lesning.

Det virker som om de fleste forhold/eksteskap havner før eller siden i det samme sporet med utslitthet, manglende sexlyst etc etc. Det er nedslående og man kan spørre seg hvorfor er det blitt slik?

Vi lever i en tidsalder hvor det å skille seg/gå fra hverandre er like naturlig/vanlig som å finne seg partner/gifte seg. Heldigvis er det ikke lenger skambelagt å "bare" være samboer uten å gifte seg. Men all denne....oppløsningen har en negativ smitteeffekt.

Mange (særlig menn, inkludert meg selv) utsetter og utsetter eksteskap og barn så lenge som mulig. Fordi alt virker så...fragilt. Jeg er nok litt miljøskadd av min egen familie og vennekrets, men troen på kjærligheten har fått seg en smell.

Fordi "sannheten" om forhold og ekteskap har vel kommet fram nå etterhvert i dette selvrealiserings-og oppløsniningssamfunnet; at forhold ikke er evigvarende og at barn fremskynder et brudd.

Kanskje vi bør ha et mer realistisk syn på forhold og særlig ekteskap; at etter noen år så er samarbeidsviljen og oppdragelsen av barna det viktigste. At sex er morsomt i starten fordi da hadde man overskudd og alt var ferskt, men at dette gradvis svinner bort.

Jeg er ikke sjokkert over at menn eller kvinner i ekteskap forelsker seg eller er utro. Jeg tror de fleste på ett eller annet tidspunkt skulle ønsket å ha sex med en annen person enn partneren. Fordi det blir for mye hverdag og mas med ektefellen. Kanskje vi ikke er ment å være monogame hele livet?

Uansett, jeg er for tiden i et forhold og jeg sliter en del. Jeg er redd for å etablere meg. Drittredd. Fordi jeg har ikke inntrykk av at "det" fungerer. Jeg har mistet troen på ekteskap og barn og dette sliter naturligvis på forholdet. Jeg skal legge til at jeg har slitt med angst og depresjoner og at dette påvirker livsansuelsen. Men uansett; jeg kan ikke se at vi har noe mer magisk enn andre som skulle tilsi at vi "fikser" dette her.

Selvsagt er jeg feig, men jeg er blitt svært pessimistisk angående parforhold generelt.

Beklager all denne negativiteten. jeg hadde bare lyst til å lufte ut litt frustrasjon.

Lykke til alle dere som er i forhold.

[Gjest slippmegfri]

jeg tror det er vits.. for hva er ellers vitsen med livet? hva skal vi ellers finne på? selv er jeg i sjokk fordi mannen min har vært utro og jeg ikke vet hvor jeg går herfra. jeg må ut, men vil jo det ikke. han er den viktigste i livet mitt og jeg elsker han jo ennå.. selv om jeg helst ikke vil det. jeg tror ikke det er meningen at alle forhold skal vare, eller at alt skal gå på skinner. men jeg har aldri vært utro, aldri tenkt tanken, og jeg tror det finnes mange som meg. og seff er folk redd for å etablere seg og forplikte seg.. men det er jo ikke så kjekt å leve alene heller.. selv skal jeg jo akkurat smake på den følelsen, men jeg synes å huske at den var ubehagelig. selv om du kanskje får kalde føtter nå.. ikke gjør noe du vil angre på. det fortjener ikke jenta som elsker deg!

lykke til.. og det du sa var veldig bra forresten.. det er for mye sorg, men så er det vel de som er trist som først og fremst trenger et sted som dette også..

[Glimtipper]

Man tar sjanser i livet. Noen sjanser man tar har bedre odds enn andre. Hvis man finner en som gir deg mye i lang tid, så er sjansene gode for at det vil fortsette slik. Derfor flytter man sammen, får barn og noen gifter seg.

Da kan det gå en av tre veier.

Man får et barn eller to som man aldri vil angre på, men er bitter og såret fordi forholdet ikke fungerte.

Eller man er glad for den tiden man fikk sammen og de lykkelige stundene man delte.

Eller... Man vinner. Stort. Og deler livet sammen med noen man elsker, som elsker deg tilbake. Om noe er vanskelig, så er det alltid noen der som hører på deg. Om noe hyggelig skjer, så er det alltid noen som vil feire sammen med deg. Det er noen som kysser deg på bursdagen din og gratulerer deg med dagen, mens dere sammen gleder dere til de neste tjue. Dere deler gledene og sorgene ved barn og barnebarn.

Slik jeg ser det, så er det 2/3 sjanse for at et forhold får en lykkelig utgang. Det er ikke slik at enten er man sammen i evig tid, eller så var hele forholdet bortkastet. Man delte fine stunder og fine år, man lærte av hverandre. Går du der i mot fra et forhold med bitterhet og sinne, ja, da har du tapt.

Og det aller beste med forhold er at man alltids kan prøve igjen. Med den samme eller en ny.

[Babette]

For all del: ikke dann deg noe inntrykk eller lag statistikk ut fra innlegg på dette forumet. Hit skriver de som har problemer, ikke de som lever lykkelig.

[Sofline]

I stedet for å tenke på at halvparten skiller seg, kan du tenke på at halvparten faktisk forblir gift. :-)

Og husk på at folk skriver her inne når forholdet skurrer, ikke når de har det fantastisk.

[damedame o]

Hvis lesningen her inne er med på å opprettholde denne tankegangen, vil jeg anbefale at du slutter å lese her. Dette er jo virkelig arenaen for presentasjoner av det problemfylte

[jaime]

Jeg er jente på rundt de 30, og har aldri hatt tro på ekteskap/samboerforhold - vet ikke helt i hvilken grad det er alle bruddene man hører om som er årsaken dog, siden jeg alltid har følt det slik, helt siden jeg var liten.

Men heldigvis trives jeg enormt med å bo alene, med et forhold av den mer avslappede sorten. Ville aldri holdt ut å se noen hver eneste dag og ikke kunne komme bort fra dem, i mitt eget hjem. Synes personlig det er mye bedre å savne den jeg er glad i, enn å se ham for mye...

[Gjest pompelpilten]

Hvorfor ikke satse, og så heller ta problemene om de kommer, eller jobbe for at de ikke kommer i utg pkt. Dumt å leve et liv i ensomhet fordi en ikke tør binde seg fordi det kanksje kan ryke vel?

[Gjest Lykkelig ja!]

Jeg må bare svare deg jeg.

Jeg har holdt sammen med mannen min i 20 år jeg. (Jeg er "bare" 36 år) Vi har tre barn, og vårt forhold fungerer utmerket! Sexlivet har vel aldri vært bedre.

Vi har det så bra! Vi elsker hverandre!

[Gjest Humlepungen]

Så klart er det ofte trist lesing her inne. Men husk en sak. Det er folk som støter på problemer som skriver inne her. Det finnes mange mange som har det veldig bra. De som har det bra har selvsagt ikke behov for å skrive inn her for å få råd av terapeut eller andre medmennesker.

Samliv må tas på alvor og det er ikke skam å må søke hjelp selvfølgelig. Jeg tror du går glipp av noe veldig fint om du skal gå rundt hele livet og være redd for ekteskap, barn osv.