Hva tenker han?

[midtimellom]

Jeg bor og lever sammen med min fantastiske mann som jeg elsker av hele mitt hjerte.

Innimellom får denne fyrn noe han kaller for "Mansen"... og da blir han helt rar, denne gangen er han verre enn jeg kan huske. Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg trodd at han var møkka lei av meg. Jeg lurer på om noen opplever det samme med sine kjære eller om noen gutter kan dokumentere noe sannhet i dette "mansen" syndromet.

Det går gjerne rett fra en SKIKKELIG god periode til dette. Da blir han stille, innerslutta, irretert med meeget kort lunte, skyver meg bort og ser egentlig skikkelig lei seg ut.

Han vil sitte i fred, være i fred, kanskje ut å drikke med gutta.

Han bedyrer at det ikke har noe med meg å gjøre og blir irretert over at jeg tror det. Han kommer med noen betryggende meldinger innimellom for at ikke jeg skal bli usikker...

Men jeg blir jo det for det. Jeg lurer på hvordan jeg skal takle dette uten at det går ut over mine gode og varme følelser. Vil veldig gjerne late som jeg holder avstand og at jeg ikke bryr meg om depprisiviteten hans men jeg klarer desverre ikke det uten å bli irritert og sår tilbake.

Hva er greia med kjerring-mooden hans??

det kan vare fra 2 dager og opp til en uke, jeg vet det ikke er lenge men føler at han trekker ned endel på kort tid..

Han er 28 og jeg er 25..

Gode råd anyone?

[løvinne71]

Kan det være andre problemer han grubler på da??

Noe på jobben? Eller noe som gjelder økonomi, familie eller kamerater?

Menn har lett for å bli litt innesluttet hvis de har problemer eller bekymringer av noe slag.

Istedet for å snakke ut og søke råd, så grubler de på sakene alene, og kan derfor virke sure og mutte.

Og isåfall kan du nok tro ham på at det ikke er din skyld, eller at oppførselen hans har noe med deg å gjøre.

Som du allerede har erfart, så går det jo over igjen hver gang.

Så jeg tror du bare bør heve deg over det, og la ham være litt ifred når han har slike perioder. Finn på andre hyggelige ting å gjøre, med venninner kanskje.

"Overse" ham litt, og prøv å ikke ta det personlig.

[Gjest mamma'n hans]

Les boka "Kvinner fra Venus, menn fra Mars" - av Grey. Der beskrives akkurat det du kaller "Mansen" - det er slik menn er - de trenger perioder for seg selv, der de trekker seg tilbake. Det verste en kvinne kan gjøre da, er å "løpe etter ham inn i hulen" i stedet for å la ham være i fred, sier Grey. For da forlenges tida han behøver i hulen.

Så jeg anbefaler boka. Om jeg er enig i beskrivelsene av kvinner som bølger, vet jeg ikke - men beskrivelsen av menn synes jeg var god og den har gitt meg større ro i forhold til menns (ofte uforståelige) oppførsel.

Du bor nok sammen med en Marsmann, med andre ord.

[org]

Mannen min har hatt det innimellom. Eller - jeg trodde lenge at det var det.

Det som var merkelig, var at han fikk det en gang i mnd, et par-tre dager før jeg fikk mensen...

Vet du hva det var? Jo, det var min egen PMS... Jeg var sur og irritabel. Og det smittet over på ham.

Sier ikke at det er tilfelle her, trådstarter, men det var det hjemme hos oss.

Nå er jeg mer bevisst på problemet, og tar meg mer i det.

[Gjest Humlepungen]

Jeg har absolutt merket fenomenet MANSEN hos hankjønn.

Har ikke så gode råd bortsett fra å lese bøker som forklarer forskjellen på måten kjønnene tenker og føler på. For eks bøker av "John Gray". Han har noe greier om kjønnsforskjellene.

