Å finne den rette

[Gjest søker litt veiledning]

Jeg er 33 år har vært singel mesteparten av livet mitt, men har noen få forhold bak meg.

Har vært sammen med min nåværende kjæreste snart i 10 mnd. Jeg har et barn , mens han har ingen.

Vi har felles interesser slik som turgåing i fjell, skigåing og reising.

Han reiser mye og vi ses stort sett i helgene og ikke alltid hver helg heller.

Vi har det stortsett veldig koselig sammen, men føler at vi ikke har dype gode samtaler sammen, han er en flink lytter, og deltar om jeg snakker, men føle ikke at han tar initiativ til noe mer enn de helt hverdagslige samtaler.

Tenker slik at alt ikke kan være perfekt, sexlivet er også bare sånn mitt på treet. Jeg tenner vel ikke sånn kjempe masse på han, men det er vel egentlig kun en tidligere som jeg har hatt full tenning på.

Syns jo at det teller endel at vi har felles interesser, og tenker sånn at om jeg skal finne den perfekte mann, så blir jeg nok gående singel resten av livet.

Vi har ingen planer om å flytte sammen, føler ikke at det er aktuelt slik som situasjonen er nå, men håper vel at vi på sikt begge ønsker det.

Noen som kjenner seg igjen i det jeg beskriver? Føltes alt bare helt rett da du fant partneren din?

[Gjest Nonickk]

Jeg har ingen erfaring fra det, men slike følelser oppstår gjerne etter mange års samboerskap. Det er nok mange andre du ville passet bedre sammen med.

[Lillemus]

Sånn er det hos oss også (med barn (jeg har to), reising og det), bortsett fra sexen da.

Det er selvsagt småting jeg kunne tenke meg var annerledes med min kjære, men det er bare småtterier og jeg elsker ham så høyt (og han meg) at det ikke betyr noe. Det er da heller ikke viktige ting egentlig så jeg bryr meg ikke om det, men fokuserer på det gode istedet. ) Det er sikkert sider ved meg som irriterer ham innimellom også.

[Gjest Luskelita]

Utfra det du skriver her skjønner jeg iallefall at JEG har funnet den rette :-)

Har vært sammen med kjæresten i 8 måneder og vi flytta sammen etter relativt kort tid. Han var fra starten av veldig klar på hvilke hensikter han hadde, og vi er begge "stormende fjortisforelska". Vi tenner max på hverandre og sex'en er det beste jeg noensinne har opplevd.

Småirritasjoner i det daglige er det selvfølgelig, men vi har det VELDIG godt sammen, tuller og ler og flørter, snakker masse (dype samtaler?? Hmm...vi snakker og snakker og snakker, både om meningsforskjeller, viktige ting i livet og daglige ting som middager og hva man skal gjøre til helga).

Å skulle treffes så sjelden (og over så lang tid som 10 måneder) som du skisserer høres for meg helt uholdbart ut. Hvordan greier dere i hele tatt å bli ordentlig kjent med hverandre (i dagliglivet) på den måten?

Hvis vi er fra hverandre noen dager savner vi hverandre noe helt forferdelig.

Jeg tror at hvis man møter "den rette" så tviler man i veldig liten grad. Iallefall når det er gått så lang tid som 10 måneder (nesten 1 år jo!!). Jeg tror at hvis man i så voksen alder som vi er (jeg er selv 36 år) satser på et forhold, så gjør man det på en annen måte enn å ha et avstandsforhold hvor man ser hverandre en helg "nå og da".

Det er ikke meninga å ta motet fra deg, men...syns kanskje ikke det høres ut som om dette forholdet er liv laga...(?)

[Lillemus]

Utfra det du skriver her skjønner jeg iallefall at JEG har funnet den rette :-)

Har vært sammen med kjæresten i 8 måneder og vi flytta sammen etter relativt kort tid. Han var fra starten av veldig klar på hvilke hensikter han hadde, og vi er begge "stormende fjortisforelska". Vi tenner max på hverandre og sex'en er det beste jeg noensinne har opplevd.

Småirritasjoner i det daglige er det selvfølgelig, men vi har det VELDIG godt sammen, tuller og ler og flørter, snakker masse (dype samtaler?? Hmm...vi snakker og snakker og snakker, både om meningsforskjeller, viktige ting i livet og daglige ting som middager og hva man skal gjøre til helga).

Å skulle treffes så sjelden (og over så lang tid som 10 måneder) som du skisserer høres for meg helt uholdbart ut. Hvordan greier dere i hele tatt å bli ordentlig kjent med hverandre (i dagliglivet) på den måten?

