barn fra før, holdninger til ny partner

[Gjest salmiakk]

Leser i en tråd under "forventninger til et forhold med barn fra før" at ts får høre mer enn en gang:

-Barnet kommer først.

-Forvent å alltid bli nr 2

Jeg og min mann lever i en familie med mine, dine og våre barn. Jeg må si at jeg blir litt oppgitt av de nevnte setningene over.

Her i huset har vi aldri hatt et rangeringssystem over hvem som er nr 1, 2, 3 etc

Den kjærligheten jeg føler for min datter kan ikke sammenlignes med den kjærligheten jeg føler for min mann. Og det skal ikke samenlignes. Den ene er ikke bedre eller mer verd enn den andre.

Om min datter skal være nr 1 for meg, hva da med de barna jeg har med min mann? Skal de være nr 2, 3, 4 og 5?

Jeg klarer ikke å forstå de som sier at enhver som blir sammen med en som har barn må forvente at barnet kommer først.

Selvfølgelig skal en forelder og en ekstra omsorgsperson (Steforelder) gjøre ditt beste for at barnet har det bra,slik de fleste oppegående voksne gjør for sine barn. Men hvorfor skal det kjærlighetsforholdet de voksne har til hverandre bli redusert til nr 2?

Min mann eier en del av hjertet mitt, det samme gjør mine barn. jeg behøver ikke velge eller rangere og jeg kommer aldri til å gjøre det. Min mann blir aldri nr 2 for meg og det blir heller aldri mine barn.

Hva sier dere med barn fra før til en evt ny partner?

"Du vil alltid være nr 2 for meg?"

Jeg er nr en for min mann og det tar jeg faktisk som en selvfølge.(Hva tror dere barneflokken er for han? Jo, nr 1 de også)

[Lillemus]

Mine barn vil alltid være de som kommer i første rekke for meg, men det betyr ikke at kjærligheten jeg føler for min elskede er noe mindre enn den jeg føler for ungene! Den er bare annerledes. )

Og ja, av og til må jeg nok ta avgjørelser som gagner ungene mest og som han kanskje ikke synes er så ålreite egentlig med tanke på oss to der og da. Men sånn er det bare å ha barn og partner som ikke er barnas far.

[Gemini]

Når har ikke jeg barn, men slik jeg forstår de som sier at barnet/barna er nr. 1, eller alltid vil komme først, er at dersom fx den nye partneren og ikke barna går over ens, eller det av andre årsaker blir nødvendig å ta et valg, så kommer barna først.

Det skal mer til - ekstremt mye mer - før kjærligheten til ens barn forsvinner, sammenlignet med kjærligheten mellom voksne. Ref. skilsmissestatistikken...

Jeg tror ikke det vanligvis har noe å gjøre med hvordan man behandler hverandre i hverdagen. Men det er slik jeg har tolket det.

[Gjest prioriteringer]

Når det meste går greit, kan selvsagt alle være nr 1.

Men hvis det oppstår interessekonflikter, så må mange innse at man er nødt til å la noens behov veie tyngst.

Slik som feks hvis man ønsker å flytte til drømmehuset / drømmestedet, men det betyr at det blir uforholdsmessig mye pendling for særkulsbaret, som bor 50 / 50 hos mor og far.

Fordi man må samarbeide med ekspartner for at særkullsbarn skal ha det bra, så kan det lett oppstå slike ting.

Ellers er jeg helt enig i det du skriver.

men det kan være naivt å tro at man kan gå gjennom livet uten å møte situasjoner der noen kjære må nedprioriteres, og hvor dette kan være vanskelig.

[MillaMy]

Jeg er så enig som det går an å bli! Er i samme situasjon, og har ofte reagert på innlegg om rangering av familiens medlemmer.

[Nikki]

Godt sagt

Men jeg tror vel gjerne at denne diskusjonen oppstår dersom den nye partneren forventer å rangeres før barna?

[Gjest josefine1]

Jeg har ikke lest tråden du viser til.

Men hvis jeg (og mine barn) skulle inn i et nytt forhold, så skal jeg være overbevist om at den nye partneren og mine barn går godt sammen. Samme hvor forelsket jeg er og jeg finner ut at de ikke fungerer sammen, så hadde barna vunnet.

