Hva er passelig konsekvens for en jente på 14 år?

[flisa]

Igjen overrasker det meg hvor raskt foreldre tyr til straff- og hvor fokuset plasseres: "hvordan kan vi straffe og gi konsekvenser".

For meg dreier dette seg mer om foreldre som har "driti på draget", og som har gjort seg selv til en defus, svak voksen, men lite rom for ros og annerkjennelse av barnet.

Å straffe med nevnte metoder tror jeg bidrar til en ungdom i mer "opprør", enn en ungdom i mer "samarbeid, relasjon med foreldrene".

Altså tar man et valg. Hva vil en for seg selv, familien og ungdommen?

Jeg tror foreldrene her må bli tydeligere voksenpersoner- og bli flinkere til å møte ungdommen der den er.

(heng meg gjerne...eller hjerne).

Herregud som du snakker - de fleste foreldre som har fjortisser har jo hatt flotte, lydige barn som det aldri har vært noen problemer med før -har du noen gang HATT en jente på 14? De snur om på natten - og man ER bare ikke forberedt på det utysket de kan utvikle seg til å bli,.

Så går det noe år - og de er seg selv igjen - og husker i alle fall ikke hvilke hustyranner de var.

Klart man er "utydelig" da - når man ikke har trodd det var mulig at verdens bestge barn skal bli et monster noen år. Og ikke alle har utdannelse innen barnearbeid - hvorfor i heite huleste kaller du det å drite på draget?

[sammfunnskritiker]

Nå kan man ikke likestille forholdet to likestilte partnere imellom og forholdet mellom foreldre og barn da.

Foreldre skal tross alt være autoritetspersoner, som skal lede og veilede.

Selv synes jeg det er ille å se på familier hvor barna gis like stor autoritet og ledelsesansvar som foreldrene.

Og har sett et og annet eksempel på hvor mye galt det fører med seg.

Nå sende du et innlegg, helt uten innhold. Du må forklare litt mer hvordan man kan, ikke kan likestille relasjonskometansen mellom barn og voksen kontra voksen- voksen. JEg kan kanskje være enig med deg, avhengig av argumentasjon.

Å være autoritær, tror jeg ikke nødvendigvis betyr å skulle styre og bestemme, overkjøre, og knebe ned. Jeg tror man er autiritær når man uten makt greier å få barna til å gjøre det foreldrene vil, uten at barna merker at det er det foreldrene ønsker...Ergo mener jeg det er mange måter å lede og veilede på, og alt dreierseg om kvalitet i samhandling og relasjonskompetansen.

Jeg har aldri sett familier der barna har like stor "autoritet", men sett familier der familiene likestilles og betraktes som likeverdige.

I utgabgspunktet syns jeg ikke barna skal ha noen hovedansvar i hjemmet. De blir fort voksne og allt som skjer i hjemmet skal skje i regi av de voksnes måte å styre familien på.Men det er også mange måter å inkludere barna på. når det gjelder å lage kjøreregler for en familie.

Det hadde vært kjekt å høre om dine eksempler, på alt det gale som kan skje og føre med seg.Snakker du om ansvarsfraskrivelse fra en voksen eller barn som er blitt gitt en rett til å medvirke- og som likestilles som en part i familien?

Hadde vært morrsom å høre litt til..

.

[flisa]

Nå sende du et innlegg, helt uten innhold. Du må forklare litt mer hvordan man kan, ikke kan likestille relasjonskometansen mellom barn og voksen kontra voksen- voksen. JEg kan kanskje være enig med deg, avhengig av argumentasjon.

Å være autoritær, tror jeg ikke nødvendigvis betyr å skulle styre og bestemme, overkjøre, og knebe ned. Jeg tror man er autiritær når man uten makt greier å få barna til å gjøre det foreldrene vil, uten at barna merker at det er det foreldrene ønsker...Ergo mener jeg det er mange måter å lede og veilede på, og alt dreierseg om kvalitet i samhandling og relasjonskompetansen.

