Skal jeg ta sjansen?

[Gjest Venizia]

Vet ikke om jeg har valgt riktig forum, men gjør et forsøk :-)

Jeg er 38 år og skal snart gifte meg med verdens beste mann som er et par år eldre enn meg :-) Vi har vært sammen et par års tid og har det kjempefint sammen, vi har tre store barn fra tidligere forhold (han 2, jeg 1). Familiesituasjonen vår er trygg og god.

Han ymter stadig frempå om at han ønsker seg et barn med meg, men jeg har til nå vært helt avvisende til tanken. Barna våre er nesten voksne og vi lever et deilig fritt barnløst liv der vi gjør nøyaktig det som faller oss inn (nesten da). Barna våre oppfører seg eksemplarisk og vi er stolte og glade (og lettet) for at det har gått så bra med dem.

Men så tenker jeg som så at hva om jeg angrer på at jeg ikke ville ha flere om noen år, og det plutselig er for sent? HVIS vi skulle bestemme oss for å få et barn sammen bør det skje så fort som mulig mht alderen min. Det er jo en viss risiko for misdannelser etc når man er såpass gammel som meg, og jeg vet ikke om jeg ville takle å få et utviklingshemmet barn. Det må være enormt krevende.

Jeg vet jo at OM vi fikk et barn så ville jeg aldri angre, men...det er jo uten tvil mye jobb og slit med svangerskap, spedbarnstid, småbarn osv. Jeg var ung alenemor da jeg fikk min datter og har kanskje et urealistisk svart bilde av det, men det ER jo slitsomt med småbarn(?)

Samtidig kjenner jeg litt på følelsen av å ønske meg barn sammen med mannen jeg elsker, ønsker å oppleve det å planlegge og gjennomgå et svangerskap og fødsel sammen med en pappa som ønsker seg dette og elsker meg (har ikke opplevd dette før).

Kjenner at jeg har et slags spirende babyønske når jeg ser små nurk, og vet at jeg KAN jo kanskje få oppleve dette underet en gang til hvis jeg vil.

Vet ikke helt hvilke svar jeg ønsker meg fra dere kjære DOL'ere - men kanskje noen tanker for og mot? Kanskje en god grunn til å IKKE bli gravid sånn at jeg kan slå meg til ro med at det ikke er noe å tenke mer på *S*

[Lillemus]

Jeg er nesten i samme situasjon som deg, bortsett fra at min kjære ikke har noen fra før og jeg har 2 på 6 og 8 år. "Heldigvis" er jeg sterilisert så hele problemstillingen med fellesbarn eller ikke har fallt bort. Ellers hadde jeg nok lurt på om vi skulle satset på å få felles barn. Men jeg synes jo det er vanvittig deilig at ungene er såpass store og begynner å bli mer selvhjulpne og setter stoooor pris på tiden min kjære og jeg har alene sammen. )

[Gjest Venizia]

Jeg er nesten i samme situasjon som deg, bortsett fra at min kjære ikke har noen fra før og jeg har 2 på 6 og 8 år. "Heldigvis" er jeg sterilisert så hele problemstillingen med fellesbarn eller ikke har fallt bort. Ellers hadde jeg nok lurt på om vi skulle satset på å få felles barn. Men jeg synes jo det er vanvittig deilig at ungene er såpass store og begynner å bli mer selvhjulpne og setter stoooor pris på tiden min kjære og jeg har alene sammen. )

Det er vel akkurat det med at barna er store (våre er fra 12 til 20 år) og at vi derfor har mye deilig tid sammen som er det mest tungtveiende argumentet for ikke å få flere barn. Samtidig frister det litt å oppleve den lykken som det jo sikkert må være å planlegge et barn sammen med en som ønsker det mer enn deg selv og som elsker deg.

Vet sannelig ikke jeg... Nesten så jeg syns du er "heldig" som er sterilisert og ikke behøver å ha denne problemstillingen:-)

[jubalong70]

Hva tror du at du kommer til å være mest glad for om 10 år, at du ikke fikk barn eller at du fikk barn?

Ja, det er veldig slitsomt å ha småbarn, selv om man er i et forhold. Samtidig er det jo ingenting som er herligere heller...

Jeg forstår veldig godt ønsket om å være "voksne" nå, ha frihet til å gjøre mer som dere vil. Men kanskje den muligheten fortsatt vil være der om noen år?`

Med så store barn har dere antageligvis mange flotte barnevakter også???

[Gjest Venizia]

Hva tror du at du kommer til å være mest glad for om 10 år, at du ikke fikk barn eller at du fikk barn?

Ja, det er veldig slitsomt å ha småbarn, selv om man er i et forhold. Samtidig er det jo ingenting som er herligere heller...

Jeg forstår veldig godt ønsket om å være "voksne" nå, ha frihet til å gjøre mer som dere vil. Men kanskje den muligheten fortsatt vil være der om noen år?`

Med så store barn har dere antageligvis mange flotte barnevakter også???

Du har svært gode poeng der...

Selvfølgelig vil barnet - hvis vi får et - føles som et lite under, og jeg kommer vel ikke til å forstå hvordan jeg kunne leve uten før :-)

Dessuten har du vel sannsynligvis rett i det med barnevakter også...

Uff, nå får du meg til å tvile her altså (hehe)

[laban]

Mht. de avvikene som øker mest med alderen, går det an å velge fostervannsprøve. Men tenk over hva slags prosess du i verste fall kan komme til å måtte gå igjennom.