Selvfølgelig skulle dette prøves over tid, men ikke for enhver pris.

[Gjest Luskelita]

Jeg tror ikke det er snakk om rangering av følelser, men mer et uttrykk for at omsorgen for barna du har fra før kommer først.

Jeg elsker samboeren min, men hadde vært slik at han ikke kom overens med datteren min - at det ble store problemer pga det, eller at jeg av en eller annen grunn måtte velge mellom de to - så ville jeg helt klart valgt å avslutte forholdet til ham.

Som mor vil jeg også prioritere barnet mitt (uansett om det er et barn jeg har fra før eller et barn jeg har sammen med ham!!) foran ham (et enkelt eksempel kan være at uansett hva jeg og han har planlagt en helg så ville jeg avlyse det til fordel for min datter hvis hun f.eks ble syk eller noe sånt)

På den måten kan man si at datteren min "går foran" kjæresten min - men kjærligheten jeg føler for ham verken kan eller skal sammenliknes med morskjærligheten jeg har for min datter.

[Lillemus]

Godt sagt

Men jeg tror vel gjerne at denne diskusjonen oppstår dersom den nye partneren forventer å rangeres før barna?

Jepp. ) Jeg kan ikke flytte til min kjære som bor en drøy halvtimes kjøretur unna, selv om jeg mer enn gjerne vil - jeg vil ikke rive opp ungene fra skole, nærmiljø og omgangskrets. Og det forstår han godt, selv om han gjerne hadde sett at jeg (og ungene) flyttet dit. )

[Gjest KariKruskakli]

"Jeg er nr en for min mann og det tar jeg faktisk som en selvfølge.(Hva tror dere barneflokken er for han? Jo, nr 1 de også)"

Så lenge alt går greit ja.

Men i noen slike forhold er det problemer. Kjæreste og barn går ikke sammen. Det er vel mer i slike tilfeller det er snakk om hvem som er nr. 1.

Og da er det selvfølgelig barna.

[Gjest salmiakk]

Jeg har ikke lest tråden du viser til.

Men hvis jeg (og mine barn) skulle inn i et nytt forhold, så skal jeg være overbevist om at den nye partneren og mine barn går godt sammen. Samme hvor forelsket jeg er og jeg finner ut at de ikke fungerer sammen, så hadde barna vunnet.

Selvfølgelig skulle dette prøves over tid, men ikke for enhver pris.

Det du skriver blir for meg en selvfølge. Går ikke barn og partner overens så er det selvfølgelig partneren som ryker:)

Men det var vel egentlig ikke slike opplagte ting jeg mente å få frem i innlegget mitt. Mer at det virker som en utbredt holdning dette med at "barn kommer før partner."

For meg er det en selvfølgelighet at jeg er den beste mor jeg kan være for alle mine barn og tar avgjørelser deretter. Det betyr ikke at min partner blir "satt på vent".

Han er i aller høyeste grad med i vår hverdag. Det er jo han og jeg som sammen har skapt denne familien med mine, dine og våre. Vi tar vare på alle og men aller mest tar vi vare på den kjærligheten jeg og han har til hverandre.

Vi vil ikke at ungene skal oppleve enda et samlivsbrudd. Så det å nedprioritere hverandre til fordel for barna gjør vi ikke. Men vi finner på masse hele gjengen. Og noen ganger tar vi hvert vårt "kull" og gjør ting hver for oss.

Det er ordet "nr 2" jeg reagerer på....

[løvinne71]

Jeg tror du har misforstått litt hva som ligger i det å være nr.2.

Det går selvsagt ikke på hvem man er mer /mindre glad i, men det går på hvem man vil ta mest hensyn til, og hvordan man vil/må prioritere sin tid.

Denne problemstillingen er vel også mest aktuell i begynnelsen av et forhold. Før man har kommet så langt som til å etablere seg med dine/mine/våre barn..

Og i forhold der bare den ene parten har barn fra før.

F eks: Kan ikke en alenemor (eller far) så lett ta en tur på kino midt i uka sammen med sin barnløse nye kjæreste fordi han/ hun må være hjemme med det mindreårige barnet.

Han/hun kan kanskje heller ikke reise bort med kjæresten eller være med på fest, den helgen de har barn hos seg.

Og kan bli nødt til å bryte avtaler med hvis barnet blir sykt, eller noe annet uforutsett dukker opp.