[ylvali1365381015]

Les boka "Kvinner fra Venus, menn fra Mars" - av Grey. Der beskrives akkurat det du kaller "Mansen" - det er slik menn er - de trenger perioder for seg selv, der de trekker seg tilbake. Det verste en kvinne kan gjøre da, er å "løpe etter ham inn i hulen" i stedet for å la ham være i fred, sier Grey. For da forlenges tida han behøver i hulen.

Så jeg anbefaler boka. Om jeg er enig i beskrivelsene av kvinner som bølger, vet jeg ikke - men beskrivelsen av menn synes jeg var god og den har gitt meg større ro i forhold til menns (ofte uforståelige) oppførsel.

Du bor nok sammen med en Marsmann, med andre ord.

Slik er det for alle mennesker. Unødvendig å kalle det mansen bare fordi man faktisk snakker om en mann, som om menn på død og liv må ha sitt eget syndrom som er diametralt motsatt av en kvinnes. Vil tro dennne adferden er mer typisk for introverte mennesker enn for ekstroverte, og at det handler om hvordan man reagerer overfor andre: Noen blir mutte og trekker seg unna, mens andre eksploderer og reagerer med sinne. Slike adferdsmønster kopierer man av sine foreldre og er kulturelt betinget.

Det finnes flere individuelle forskjeller enn det finnes forskjeller basert på kjønn. Tror slike forklaringer som bare ser kjønnsperspektivet skyggeleggerstore deler av potensialet for å nærme seg hverandre. Vi ser bare til slutt den innbilte avgrunnen som skiller oss fordi den ene har innovertiss og den andre har utovertiss.

Jo flere som leser denne svada-boka,jo flere forventer seg at slik skal det være og vil lete etter tegn som bekrefter sine antagelser. ( Et velkjent psykologisk fenomen). Jeg påstår ikke at kvinner og menn er helt like heller, bare så det er understreket, men ingen kan gjøre rede for forskjellene. Det er jo en sannsynlighet at våre forventninger til gutter og jenter og det massive kulturelle presset vi vokser opp under brtyr mer for det adferdsmønsteret vi tilegner oss (via rollemodeller). Bare se på hvor forskjellige normer som eksisterer i ulike kulturer

Aah... Det var deilig...

Når det er sagt er jeg velkjent med problemet ditt, min mann og min søster er slik, kanskje til og med jeg av og til ;-) Da trenger vi rett og slett avveksling og tid for oss selv.

Men det er selvsagt vanskelig å akseptere av og til dersom man selv trenger kontakt og nærhet. Og redselen for å bli avvist tror jeg ligger dypt nedfelt i oss. Finn det du trenger i andre i slike situasjoner, besøk en venninde eller moren din eller noe. Ikke vær for needy iallefall, det har jeg brent meg litt på. Og ikke ta det personlig.

Lykke til :-)

mvh,

[midtimellom]

Slik er det for alle mennesker. Unødvendig å kalle det mansen bare fordi man faktisk snakker om en mann, som om menn på død og liv må ha sitt eget syndrom som er diametralt motsatt av en kvinnes. Vil tro dennne adferden er mer typisk for introverte mennesker enn for ekstroverte, og at det handler om hvordan man reagerer overfor andre: Noen blir mutte og trekker seg unna, mens andre eksploderer og reagerer med sinne. Slike adferdsmønster kopierer man av sine foreldre og er kulturelt betinget.

Det finnes flere individuelle forskjeller enn det finnes forskjeller basert på kjønn. Tror slike forklaringer som bare ser kjønnsperspektivet skyggeleggerstore deler av potensialet for å nærme seg hverandre. Vi ser bare til slutt den innbilte avgrunnen som skiller oss fordi den ene har innovertiss og den andre har utovertiss.