Men det er større risiko for at du vil få problemer med å bli gravid, enn for at det skal være noe galt med barnet. Risikoen for spontanabort er også større for såpass voksne. Så HVIS dere bestemmer dere for å forsøke, kan det være greit å ha et litt avslappet forhold til det - sånn at dere ikke føler at noe er mislykket om det ikke går. Samtidig vil dere sikkert ha litt å hente på å f.eks. kaste noen blikk på kalenderen.

Jeg fikk min yngste da jeg var 39, og alt rundt svangerskap, fødsel, baby- og småbarnsperiode osv., gikk like greit som da jeg var tidlig i 30-årene. Men det er forskjell på unger - samtidig er det ikke nødvendigvis sånn at man takler f.eks. nattevåking så mye bedre bare fordi man er ung. Motivasjon for å ta seg av et etterlengtet barn, og vissheten om at sånt går over, spiller også inn.

Dere vet jo til en viss grad hva dere går til, og jeg har ingen advarsler å komme med dersom dere er ved god helse. Men tenk litt lenger fram enn bare småbarnsperioden. Det er ikke sånn at alt går seg selv når de har sluttet med bleier - f.eks. er dagens skole ganske så flink til å legge oppgaver på foreldrene, ifølge mine erfaringer (har én i 2. klasse og én i 1. på videregående).

[Gjest Venizia]

Mht. de avvikene som øker mest med alderen, går det an å velge fostervannsprøve. Men tenk over hva slags prosess du i verste fall kan komme til å måtte gå igjennom.

Men det er større risiko for at du vil få problemer med å bli gravid, enn for at det skal være noe galt med barnet. Risikoen for spontanabort er også større for såpass voksne. Så HVIS dere bestemmer dere for å forsøke, kan det være greit å ha et litt avslappet forhold til det - sånn at dere ikke føler at noe er mislykket om det ikke går. Samtidig vil dere sikkert ha litt å hente på å f.eks. kaste noen blikk på kalenderen.

Jeg fikk min yngste da jeg var 39, og alt rundt svangerskap, fødsel, baby- og småbarnsperiode osv., gikk like greit som da jeg var tidlig i 30-årene. Men det er forskjell på unger - samtidig er det ikke nødvendigvis sånn at man takler f.eks. nattevåking så mye bedre bare fordi man er ung. Motivasjon for å ta seg av et etterlengtet barn, og vissheten om at sånt går over, spiller også inn.

Dere vet jo til en viss grad hva dere går til, og jeg har ingen advarsler å komme med dersom dere er ved god helse. Men tenk litt lenger fram enn bare småbarnsperioden. Det er ikke sånn at alt går seg selv når de har sluttet med bleier - f.eks. er dagens skole ganske så flink til å legge oppgaver på foreldrene, ifølge mine erfaringer (har én i 2. klasse og én i 1. på videregående).

Det er sant som du sier at det er slitsomt med alt det som følger med barnehage og skole. Det tenker jeg ofte når jeg hører kollegaer f.eks snakke om alt de må rekke i forbindelse med barna sine.

Husker også ennå følelsen da jeg var ferdig med henting/bringing i barnehagen :-) Var vel omtrent da jeg lovde meg selv at "aldri mer" (hehe)

Tenker litt sånn som du sier; OM jeg bestemmer meg for å forsøke så kommer jeg til å ha en avslappet holdning, og om jeg ikke blir gravid så er det helt greit vil jeg tro.

[jubalong70]

Du har svært gode poeng der...

Selvfølgelig vil barnet - hvis vi får et - føles som et lite under, og jeg kommer vel ikke til å forstå hvordan jeg kunne leve uten før :-)

Dessuten har du vel sannsynligvis rett i det med barnevakter også...

Uff, nå får du meg til å tvile her altså (hehe)

Beklager at jeg får deg til å tvile. Men strengt tatt så tvilte du vel litt fra før også?

Jeg skjønner det er et vanskelig valg, og jeg er veldig glad jeg ikke skal ta det valget for deg

[løvinne71]

Egentlig helt umulig å gi gode "råd" i en slik problemstilling, for dette er noe du/dere må finne ut av selv.

Det er jo heller ikke slik at den ene løsningen er bedre enn den andre - de er bare forskjellige.

Slik jeg ser det, så er vel ikke alderen deres det største problemet. Det er mange idag som får barn langt oppe i tredve årene, og dere er fortsatt "unge" i den forstand at dere (forhåpentligvis) har mange år igjen og kan følge dette barnet langt opp i voksen alder.

Likevel er det ikke til å komme bort ifra at det er mye jobb å starte på nytt med barn, og at dere skaffer dere forpliktelser for enda 20 år fremover..

Noe annet å tenke på, er også at "attpåklatten" sannsynligvis vil bli/føle seg som et enebarn, siden søsken er så mye eldre. Og mange barn opplever kanskje det å være enebarn som litt ensomt?

Jeg er 3 år yngre enn deg, og har barn på 9 og 10 år. Jeg synes det er SÅ deilig å være ferdig med småbarnsmas, og nyter friheten jeg/vi begynner å få tilbake.

For min del er det helt uaktuellt å få flere barn, uansett hvordan livssituasjonen min evt. måtte bli i fremtiden.

Mern det er slik jeg føler det, og vi er jo forskjellige.

Ønsker deg lykke til med avgjørelsen!

[Mista nikket]

Det er vel akkurat det med at barna er store (våre er fra 12 til 20 år) og at vi derfor har mye deilig tid sammen som er det mest tungtveiende argumentet for ikke å få flere barn. Samtidig frister det litt å oppleve den lykken som det jo sikkert må være å planlegge et barn sammen med en som ønsker det mer enn deg selv og som elsker deg.

Vet sannelig ikke jeg... Nesten så jeg syns du er "heldig" som er sterilisert og ikke behøver å ha denne problemstillingen:-)

Vent heller på barnebarna :-)