Er forholdet også såpass ferskt at man ennå ikke har introdusert barnet for en ny kjæreste, så vil jo tiden man får med kjæresten begrense seg til de gangene barnet ikke er tilstede.

Og om barnet er sjalu og ikke kommer særlig godt ut av det med "mamma eller pappas nye kjæreste" Så vil nok mange foreldre ta barnets parti i en konflikt-situasjon..

Derfor kan nok en person, særlig en som ikke har prøvd foreldrerollen selv, lett føle seg tilsidesatt når kjæresten må prioritere og ta hensyn til barnet først.

Det er ihvertfall sånn jeg tolker det å være nr 2..

[Gjest Luskelita]

"Jeg er nr en for min mann og det tar jeg faktisk som en selvfølge.(Hva tror dere barneflokken er for han? Jo, nr 1 de også)"

Så lenge alt går greit ja.

Men i noen slike forhold er det problemer. Kjæreste og barn går ikke sammen. Det er vel mer i slike tilfeller det er snakk om hvem som er nr. 1.

Og da er det selvfølgelig barna.

I noen tilfeller velges barna bort til fordel for kjæresten, mor (eller far) flytter langt bort for å bo sammen med ny partner, man velger å la barna bo med den andre forelderen pga problemer mellom barn og ny partner o.l.

For oss andre som sier at barna "kommer før" en partner ville DET være uaktuelt. Da hadde man heller avsluttet forholdet.

[Gjest salmiakk]

I noen tilfeller velges barna bort til fordel for kjæresten, mor (eller far) flytter langt bort for å bo sammen med ny partner, man velger å la barna bo med den andre forelderen pga problemer mellom barn og ny partner o.l.

For oss andre som sier at barna "kommer før" en partner ville DET være uaktuelt. Da hadde man heller avsluttet forholdet.

Det skjønner jeg. Men det er ikke en aktuell problemstilling her. Vi har mine, dine og våre barn og vi er en familie hvor alles behov er viktige. Jeg hadde aldri valgt en mann som ikke likte mitt barn, jeg hadde aldri flyttet bort fra mitt barn, og det å prioritere barnet mye i begynnelsen av forholdet er jo en selvfølge.

Men jeg har opplevd at mange har det holdningen at dette med " nr 2" ikke bare er relatert til begynnelsen av forholdet. Vet om fedre som prioriterer særkullsbarna mer enn fellesbarna fordi det er så "synd" på de. Slikt blir for meg totalt feil. Vet også om mange som mener at en stemor alltid skal holde seg i bakgrunnen, selv i sitt eget hjem. Slike ting gjør meg sint!

Når man har gått til det skrittet å etablere seg i et nytt forhold så er det ikke noen som skal prioriteres mer enn andre, som en regel.

[Gjest KariKruskakli]

Det du skriver blir for meg en selvfølge. Går ikke barn og partner overens så er det selvfølgelig partneren som ryker:)

Men det var vel egentlig ikke slike opplagte ting jeg mente å få frem i innlegget mitt. Mer at det virker som en utbredt holdning dette med at "barn kommer før partner."

For meg er det en selvfølgelighet at jeg er den beste mor jeg kan være for alle mine barn og tar avgjørelser deretter. Det betyr ikke at min partner blir "satt på vent".

Han er i aller høyeste grad med i vår hverdag. Det er jo han og jeg som sammen har skapt denne familien med mine, dine og våre. Vi tar vare på alle og men aller mest tar vi vare på den kjærligheten jeg og han har til hverandre.

Vi vil ikke at ungene skal oppleve enda et samlivsbrudd. Så det å nedprioritere hverandre til fordel for barna gjør vi ikke. Men vi finner på masse hele gjengen. Og noen ganger tar vi hvert vårt "kull" og gjør ting hver for oss.

Det er ordet "nr 2" jeg reagerer på....

"Så det å nedprioritere hverandre til fordel for barna gjør vi ikke"

Nei, selvfølgelig ikke. Men rangeringen kommer inn først når det blir store problemer.

Om mannen din skulle komme i en situasjon hvor han måtte velge,vil han velge barna fremfor deg. Dermed vil du være nr. 2. Verre er det ikke.

