barn fra før, holdninger til ny partner

[Babette]

typisk at stemor for skylden i slike saker. Nå sier ikke jeg at det er tilfelle i dette her, men det er utrolig mange menn som ikke gidder å bruke tid på barna sine, og man går utfra at det er nye kona som nekter. Det er også de stemødre som nekter, fordi at det er hun som må ta seg av stebarna, men far dyrker fritidsinteresser i helgene.

Jeg kjenner til begge disse sakene, og det er ingen tvil om at det er de nye konene (kan vel ikke kalle dem stemor når de aldri har møtt barna hans!) som har stilt ultimatum.

Jeg synes disse kvinnene er utrolig hjerteløse og selvsentrerte. Men jeg synes også mennene er i overkant konfliktsky og dottete. Og til syvende og sist er det de som er ansvarlig for at situasjonen har blitt som den er blitt.

I det ene tilfellet er barna hans voksne, men det er fryktelig trist at faren ikke "får lov av kona" å være med i bryllup og barnedåp.

[Gjest LOTUS78]

Jeg kjenner til begge disse sakene, og det er ingen tvil om at det er de nye konene (kan vel ikke kalle dem stemor når de aldri har møtt barna hans!) som har stilt ultimatum.

Jeg synes disse kvinnene er utrolig hjerteløse og selvsentrerte. Men jeg synes også mennene er i overkant konfliktsky og dottete. Og til syvende og sist er det de som er ansvarlig for at situasjonen har blitt som den er blitt.

I det ene tilfellet er barna hans voksne, men det er fryktelig trist at faren ikke "får lov av kona" å være med i bryllup og barnedåp.

Ja, jeg blir forundret over menn som finner seg i slik. Normalt velger man barna. Man velger barna for de har man uansett hvor mange livsledsagere vi har i livet. Men de får tidsnok angre de som velger bort barna sine, det er ikke sikkert at det bare er barna som taper på at far ikke vil ha kontakt.

[tusseline]

Jeg har ikke lest tråden du viser til.

Men hvis jeg (og mine barn) skulle inn i et nytt forhold, så skal jeg være overbevist om at den nye partneren og mine barn går godt sammen. Samme hvor forelsket jeg er og jeg finner ut at de ikke fungerer sammen, så hadde barna vunnet.

Selvfølgelig skulle dette prøves over tid, men ikke for enhver pris.

Du sier at barna ville "vunnet" uansett... Vil det si at hvis et av dine barn hadde bestemt seg for at han/hun ville ha mor for seg selv - og av den grunn oppført seg dårlig/"ikke gått sammen med" din hjertens kjære, så ville du valgt bort den kjærligheten?

Et annet spørsmål kan jo da være: hvor mye skal barna bestemme over/styre foreldrenes liv ved å kunne gjøre dette? Er det riktig?

[Lillemus]

Du sier at barna ville "vunnet" uansett... Vil det si at hvis et av dine barn hadde bestemt seg for at han/hun ville ha mor for seg selv - og av den grunn oppført seg dårlig/"ikke gått sammen med" din hjertens kjære, så ville du valgt bort den kjærligheten?

Et annet spørsmål kan jo da være: hvor mye skal barna bestemme over/styre foreldrenes liv ved å kunne gjøre dette? Er det riktig?

Nei, det ville jeg ikke gjort. Men som i mitt tilfelle der jeg gjerne skulle flyttet ut til min kjære, men ikke kan/vil rive opp ungene fra nærmiljøet og skolen og faren deres. I tillegg har det ene barnet boadresse hos faren så jeg måtte skilt dem og det er ikke aktuelt!

Så hos meg "vinner" ungene og kjæresten "taper". Foreløbig, vi får se senere når ungene blir større.

[Gjest josefine1]

Du sier at barna ville "vunnet" uansett... Vil det si at hvis et av dine barn hadde bestemt seg for at han/hun ville ha mor for seg selv - og av den grunn oppført seg dårlig/"ikke gått sammen med" din hjertens kjære, så ville du valgt bort den kjærligheten?

Et annet spørsmål kan jo da være: hvor mye skal barna bestemme over/styre foreldrenes liv ved å kunne gjøre dette? Er det riktig?

Jeg skrev

"Samme hvor forelsket jeg er og jeg finner ut at de ikke fungerer sammen, så hadde barna vunnet.

Selvfølgelig skulle dette prøves over tid, men ikke for enhver pris."

Ja barna hadde vunnet hvis ikke den nye kjæresten min og barna kommer overens, jeg skriver også at dette skulle prøves over tid, men ikke for enhver pris.

Barna kan da lide nok i skilsmissetiden om ikke jeg skulle dratt inn en peson i huset som de ikke "går sammen med". Jeg kjenner barna mine såpass godt at jeg vet om de spiller skuespill eller om de virkelig "mener det". Ville jo også ha merket det på den evt. nye kjæresten om han liker barna mine eller ikke, liker han ikke barna mine så er det iallefall slutt på dagen.

[tusseline]

Nei, det ville jeg ikke gjort. Men som i mitt tilfelle der jeg gjerne skulle flyttet ut til min kjære, men ikke kan/vil rive opp ungene fra nærmiljøet og skolen og faren deres. I tillegg har det ene barnet boadresse hos faren så jeg måtte skilt dem og det er ikke aktuelt!

Så hos meg "vinner" ungene og kjæresten "taper". Foreløbig, vi får se senere når ungene blir større.

Jeg er enig med deg i det du sier ift. settingen din.