Jeg har aldri sett familier der barna har like stor "autoritet", men sett familier der familiene likestilles og betraktes som likeverdige.

I utgabgspunktet syns jeg ikke barna skal ha noen hovedansvar i hjemmet. De blir fort voksne og allt som skjer i hjemmet skal skje i regi av de voksnes måte å styre familien på.Men det er også mange måter å inkludere barna på. når det gjelder å lage kjøreregler for en familie.

Det hadde vært kjekt å høre om dine eksempler, på alt det gale som kan skje og føre med seg.Snakker du om ansvarsfraskrivelse fra en voksen eller barn som er blitt gitt en rett til å medvirke- og som likestilles som en part i familien?

Hadde vært morrsom å høre litt til..

.

Det var da lett å skjønne det Hawkwind skrev?

[sammfunnskritiker]

Jeg mener du har veldig rett, og hvis samfunnskritikeren har, som h*n selv påstår - jobbet i barneverntjenesten i mange år, så vet vedkommende at en av de mest brukte terapiformene ovenfor ungdom som er i ferd med å skjære ut, blant annet innbefatter "gulerot og pisk" prinsippet.

I en del private barneversinstitusjoner er en del av behandlingen tuftet på prinsipper basert på straff. I de fleste offentlige instutisjoner, mener jeg det varierer litt- litt avhengig av metodevalg.

I barneverstjenesten/institusjon, må vi faktisk dokumentere den straffen vi bruker- og hvorfor vi lager evntuelle begrensninger. Dette sendes som en rapport hvert halvår til bufetat. (tidligere fylkesmannen). Barnevernsloven åpner for særdeles lite bruk av tvang og makt. Vi snakker om tungveiende grunner for å utøve makt og tvang.

Dersom du mener institusjoner bruker mye tvang/straff, så kan du jo sjekke ut hvilken institusjoner som lykkes med flest barn- ohg hvilken fremgangsmåte de bruker. Noe av dette materialet vil du finne hos fylkesmannen og er tilgjengelig for offetligheten.

[sammfunnskritiker]

Det var da lett å skjønne det Hawkwind skrev?

enkelt og greit, men uten oppklarende innhold. Innlegget sa veldig lite om hvordan og hvorfor. Men fint for deg- om dette var nok for deg. Da har han jo truffet en leser!

[MsSophie]

I en del private barneversinstitusjoner er en del av behandlingen tuftet på prinsipper basert på straff. I de fleste offentlige instutisjoner, mener jeg det varierer litt- litt avhengig av metodevalg.

I barneverstjenesten/institusjon, må vi faktisk dokumentere den straffen vi bruker- og hvorfor vi lager evntuelle begrensninger. Dette sendes som en rapport hvert halvår til bufetat. (tidligere fylkesmannen). Barnevernsloven åpner for særdeles lite bruk av tvang og makt. Vi snakker om tungveiende grunner for å utøve makt og tvang.

Dersom du mener institusjoner bruker mye tvang/straff, så kan du jo sjekke ut hvilken institusjoner som lykkes med flest barn- ohg hvilken fremgangsmåte de bruker. Noe av dette materialet vil du finne hos fylkesmannen og er tilgjengelig for offetligheten.

Det Hawkwind, jeg og flere andre her prøver å poengtere handler IKKE om tvang og straff, det handler om å lære barn og ungdom å ta konsekvensen av sine egne handlinger.

Gulrot og pisk er selvfølgelig ikke ment bokstavlig men som en biledlig illustrasjon. Det piskes ingen i private eller offentlige institusjoner i dag, like lite som at noen får gaveinnpakkede gulrøtter.

Hvis ungdom begynner å bryte regler, ikke opprettholde innetider, omgåes dårlige venner, skulke, avstikking, utøve kriminelle handlinger, ruse seg etc. - så er det utrolig viktig at de voksne kommer på banen så fort som mulig. Man griper fatt i problemområdene - setter opp regler for hva som gjelder - gjerne i samarbeid med ungdommen selv - og hvilke konsekvenser som rammer om man fortsetter og bryte disse - eventuelt hvilken belønninger som trer inn om man over en periode overholder disse.