Jo flere som leser denne svada-boka,jo flere forventer seg at slik skal det være og vil lete etter tegn som bekrefter sine antagelser. ( Et velkjent psykologisk fenomen). Jeg påstår ikke at kvinner og menn er helt like heller, bare så det er understreket, men ingen kan gjøre rede for forskjellene. Det er jo en sannsynlighet at våre forventninger til gutter og jenter og det massive kulturelle presset vi vokser opp under brtyr mer for det adferdsmønsteret vi tilegner oss (via rollemodeller). Bare se på hvor forskjellige normer som eksisterer i ulike kulturer

Aah... Det var deilig...

Når det er sagt er jeg velkjent med problemet ditt, min mann og min søster er slik, kanskje til og med jeg av og til ;-) Da trenger vi rett og slett avveksling og tid for oss selv.

Men det er selvsagt vanskelig å akseptere av og til dersom man selv trenger kontakt og nærhet. Og redselen for å bli avvist tror jeg ligger dypt nedfelt i oss. Finn det du trenger i andre i slike situasjoner, besøk en venninde eller moren din eller noe. Ikke vær for needy iallefall, det har jeg brent meg litt på. Og ikke ta det personlig.

Lykke til :-)

mvh,

Hei hei!

Tusen takk for fint svar!

Nå går ting så meget bedre, min kjære har returnert til sitt vante jeg og jeg har tenkt mye på hvorfor jeg reagerer slik jeg gjør i sånne situasjoner.

Jeg har kommet frem til at jeg skåner han så godt jeg kan når jeg har dårlige perioder, dermed ender jeg alltid opp med å jobbe for at alle skal være glade hele tiden, noe som igjen fører med seg det at jeg føler at jeg ikke får nok igjen for innsatsen (les: at han ikke jobber for meg når han er nede)

Dette er selvfølgelig helt galt. Jeg har bestemt meg for å ta meg selv mer høytidlig når jeg er deppa og faktisk bare fokusere på meg selv i slike situasjoner. Jeg tror da det blir lettere å takle hans nedturer.

I tillegg har jeg jo valgt å leve med denne mannen og selvom han er helt super har nok han også (som alle andre jeg kjenner) dårlige sider og dårlige dager. Det er en del av kaka som bare må takles.

...og det er greit.

MEN, jeg vil bli flinkere til å kjenne det igjen samt slå meg over på en "autopilot" å drite i det når det kommer. Ut med jentene og alt det der, vel vitende om at det kun er snakk om noen dager og at det går fortere hvis han får være for seg selv.

Det er viktig for meg å ikke sitte igjen å ta skylda for alt, noe jeg er veldig flink til... alltid vende alles reaksjoner innover på meg å tenke "hva har jeg gjort galt, hvordan fikse dette". Jeg forstår at det er jeg som får meg til å føle det slik, derfor har jeg kommet til at jeg må ta mine downere på alvor også, og glemme verden litt samt denne "autopilot" greia. Rett og slett stole på at ikke jeg blir noe dårligere menneske av at han har det dritt... hvis noen forstår hva jeg mener....

Nok engang, takk for fint og reflektert svar!

Dette er en fin-fin dag!

[midtimellom]

Det er så fint å høre at dette er en almenn sak altså, takk for masse fine svar!

Min kjære er i godt humør og ting er supert i dag, jeg har tenkt litt over fenomenet og kommet frem til noen nye tanker som jeg har skrevet i svar til Ylvali

Ha en fin fin dag alle sammen!

[ylvali1365381015]

Hei hei!

Tusen takk for fint svar!

Nå går ting så meget bedre, min kjære har returnert til sitt vante jeg og jeg har tenkt mye på hvorfor jeg reagerer slik jeg gjør i sånne situasjoner.

Jeg har kommet frem til at jeg skåner han så godt jeg kan når jeg har dårlige perioder, dermed ender jeg alltid opp med å jobbe for at alle skal være glade hele tiden, noe som igjen fører med seg det at jeg føler at jeg ikke får nok igjen for innsatsen (les: at han ikke jobber for meg når han er nede)

Dette er selvfølgelig helt galt. Jeg har bestemt meg for å ta meg selv mer høytidlig når jeg er deppa og faktisk bare fokusere på meg selv i slike situasjoner. Jeg tror da det blir lettere å takle hans nedturer.