Vi prater ikke om rangering i familien vi heller. Men jeg er ganske sikker på en større kjærlighet enn den man har til barna sine, finnes ikke.

Mannen min ville nok ha valgt barna sine fremfor meg om han var nødt. (Vi er ikke skilt og har felles barn)

Jeg synes ikke det er noe rart. Det er nok slik naturen er laget.

[Gjest salmiakk]

"Så det å nedprioritere hverandre til fordel for barna gjør vi ikke"

Nei, selvfølgelig ikke. Men rangeringen kommer inn først når det blir store problemer.

Om mannen din skulle komme i en situasjon hvor han måtte velge,vil han velge barna fremfor deg. Dermed vil du være nr. 2. Verre er det ikke.

Vi prater ikke om rangering i familien vi heller. Men jeg er ganske sikker på en større kjærlighet enn den man har til barna sine, finnes ikke.

Mannen min ville nok ha valgt barna sine fremfor meg om han var nødt. (Vi er ikke skilt og har felles barn)

Jeg synes ikke det er noe rart. Det er nok slik naturen er laget.

Jeg kan ikke helt se hvilken situasjon som ville få min mann til å velge bort moren til tre av sine barn og oppløse en familie...

Det blir en hypotetisk og unødvendig tanke ala : Hvilket barn ville du ha valgt om du måtte velge?

Slike spørsmål svarer jeg aldri på

[Gjest KariKruskakli]

Jeg kan ikke helt se hvilken situasjon som ville få min mann til å velge bort moren til tre av sine barn og oppløse en familie...

Det blir en hypotetisk og unødvendig tanke ala : Hvilket barn ville du ha valgt om du måtte velge?

Slike spørsmål svarer jeg aldri på

Nei, det er ikke det samme.

Jeg tror det at å velge mellom barna er umulig.

[Lillemus]

Jeg kan ikke helt se hvilken situasjon som ville få min mann til å velge bort moren til tre av sine barn og oppløse en familie...

Det blir en hypotetisk og unødvendig tanke ala : Hvilket barn ville du ha valgt om du måtte velge?

Slike spørsmål svarer jeg aldri på

"Jeg kan ikke helt se hvilken situasjon som ville få min mann til å velge bort moren til tre av sine barn og oppløse en familie..."

Jaha? Du har null forståelse for at et ekteskap kan gå i oppløsning med andre ord? Eller er det bare ditt ekteskap som er så vanvittig perfekt at tanken på at det kan gå i oppløsning er fullstendig utenkelig?

[løvinne71]

Jeg kan ikke helt se hvilken situasjon som ville få min mann til å velge bort moren til tre av sine barn og oppløse en familie...

Det blir en hypotetisk og unødvendig tanke ala : Hvilket barn ville du ha valgt om du måtte velge?

Slike spørsmål svarer jeg aldri på

Å velge mellom mann og barn, eller å velge mellom to av sine barn, kan ikke sammenlignes i det hele tatt!

Det er to vidt forskjellige ting!

Poenget er at barna er av ditt eget kjøtt og blod. De er ditt ansvar, og frem til de er ganske store, er de avhengig av deg og prisgitt foreldrenes omsorg og beskyttelse.

Dette er faktorer som får de fleste foreldres beskyttelses instinkt til å prioritere barna sine fremfor alle andre.

Din partner er i utgangspunktet bare en annen, selvstendig voksen som du har funnet og valgt å leve sammen med. I teorien kunne han vært "hvemsomhelst" og han er erstattelig, sett i rollen som en livsledsager og partner.

Et barn kan ikke erstattes, samme hvor mange nye barn du får.

Så hvem ville du reddet først ut av et brennende hus hvis du måtte velge??

[mumitrollet]

Tror du misforstår dette fullstendig. Barn trenger per def de voksnes omsorg mer enn andre voksne. Det betyr at barna (uansett kull) stiller i første rekke når det gjelder kjærlighet, omsorg, bli tatt hensyn til, økonomisk, tidsmessig osv. Om du og din mann begge var etablert på hvert sitt sted med barn, og begges barn hadde sitt nettverk, venner familie på sine respektive steder, ville noen av dere revet barna opp fra sine miljøer for at dere to skulle få dyrke kjærligheten sammen? Og, om barn og stefar overhodet ikke gikk overens, hvem burde flytte ut av huset?