[frosken]

Igjen overrasker det meg hvor raskt foreldre tyr til straff- og hvor fokuset plasseres: "hvordan kan vi straffe og gi konsekvenser".

For meg dreier dette seg mer om foreldre som har "driti på draget", og som har gjort seg selv til en defus, svak voksen, men lite rom for ros og annerkjennelse av barnet.

Å straffe med nevnte metoder tror jeg bidrar til en ungdom i mer "opprør", enn en ungdom i mer "samarbeid, relasjon med foreldrene".

Altså tar man et valg. Hva vil en for seg selv, familien og ungdommen?

Jeg tror foreldrene her må bli tydeligere voksenpersoner- og bli flinkere til å møte ungdommen der den er.

(heng meg gjerne...eller hjerne).

På hvilken måte anser du for å være konstruktivt i forhold til vedkommende som ber om råd i forhold til en konkret problemstilling, at du kommer med utsasgn av typen:

"For meg dreier dette seg mer om foreldre som har "driti på draget", og som har gjort seg selv til en defus, svak voksen, men lite rom for ros og annerkjennelse av barnet.

"

Selv om du muligens har lest en del pedagogikk, så har du neppe forstått så mye av pensum.

[sammfunnskritiker]

På hvilken måte anser du for å være konstruktivt i forhold til vedkommende som ber om råd i forhold til en konkret problemstilling, at du kommer med utsasgn av typen:

"For meg dreier dette seg mer om foreldre som har "driti på draget", og som har gjort seg selv til en defus, svak voksen, men lite rom for ros og annerkjennelse av barnet.

"

Selv om du muligens har lest en del pedagogikk, så har du neppe forstått så mye av pensum.

Du får fortsette å lese trådene. der har jeg kommet med noen generelle råd. Hvor var dine?

[sammfunnskritiker]

Det Hawkwind, jeg og flere andre her prøver å poengtere handler IKKE om tvang og straff, det handler om å lære barn og ungdom å ta konsekvensen av sine egne handlinger.

Gulrot og pisk er selvfølgelig ikke ment bokstavlig men som en biledlig illustrasjon. Det piskes ingen i private eller offentlige institusjoner i dag, like lite som at noen får gaveinnpakkede gulrøtter.

Hvis ungdom begynner å bryte regler, ikke opprettholde innetider, omgåes dårlige venner, skulke, avstikking, utøve kriminelle handlinger, ruse seg etc. - så er det utrolig viktig at de voksne kommer på banen så fort som mulig. Man griper fatt i problemområdene - setter opp regler for hva som gjelder - gjerne i samarbeid med ungdommen selv - og hvilke konsekvenser som rammer om man fortsetter og bryte disse - eventuelt hvilken belønninger som trer inn om man over en periode overholder disse.

Jeg skjønner at gulrot og pisk er en biledlig fremstilling, men det som blir sagt er jo at det er greit å bruke eller missbruke den makten man har som foreldre.Jeg syns det er greit å vite at jeg har makt til å myndiggjøre mine håpefulle! Anerkjenne de.

Ser du syns det er viktig å komme på banen så fort som mulig dersom ungdom begynner å bryte regler, ikke opprettholde innetider, omgåes dårlige venner, skulke, avstikking, utøve kriminelle handlinger, ruse seg etc.

I motsetning til deg da, mener jeg at de voksne er kommet for sent inn på banen!

Det er en kjennsgjerning at forebygging (også privat), er mer effektivt enn "behandling". Derfor blir det litt som å driti på draget. (Også bildelig sagt).

[sammfunnskritiker]

På hvilken måte anser du for å være konstruktivt i forhold til vedkommende som ber om råd i forhold til en konkret problemstilling, at du kommer med utsasgn av typen:

"For meg dreier dette seg mer om foreldre som har "driti på draget", og som har gjort seg selv til en defus, svak voksen, men lite rom for ros og annerkjennelse av barnet.