I tillegg har jeg jo valgt å leve med denne mannen og selvom han er helt super har nok han også (som alle andre jeg kjenner) dårlige sider og dårlige dager. Det er en del av kaka som bare må takles.

...og det er greit.

MEN, jeg vil bli flinkere til å kjenne det igjen samt slå meg over på en "autopilot" å drite i det når det kommer. Ut med jentene og alt det der, vel vitende om at det kun er snakk om noen dager og at det går fortere hvis han får være for seg selv.

Det er viktig for meg å ikke sitte igjen å ta skylda for alt, noe jeg er veldig flink til... alltid vende alles reaksjoner innover på meg å tenke "hva har jeg gjort galt, hvordan fikse dette". Jeg forstår at det er jeg som får meg til å føle det slik, derfor har jeg kommet til at jeg må ta mine downere på alvor også, og glemme verden litt samt denne "autopilot" greia. Rett og slett stole på at ikke jeg blir noe dårligere menneske av at han har det dritt... hvis noen forstår hva jeg mener....

Nok engang, takk for fint og reflektert svar!

Dette er en fin-fin dag!

høres ut som en fornuftig måte å tenke på. jeg tenderer også mot å årsaksforklare alt utifra meg selv, føler meg utilstrekkelig dersom andre ikke imøtekommer meg. prøver å snu den tankegangen, ikke overfortolke. sannelig utfordrende, men sikkert nødvendig skal jeg holde på selvtilliten og humøret enkelte ganger.

Ha en fin dag! :-)

[Gjest mann med fire baller]

Slik er det for alle mennesker. Unødvendig å kalle det mansen bare fordi man faktisk snakker om en mann, som om menn på død og liv må ha sitt eget syndrom som er diametralt motsatt av en kvinnes. Vil tro dennne adferden er mer typisk for introverte mennesker enn for ekstroverte, og at det handler om hvordan man reagerer overfor andre: Noen blir mutte og trekker seg unna, mens andre eksploderer og reagerer med sinne. Slike adferdsmønster kopierer man av sine foreldre og er kulturelt betinget.

Det finnes flere individuelle forskjeller enn det finnes forskjeller basert på kjønn. Tror slike forklaringer som bare ser kjønnsperspektivet skyggeleggerstore deler av potensialet for å nærme seg hverandre. Vi ser bare til slutt den innbilte avgrunnen som skiller oss fordi den ene har innovertiss og den andre har utovertiss.

Jo flere som leser denne svada-boka,jo flere forventer seg at slik skal det være og vil lete etter tegn som bekrefter sine antagelser. ( Et velkjent psykologisk fenomen). Jeg påstår ikke at kvinner og menn er helt like heller, bare så det er understreket, men ingen kan gjøre rede for forskjellene. Det er jo en sannsynlighet at våre forventninger til gutter og jenter og det massive kulturelle presset vi vokser opp under brtyr mer for det adferdsmønsteret vi tilegner oss (via rollemodeller). Bare se på hvor forskjellige normer som eksisterer i ulike kulturer

Aah... Det var deilig...

Når det er sagt er jeg velkjent med problemet ditt, min mann og min søster er slik, kanskje til og med jeg av og til ;-) Da trenger vi rett og slett avveksling og tid for oss selv.

Men det er selvsagt vanskelig å akseptere av og til dersom man selv trenger kontakt og nærhet. Og redselen for å bli avvist tror jeg ligger dypt nedfelt i oss. Finn det du trenger i andre i slike situasjoner, besøk en venninde eller moren din eller noe. Ikke vær for needy iallefall, det har jeg brent meg litt på. Og ikke ta det personlig.

Lykke til :-)

mvh,

Det andre avsnittet i dette innlegget var bra skrevet. Det skulle vært obligatorisk lesning for en del forumbrukere.