Sjalusi eller...?

[karimarie1365380919]

Dette innlegget har jeg lagt under psykiatri tidligere. Jeg prøver nå under samliv i håp om at noen kan ha erfaring om noe som hjalp (eller ikke hjalp)

Kjæresten min er en intelligent og kunnskapsrik person. Vi har meget forskjellig personlighet. Jeg er ganske avslappet og tar lettere på ting. Kvalitet får samsvare med viktighet av prosjektet. Han er nøye og setter høye krav til seg selv og andre når det gjelder gjennomføring av arbeidsoppgaver.

Imidlertid kommuniserer vi godt, og har det ofte fint sammen. Men han har noe som jeg kaller det mørke rommet inni seg. Når døra til det rommet åpner seg, kommer det frem en person som er helt annerledes. Da er han sjalu og rasende og beskylder meg for mye stygt. Hovedsakelig at jeg legger meg etter andre menn. Og så følger mye i kjølvannet om hvor ille jeg er.

Hva som trigger at han åpner døra til det mørke rommet, har jeg ikke klart å finne ut.

Beskyldningene opplever jeg som tatt ut av løse luften og er helt ulogiske. Han sier at jeg sender hemmelige blikk til en eller annen, noen ganger en identifisert person, andre ganger har jeg ikke anelse.

Han beskriver handlinger som jeg faktisk har gjort og tillegger dem en annen betydning enn det jeg har lagt i dem. Og krever at jeg skal akseptere hans tolkning av mine handlinger. Han er enig i at handlingen i seg selv er uskyldig, men jeg har gjort det i den hensikt å flørte med en mannsperson, mens han er tilstede. Han opplever det meget fornærmende og sårende.

Det er de hemmelige blikkene kombinert med mine handlinger som gjør at hans tolkning er rett og at jeg lyver.

Når jeg først er tatt på fersken, kommer alle tidligere historier som vi har felles, samt de han antar at jeg har hatt før vi møttes. Da tolker han ting jeg har fortalt og vrir det til at slik var den objektive historien.

Han påstår at jeg lyver og hvis jeg tror på det jeg sier, lyver jeg også for meg selv.

Vi har kjent hverandre i 7 år. Disse episodene har avtatt med årene, likevel undres jeg på om det finnes en forklaring på det som skjer. Han sier selv at han er meget følsom for kroppsspråk, hemmelige blikk etc. Det er helt klart at han har det vondt mens det står på. Etter noen timer eller dager roer situasjonen ned igjen og vi fortsetter som før.

Finnes en slags forklaring? Har noen lignende erfaring? Gode råd om hvordan jeg kan forholde meg til hans og mitt beste. Han er ikke voldelig, og jeg er ikke redd han.

[Lillemus]

Han høres psykisk syk ut synes jeg, det virker jo som om han "ser" ting som ikke skjer? Han burde kanskje hatt profesjonell hjelp?

[karimarie1365380919]

Han høres psykisk syk ut synes jeg, det virker jo som om han "ser" ting som ikke skjer? Han burde kanskje hatt profesjonell hjelp?

Ja, det sa psykiateren på psykiatriforumet også. Men kanskje det finnes råd for uråd utenom psykiatrien?

Denne gangen henger det så lenge i. Jeg ser at han plages, og det drypper små giftige drypp. Han klarer ikke å finne på noe "ordentlig" å ta meg på. Men han projiserer sine ting over på meg, synes jeg. Og jeg er en dårlig huggestabbe. Han får ikke uttelling for slagene sine. Jeg er for glatt, vrir meg unna.

Slagene er ikke bare rettet mot meg. Det er generelt feil på mye her i verden.

Min strategi har vært å avvise påstander om meg og mitt som ikke stemmer. Burde jeg kanskje være mer bestemt? Si at dette finner jeg meg ikke i, slå i bordet? Eller?

[Gjest Kong Ari]

Ja, det sa psykiateren på psykiatriforumet også. Men kanskje det finnes råd for uråd utenom psykiatrien?

Denne gangen henger det så lenge i. Jeg ser at han plages, og det drypper små giftige drypp. Han klarer ikke å finne på noe "ordentlig" å ta meg på. Men han projiserer sine ting over på meg, synes jeg. Og jeg er en dårlig huggestabbe. Han får ikke uttelling for slagene sine. Jeg er for glatt, vrir meg unna.

Slagene er ikke bare rettet mot meg. Det er generelt feil på mye her i verden.

Min strategi har vært å avvise påstander om meg og mitt som ikke stemmer. Burde jeg kanskje være mer bestemt? Si at dette finner jeg meg ikke i, slå i bordet? Eller?

Kan du ikke bare snakke ordentlig med han da, slik at dere kommer til bunns i dette once for all?

Det virker som han er usikker på deg og redd for å miste deg.

Har du vært ganske flakkende, mange ekser osv, kan jo det være årsaken?

Men han har et stort problem når han oppfører seg slik, det er ikke bare vondt for deg, men minst like vondt for han.

Kom til bunns i hva den _egentlige_ årsaken er, det må finnes en grunn for hans mistro.

[bouenas]

Kan han være schizofren?

Isåfall kan han ha god nytte av medisinering.

[Lillemus]

Ja, det sa psykiateren på psykiatriforumet også. Men kanskje det finnes råd for uråd utenom psykiatrien?

Denne gangen henger det så lenge i. Jeg ser at han plages, og det drypper små giftige drypp. Han klarer ikke å finne på noe "ordentlig" å ta meg på. Men han projiserer sine ting over på meg, synes jeg. Og jeg er en dårlig huggestabbe. Han får ikke uttelling for slagene sine. Jeg er for glatt, vrir meg unna.

Slagene er ikke bare rettet mot meg. Det er generelt feil på mye her i verden.

Min strategi har vært å avvise påstander om meg og mitt som ikke stemmer. Burde jeg kanskje være mer bestemt? Si at dette finner jeg meg ikke i, slå i bordet? Eller?

Jeg hadde ikke orket være i et slikt forhold og hadde satt krav om at enten så søkte han hjelp eller så var det slutt.

Jeg er tilbøyelig til å tenke i samme baner som bouenas, at han har en eller anenn form for psykisk lidelse. For normalt er det i alle fall ikke!

[Gjest lottekotte]

min mann sier at om en ikke liker seg selv, så kan en ikke forstå at andre kan like en heller. noe med dette kanskje. han må da tro at du har tusen grunner til å se langt etter andre, og ikke er trofast i tankene engang. dårlig sjølbilde klles det. gå i terapi, som par eller han alene. du kan ikke fixe dette med å vokte deg for triggerpunktene. ideelt skal du kunne se og beundre andre (i moderat og ikke sårende grad) uten at han føler det som en trussel.