"

Selv om du muligens har lest en del pedagogikk, så har du neppe forstått så mye av pensum.

Sa du konstruktiv?

[sammfunnskritiker]

Herregud som du snakker - de fleste foreldre som har fjortisser har jo hatt flotte, lydige barn som det aldri har vært noen problemer med før -har du noen gang HATT en jente på 14? De snur om på natten - og man ER bare ikke forberedt på det utysket de kan utvikle seg til å bli,.

Så går det noe år - og de er seg selv igjen - og husker i alle fall ikke hvilke hustyranner de var.

Klart man er "utydelig" da - når man ikke har trodd det var mulig at verdens bestge barn skal bli et monster noen år. Og ikke alle har utdannelse innen barnearbeid - hvorfor i heite huleste kaller du det å drite på draget?

Vu har ei jente til låns vi som har vært tennåring. Barnevernsbarn, får ofte en hardere og verre pubertet. Helt overraskende kom det likevell ikke at 14 åringer kan være bøllette.

[sammfunnskritiker]

Gulrota fungerer ofte best ja; men den blir virkningsløs om man ikke og har en pisk i bakhånd.

Men uansett hva man gjør og hvilke metoder man følger, må man ha en dialog hvor spillereglene avklares i forkant, og justeres ved behov.

Som må inneha en viss grad av logikk, og som må følges opp slik at voksenpersonen forblir forutsigbar og at rammene i de opptrukne grenser blir en trygghet (om enn irriterende sådan) og ikke et fengsel.

Undersøkelser viser at barn alerede i tidlige bareår kan identifiseres som potensielle kriminelle som voksne. Ansatte som jobber med barn i barnehage, kan tidlig formene noe om barnets potensielle utvikling.

Barn som er blitt fulgt opp gjennom barndommen(forskning), viste at foreldre med barn, som hadde vanskelige eller dårlig kommunikasjon og samhandlingsferdigheter raskt ble risikobarn. Noe å tenke på?

Så om 14 åringen blir en "fengsels fugl eller ikke, er nok avgjort på et tidligere tidspunkt en 14

så det kan jo være lurt å tenke langsiktig- og etablere gode familievilkår tidligst mulig...

[flisa]

Vu har ei jente til låns vi som har vært tennåring. Barnevernsbarn, får ofte en hardere og verre pubertet. Helt overraskende kom det likevell ikke at 14 åringer kan være bøllette.

MIn eldste kom det ikke som noen overaskelse med - for hun er bare sånn....men andremann - "sommervinden", mild og god og klok -at HUN skulle bli en furie trodde jeg bare ikke. HUn er forundret selv - hehe

[sammfunnskritiker]

MIn eldste kom det ikke som noen overaskelse med - for hun er bare sånn....men andremann - "sommervinden", mild og god og klok -at HUN skulle bli en furie trodde jeg bare ikke. HUn er forundret selv - hehe

hehe...det er jo det som er litt morsom med den tiden der også. Barna overrasker seg selv hvor fort sint, lei seg, frustrert, glad de kan bli- for å ikke snakke impulsive!

[Hawkwind]

Nå sende du et innlegg, helt uten innhold. Du må forklare litt mer hvordan man kan, ikke kan likestille relasjonskometansen mellom barn og voksen kontra voksen- voksen. JEg kan kanskje være enig med deg, avhengig av argumentasjon.

Å være autoritær, tror jeg ikke nødvendigvis betyr å skulle styre og bestemme, overkjøre, og knebe ned. Jeg tror man er autiritær når man uten makt greier å få barna til å gjøre det foreldrene vil, uten at barna merker at det er det foreldrene ønsker...Ergo mener jeg det er mange måter å lede og veilede på, og alt dreierseg om kvalitet i samhandling og relasjonskompetansen.

Jeg har aldri sett familier der barna har like stor "autoritet", men sett familier der familiene likestilles og betraktes som likeverdige.

