Vanskelig å være tro

[Gjest Usikker fjompenisse]

Jeg syns det er vanskelig å være trofast.

Jeg har vært sammen med min mann siden jeg var 15, og vi er nå midt i tjueårene, begge to.

Egentlig har vi alltid vært ulike, og hadde det ikke vært for at vi tidlig fikk en sønn sammen, hadde forholdet neppe vart.

Jeg er impulsiv og liker fart og spenning, han er en rolig innetype, som blir sur om jeg går ut av huset uten ham.

Nå føles det litt vanskelig å vite man skal være trofast for evig. Jeg er begynt å like følelsen av oppmerksomhet og uteliv, og har forelsket meg litt på avstand i en annen. Ikke sikkert denne andre er en god erstatning, altså, men det er sikkert skjedd for at følelsene mine lengter etter gnist igjen.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tør ikke dra pga barnet og etableringen vår. Jeg er glad i ham. Men samtidig vet jeg at jeg vil ha vanskelig for å være tro, og min mann er veldig sjalu og snarsint, så jeg må være veldig dyktig og snill og gå hjemme og nikke hele tiden...

Uff... for et dumt innlegg...

Tankene mine tenker på denne andre... sukk.

[Vibekew]

Hei

Jeg synes ikke innlegget ditt var dumt. Men jeg synes ikke det høres ut som om forholdet ditt er så veldig bra, er det slik du vil ha det resten av livet?

Elsker du mannen din?

Hvis du kan svare nei på disse spørsmålene, så håper jeg at du tenker nøye over om du vil forsette forholdet.

Tross alt er det jo resten av livet ditt vi snakker om.

Jeg har vært så heldig å finne den mannen jeg vil være sammen med, og jeg unner alle å ha det så fint som vi har det. Og bare tanken på å være utro mot ham gjør meg kvalm. Jeg tror det er slik det skal være når man har funnet mannen med stor M.

Jeg vet ikke om dette hjalp så mye men jeg håper det ordner seg for deg.

klem

[Gjest nonan]

Hei

Jeg synes ikke innlegget ditt var dumt. Men jeg synes ikke det høres ut som om forholdet ditt er så veldig bra, er det slik du vil ha det resten av livet?

Elsker du mannen din?

Hvis du kan svare nei på disse spørsmålene, så håper jeg at du tenker nøye over om du vil forsette forholdet.

Tross alt er det jo resten av livet ditt vi snakker om.

Jeg har vært så heldig å finne den mannen jeg vil være sammen med, og jeg unner alle å ha det så fint som vi har det. Og bare tanken på å være utro mot ham gjør meg kvalm. Jeg tror det er slik det skal være når man har funnet mannen med stor M.

Jeg vet ikke om dette hjalp så mye men jeg håper det ordner seg for deg.

klem

Se på det på denne måten: (jeg har ikke lyst til å forteller deg hva du skal gjøre...)

Når du dør, og ser tilbake på livet ditt. Hva skulle du ønske at du gjorde?

Ble ulykkelig sammen med din nåværende, eller forsøkte å finne lykken hos noen andre?

Vil din sønn få problemer om han ser de problemene dere har, mens han vokser opp?

Dette er vel noe du må finne ut av..

Det er tross alt bedre å ha forsøkt, enn aldri å ha utrettet noe...

*Fritt omskrevet :-)*

[Gjest Victoria]

Min oppfatning av forhold er at man ikke skal være sammen med noen, fordi man får dårlig samvittighet for å gjøre det slutt. Man skal ikke være sammen med noen kun for å være grei!

Et brudd er alltid vanskelig, spesielt når man har vært sammen så lenge og når man har barn sammen.

Jeg vet ikke hvor villig du er til å kjempe for forholdet, om du vil være sammen med mannen din bare han forbedrer seg eller om du helst vil ha en annen evt. være alene.

Uansett så bør ikke dette fortsette, det er uholdbart for deg, og ikke minst for han. Det er nok til beste for dere begge to at det ikke fortsetter slik - jeg tror kanskje dere vil få et bedre liv og et bedre forhold om dere tar en pause fra hverandre. Og da mener jeg PAUSE. Så får dere se om det er noe å satse på.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Brevet ditt får meg til å tenke at du har kommet til et slags veikryss i livet ditt.

Spørsmålet er hva du vil videre?

I 10 år, fra du var 15, antar jeg at du har måttet lære og tilpasse deg nye og krevende roller. Du er mor og du fikk fast partner tidlig, med alle de plikter og ansvar som følger med.

Når du nå slår ut håret og vil ha mer fart og spenning, kan det kanskje forstås som en forsinket ungdomstid?

Jeg vil råde deg til å ta intiativ til familierådgivning for deg og partneren din.

Hensikten må være å klargjøre hva hver av dere nå vil med parforholdet. Dere har vokst langt på 10 år! Kanskje fra hverandre også?

Spørsmålet er om dere klarer å finne hverandre på en ny måte, slik dere er som mennesker i dag.

For de som klarer det kan det kjennes som å gifte seg på nytt.