Det jeg synes er litt vanskelig i denne "nye" verdenen av dine barn, mine barn og evt. våre barn, er dette med etableringen... Hvis alle "fraskilte" sitter på hver sin tue med hver sine barn, ingen vil rive opp barna fra nærmiljøet osv... hvordan skal det da ende? Er vi som foreldre da avskåret fra å kunne skape oss et nytt liv fram til barna er voksne? Jeg synes kanskje ikke det er helt "rettferdig" heller, i den grad noe kan være det.

[Lillemus]

Jeg er enig med deg i det du sier ift. settingen din.

Det jeg synes er litt vanskelig i denne "nye" verdenen av dine barn, mine barn og evt. våre barn, er dette med etableringen... Hvis alle "fraskilte" sitter på hver sin tue med hver sine barn, ingen vil rive opp barna fra nærmiljøet osv... hvordan skal det da ende? Er vi som foreldre da avskåret fra å kunne skape oss et nytt liv fram til barna er voksne? Jeg synes kanskje ikke det er helt "rettferdig" heller, i den grad noe kan være det.

Min kjære og jeg har snakket mye om dette og kommet til at vi i noen år i alle fall må nøye oss med å være særboere og heller sørge for å prioritere hverandre så mye som mulig når vi har sjansen.

Han var veldig klar over dette da vi møttes da.

[tusseline]

Jeg skrev

"Samme hvor forelsket jeg er og jeg finner ut at de ikke fungerer sammen, så hadde barna vunnet.

Selvfølgelig skulle dette prøves over tid, men ikke for enhver pris."

Ja barna hadde vunnet hvis ikke den nye kjæresten min og barna kommer overens, jeg skriver også at dette skulle prøves over tid, men ikke for enhver pris.

Barna kan da lide nok i skilsmissetiden om ikke jeg skulle dratt inn en peson i huset som de ikke "går sammen med". Jeg kjenner barna mine såpass godt at jeg vet om de spiller skuespill eller om de virkelig "mener det". Ville jo også ha merket det på den evt. nye kjæresten om han liker barna mine eller ikke, liker han ikke barna mine så er det iallefall slutt på dagen.

Det er selvfølgelig en forutsetning at en ny partner liker barna!

Mitt spørsmål var mer omvendt; hva hvis et barn hadde bestemt seg for at han/hun ikke ville dele mamma/pappa med noen andre? Skulle det barnet da kunne få bestemme over den voksnes liv på den måten?

Ja, jeg er enig i at barna kan lide "nok" i skilsmisseperioden.

I en del "nye" forhold kan det imidlertid ha vært en del år siden den perioden var. Mor/far kan ha bodd alene i mange år før det evt. kommer inn en ny partner for den saks skyld.

Jeg snakket ikke om at ny partner og barna ikke "gikk" sammen, jeg snakket om hva hvis barna ville ha mor/far "alene" og bestemte seg for å ødelegge det...

[tusseline]

Min kjære og jeg har snakket mye om dette og kommet til at vi i noen år i alle fall må nøye oss med å være særboere og heller sørge for å prioritere hverandre så mye som mulig når vi har sjansen.

Han var veldig klar over dette da vi møttes da.

Da er det jo greit for dere, i og med at forutsetningene er "gitt" og dere er enige om dette :-)

[Gjest josefine1]

Det er selvfølgelig en forutsetning at en ny partner liker barna!

Mitt spørsmål var mer omvendt; hva hvis et barn hadde bestemt seg for at han/hun ikke ville dele mamma/pappa med noen andre? Skulle det barnet da kunne få bestemme over den voksnes liv på den måten?

Ja, jeg er enig i at barna kan lide "nok" i skilsmisseperioden.

I en del "nye" forhold kan det imidlertid ha vært en del år siden den perioden var. Mor/far kan ha bodd alene i mange år før det evt. kommer inn en ny partner for den saks skyld.

Jeg snakket ikke om at ny partner og barna ikke "gikk" sammen, jeg snakket om hva hvis barna ville ha mor/far "alene" og bestemte seg for å ødelegge det...

Det ville vi vel gjennomskuet vel ?

Som jeg skrev så merker jeg om barna mine spiller skuespill eller om de mener det.

[Ulrikke]

Jeg er samboer med en mann som har tre barn fra før. Sammen har vi ei datter som nå er 9 mnd.

Vi har heller aldri hatt et rangeringssystem, selvfølgelig. Men jeg tar det for gitt, at dersom sambo av en eller annen grunn måtte velge mellom meg og barna, så hadde han valgt barna. Jeg vet at om jeg skulle inn i et nytt forhold, så hadde datteren min uten tvil hatt førsteprioritet når det gjelder å ha det bra!

Det betyr ikke at man er mindre glad i partneren enn det man "bør" være. Det betyr at man er voksen, og setter barnets behov foran sine egne.

Hadde ikke mine stebarn og jeg kommet overens, så hadde forholdet vært over for lenge siden. Og det hadde nok like gjerne vært meg som ønsket det om det ikke funket - for barnas skyld!

[tusseline]

Det ville vi vel gjennomskuet vel ?

Som jeg skrev så merker jeg om barna mine spiller skuespill eller om de mener det.

Ja. vi får håpe vi voksne klarer det :-) Det var vel kanskje poenget med noe av det jeg lurte på/skrev også... at barn ikke kan "styre" noe på den måten, men at vi voksne er voksne nok til å skjønne sånt :-)

[Gjest Valnøtt]

Dette synes jeg var bra skrevet :-)

Jeg er skilt fra mine barns far og har en ny kjæreste og føler som du - alle er nummer en på sin måte. Kjærlighet blir ikke mindre når den deles på fler.