I utgabgspunktet syns jeg ikke barna skal ha noen hovedansvar i hjemmet. De blir fort voksne og allt som skjer i hjemmet skal skje i regi av de voksnes måte å styre familien på.Men det er også mange måter å inkludere barna på. når det gjelder å lage kjøreregler for en familie.

Det hadde vært kjekt å høre om dine eksempler, på alt det gale som kan skje og føre med seg.Snakker du om ansvarsfraskrivelse fra en voksen eller barn som er blitt gitt en rett til å medvirke- og som likestilles som en part i familien?

Hadde vært morrsom å høre litt til..

.

Det ultimate eksepmplet på at barn gis for mye styring og ansvar i forhold til oppdragelse, er 70-tallets "frie barneoppdragelse".

Hvor barnets innspill uansett form ses på som uttrykk for barnets kreativitet - og barnet gis anledning til å gjøre sem det selv vil.

Med direkte konsekvens i at barnet ikke lærer seg normer og regler, og blir et menneske som sosialt sett fungerer dårlig; og som i mange tilfeller blir et utrygt menneske - ganske mange som har stort behov for rammebetingelser og grenser for å kunne ha en trygg tilværelse.

Kort og greit om hvordan det ideelt bør fungere, har jeg tross alt nevnt tidligere i tråden her.

Foreldre-barn relasjonen baseres på dialog; og et fastsatt sett med "spilleregler".

"Spillereglene" skal selvsagt ikke omhandle alle aspekter av livet (dialogen skal ta seg av det meste), men bør heller ta for seg en del greier i forhold til ansvar og plikter.

Når barna er små, er det selvsagt at dette er den basale grensesetting - og noe det er liten eller ingen toveis kommunikasjon om.

Etterhvert som barnet blir større, tar man mer og mer i bruk slike "spilleregler"; eller avtaler om du foretrekker det uttrykket.

Typisk bruk: Et litt mindre barn har plikt på å rydde rommet. Gulroten er ukepenger ved oppfyllelse av avtalen, pisken er fraværet av ukepenger om oppgaven ikke er gjort til avtalt tidspunkt.

Dette eksemplet er klassisk.

Barnet vet at om man velger å følge spillereglene, vanker det belønning. Følger man dem ikke, blir det ikke belønning.

Tilsvarende er praktisk (og vanlig) på en god del aspekter av livet - hvor faste oppgaver og plikter med tiden blir gjenstand for diskusjon, hvor fastsettelse av belønning (gulrot) eller fravær av sådan (pisk) er selvsagte elementer.

Ved en del andre typer spilleregler vil ovenstående være vanskeligere å benytte.

Man må uansett ha en dialog om spillereglene også mht. ting som når man skal være hjemme, å gi beskjed om hvor man er o.l., og i fall det oppstår situasjoner hvor det oppstår behov for å endre disse i særskilte tilfeller så tar man for seg dette fra gang til gang. Ved kommunikasjon.

Men når barnet (som i trådstartes tilfelle) velger å ikke opprette en dialog men heller foretrekker å bestemme selv (og samtidig sperrer av mulighetene for kommunikasjon), vil det være naturlig å utvide settet med spilleregler for denne type situasjoner.

Enten til å forme dette også som en avtale hvor opprettholdelse av avtale medfører belønning (gulrot) eller fravær av denne (pisk), eller en avtale om konsekvenser ved brutt på avtale/regler (kun pisk).

Dette justerte settet med spilleregler må selvsagt utformes sammen med barnet.

Men uansett - selv om slike spilleregler/avtaler utformes i samarbeid med barnet, er det foreldrene som setter ned rammebetingelser. Man skal høre hva barnet har å si ja; men det betyr ikke at den direkte konsekvensen er at barnet får styringsrett.

Sier 14-åringen at "alle andre i klassen får lov til å være ute til midnatt" betyr ikke det at dette automatisk blir slik i avtalen man utformer med 14-åringen.