Hvis vi er fra hverandre noen dager savner vi hverandre noe helt forferdelig.

Jeg tror at hvis man møter "den rette" så tviler man i veldig liten grad. Iallefall når det er gått så lang tid som 10 måneder (nesten 1 år jo!!). Jeg tror at hvis man i så voksen alder som vi er (jeg er selv 36 år) satser på et forhold, så gjør man det på en annen måte enn å ha et avstandsforhold hvor man ser hverandre en helg "nå og da".

Det er ikke meninga å ta motet fra deg, men...syns kanskje ikke det høres ut som om dette forholdet er liv laga...(?)

Øh? Jeg er et par år eldre enn deg og er i et forhold som du tydeligvis vil kalle "avstandsforhold". Det er kanskje det, han jobber borte 2 uker i slengen og er hjemme i 3 uker, vi bor ikke sammen, men når han er hjemme er vi sammen så mye som mulig.

Vi har vært sammen i snart 16 mnd og er fremdeles like fjollete forelsket og har sex så snart vi har sjansen! ;o)

Men satser seriøst på at det skal være oss to i fremtiden - det gjør vi! Selv om vi ikke ser hverandre hver dag.

[Gjest Luskelita]

Øh? Jeg er et par år eldre enn deg og er i et forhold som du tydeligvis vil kalle "avstandsforhold". Det er kanskje det, han jobber borte 2 uker i slengen og er hjemme i 3 uker, vi bor ikke sammen, men når han er hjemme er vi sammen så mye som mulig.

Vi har vært sammen i snart 16 mnd og er fremdeles like fjollete forelsket og har sex så snart vi har sjansen! ;o)

Men satser seriøst på at det skal være oss to i fremtiden - det gjør vi! Selv om vi ikke ser hverandre hver dag.

Det blir vel litt forskjell på det forholdet du er i og det trådstarteren beskriver. Du og kjæresten er sammen som du sier "så mye som mulig". At den ene jobber ute 2 uker i strekk blir jo noe annet, jobb er jobb!

Dere har også (såvidt jeg har skjønt i tidligere innlegg) diskutert livssituasjonen deres mht barn, jobb, bosted osv - mens trådstarteren "håper" at de begge skal ØNSKE å flytte sammen på sikt.

Trådstarteren beskriver (syns jeg) et passe halvlunket opplegg hvor de er sammen en helg "nå og da".

Vet ikke helt, men syns det høres mer ut som om hun ønsker et forhold, ikke at hun har møtt mannen-i-sitt-liv.

[Lillemus]

Det blir vel litt forskjell på det forholdet du er i og det trådstarteren beskriver. Du og kjæresten er sammen som du sier "så mye som mulig". At den ene jobber ute 2 uker i strekk blir jo noe annet, jobb er jobb!

Dere har også (såvidt jeg har skjønt i tidligere innlegg) diskutert livssituasjonen deres mht barn, jobb, bosted osv - mens trådstarteren "håper" at de begge skal ØNSKE å flytte sammen på sikt.

Trådstarteren beskriver (syns jeg) et passe halvlunket opplegg hvor de er sammen en helg "nå og da".

Vet ikke helt, men syns det høres mer ut som om hun ønsker et forhold, ikke at hun har møtt mannen-i-sitt-liv.

Joda, jeg er enig i det, det høres ut til at forholdet til trådstarter er nokså lunkent egentlig, men at hun føler det er greit å ha noen der liksom.

[tula]

For å være helt ærlig!?

Det høres ikke ut på meg som du har funnet den rette.

Høres mer ut som du har funnet en venn som du deler interresser med. Og det er jo hyggelig, men jeg har dessverre ikke tro på at noe som er såpass lunkent som du beskriver det plutselig skal eksplodere av lidenskap.

For det er ikke mye lidenskap i det du beskriver. Og uten lidenskap.....!!!!????

[mil1365380270]

Høres ikke ut som dere burde flytte sammen. Kan dere ikke bare ha det som nå og se hva fremtiden bringer?

Stormfulle forelskelser har en lei tendens til å gjøre blind, så ikke bra det heller. Men ville nok ikke forpliktet meg mer hvis det ikke var større gnist enn det høres ut som det er mellom dere. Du er så ung, kommer nesten garantert til å føle sterk tiltrekning til et annet menneske igjen. Da er det vanskelig (og lite ønskelig kanskje?) å stå imot hvis partneren hjemme bare er som en kompis.

Så kos deg du, så lenge det varer. Siden dere trives sammen er det ingen grunn til å ikke være sammen, selv om dere kanskje ikke kommer til å gifte dere? :-)