En sak er at barn i alle aldre har et veldig liberalt forhold til hva som er sant (alle andre i ovenstående eksempel kan fort vise seg å være en eller to), og som en del av grensetestingen alle barn har vil barnet og forsøke å tøye alle grenser mest mulig. Direkte renspikket løgn er en del av den greia - ofte brukt som argumentasjonsteknikk fra barnet når barnet selv vet at det ikke har noen gode argumenter.

--

Men dette er og blir selvfølgeligheter.

Toveiskommunikasjon, avtaler og spilleregler er jo grunnleggende ABC i foreldrekunnskap. Som en liten (men viktig) del av en helhetlig setting hvor barnet og gis oppmerksomhet, respekt og tid.

[MsSophie]

Jeg skjønner at gulrot og pisk er en biledlig fremstilling, men det som blir sagt er jo at det er greit å bruke eller missbruke den makten man har som foreldre.Jeg syns det er greit å vite at jeg har makt til å myndiggjøre mine håpefulle! Anerkjenne de.

Ser du syns det er viktig å komme på banen så fort som mulig dersom ungdom begynner å bryte regler, ikke opprettholde innetider, omgåes dårlige venner, skulke, avstikking, utøve kriminelle handlinger, ruse seg etc.

I motsetning til deg da, mener jeg at de voksne er kommet for sent inn på banen!

Det er en kjennsgjerning at forebygging (også privat), er mer effektivt enn "behandling". Derfor blir det litt som å driti på draget. (Også bildelig sagt).

Det er ingen her som sier man skal missbruke makt, men vi foreldre er, i kraft av vår foreldrerolle, programforpliktet til å rettlede barna våre. Hele livet består av å ta valg og hvilke konsekvenser som inntrer ved de forskjellige valgene. Jo tidligere de lærer dette jo bedre er det.

Og uttalelsene dine om foreldre som har sviktet/driti på draget er skremmende - hvor lenge har du egentlig jobbet i barnevernet? Det er nemmelig en kjent sak blant folk som jobber med ungdom at selv for dønn tilstedeværende foreldre som i følge oppskriften gjør har gjort alt riktig, så skal det ikke mer til enn en dårlig kamerat - og barnet kan være ute å kjøre.

[Hawkwind]

Undersøkelser viser at barn alerede i tidlige bareår kan identifiseres som potensielle kriminelle som voksne. Ansatte som jobber med barn i barnehage, kan tidlig formene noe om barnets potensielle utvikling.

Barn som er blitt fulgt opp gjennom barndommen(forskning), viste at foreldre med barn, som hadde vanskelige eller dårlig kommunikasjon og samhandlingsferdigheter raskt ble risikobarn. Noe å tenke på?

Så om 14 åringen blir en "fengsels fugl eller ikke, er nok avgjort på et tidligere tidspunkt en 14

så det kan jo være lurt å tenke langsiktig- og etablere gode familievilkår tidligst mulig...

Nå generaliserer du mye.

Barn som blir identifisert som risikobarn, grunnet manglende ferdigheter til å fungere sosialt o.l., kan like godt komme fra hjem med svært god kommunikasjon og oppfølging.

Og barn som fungerer svært godt sosialt og som aldri blir sett på som risikobarn kan også være barn som kommer fra hjem med dårlig kommunikasjon og samhandling.

At slike risikobarn statistisk sett har en større sjanse for å ende opp som kriminelle kan godt være.

Men utagerende adferd og dårlig sosial tilpasning i tidlige barneår kan like ofte skyldes medfødte årsaker (for eksempel ad-hd, autisme) som et hjem med dårlig kommunikasjon og samhandling.

Verden er ikke sort og hvit, og statistikk må analyseres grundig får man begynner å trekke større konklusjoner.

Eksempelvis finnes det mange statistikker som tilsier at det ikke finnes fattige mennesker i Norge.

[flisa]

Jeg skjønner at gulrot og pisk er en biledlig fremstilling, men det som blir sagt er jo at det er greit å bruke eller missbruke den makten man har som foreldre.Jeg syns det er greit å vite at jeg har makt til å myndiggjøre mine håpefulle! Anerkjenne de.

Ser du syns det er viktig å komme på banen så fort som mulig dersom ungdom begynner å bryte regler, ikke opprettholde innetider, omgåes dårlige venner, skulke, avstikking, utøve kriminelle handlinger, ruse seg etc.

I motsetning til deg da, mener jeg at de voksne er kommet for sent inn på banen!

Det er en kjennsgjerning at forebygging (også privat), er mer effektivt enn "behandling". Derfor blir det litt som å driti på draget. (Også bildelig sagt).

Så man skal gi litt husarrest i forkant da? hehe

[sammfunnskritiker]

Nå generaliserer du mye.

Barn som blir identifisert som risikobarn, grunnet manglende ferdigheter til å fungere sosialt o.l., kan like godt komme fra hjem med svært god kommunikasjon og oppfølging.

Og barn som fungerer svært godt sosialt og som aldri blir sett på som risikobarn kan også være barn som kommer fra hjem med dårlig kommunikasjon og samhandling.

At slike risikobarn statistisk sett har en større sjanse for å ende opp som kriminelle kan godt være.

Men utagerende adferd og dårlig sosial tilpasning i tidlige barneår kan like ofte skyldes medfødte årsaker (for eksempel ad-hd, autisme) som et hjem med dårlig kommunikasjon og samhandling.

Verden er ikke sort og hvit, og statistikk må analyseres grundig får man begynner å trekke større konklusjoner.

Eksempelvis finnes det mange statistikker som tilsier at det ikke finnes fattige mennesker i Norge.

Jmf Gøtestam mfl, sier at dersom omsorgspersoner ser den lille prosentdelen med risikobarn, kan dette kompensere for uheldig utvikling.

Ved å systematisk følge disse barna tettere opp, kan vi forebygge voldsstatistikken/utviklingen.

Årsak til utvikling:

De blir ikke fulgt godt og tett nok opp av voksne.

Nå er ikke dette bare statistikk, men forskningsprosjekt som har fulgt opp barn fra spebarnsalder til voksen alder. Undersøkelsen konkluderer med manglende kommunikasjon og samhandling mellom foreldre og barn utgjør denne 5 % av såkalte risikobarn. (Da er diagnosebarn ikke medregnet).

[sammfunnskritiker]

Det er ingen her som sier man skal missbruke makt, men vi foreldre er, i kraft av vår foreldrerolle, programforpliktet til å rettlede barna våre. Hele livet består av å ta valg og hvilke konsekvenser som inntrer ved de forskjellige valgene. Jo tidligere de lærer dette jo bedre er det.

Og uttalelsene dine om foreldre som har sviktet/driti på draget er skremmende - hvor lenge har du egentlig jobbet i barnevernet? Det er nemmelig en kjent sak blant folk som jobber med ungdom at selv for dønn tilstedeværende foreldre som i følge oppskriften gjør har gjort alt riktig, så skal det ikke mer til enn en dårlig kamerat - og barnet kan være ute å kjøre.

Hvor lenge jeg har jobbet i institusjon er i grunn irrelevant for denne besvarelsen. Men jeg er nok i mitt 9. år i institusjon.

Jeg er ikke uenig med deg at vi har en plikt til å lære barna våres forskjell på riktig og galt. Det jeg er uenig i er nok måten dette skal gjøres på.

Fordi jeg mener at bruk av straff, er missbruk av makt. Dersom jeg MÅ straffe for å få orden på barna mine, mangler jeg den nødvendige kunnskapen for å lære barna mine å påvirke sine omgivelser- uten å straffe.Og det vil jeg jo ikke!

Selvfølgelig og jeg sier selvfølgelig, er det barn fra alle familier og sosiale lag som kan komme feilt ut.

Der er jeg også enig med deg. Er nok mer uenig i at "dene ene kammeraten" er årsaken, jeg har mer tro på et samspill mellom mange faktorer, der foreldrene representerer sin del.