Hva er passelig konsekvens for en jente på 14 år?

[sammfunnskritiker]

Det ultimate eksepmplet på at barn gis for mye styring og ansvar i forhold til oppdragelse, er 70-tallets "frie barneoppdragelse".

Hvor barnets innspill uansett form ses på som uttrykk for barnets kreativitet - og barnet gis anledning til å gjøre sem det selv vil.

Med direkte konsekvens i at barnet ikke lærer seg normer og regler, og blir et menneske som sosialt sett fungerer dårlig; og som i mange tilfeller blir et utrygt menneske - ganske mange som har stort behov for rammebetingelser og grenser for å kunne ha en trygg tilværelse.

Kort og greit om hvordan det ideelt bør fungere, har jeg tross alt nevnt tidligere i tråden her.

Foreldre-barn relasjonen baseres på dialog; og et fastsatt sett med "spilleregler".

"Spillereglene" skal selvsagt ikke omhandle alle aspekter av livet (dialogen skal ta seg av det meste), men bør heller ta for seg en del greier i forhold til ansvar og plikter.

Når barna er små, er det selvsagt at dette er den basale grensesetting - og noe det er liten eller ingen toveis kommunikasjon om.

Etterhvert som barnet blir større, tar man mer og mer i bruk slike "spilleregler"; eller avtaler om du foretrekker det uttrykket.

Typisk bruk: Et litt mindre barn har plikt på å rydde rommet. Gulroten er ukepenger ved oppfyllelse av avtalen, pisken er fraværet av ukepenger om oppgaven ikke er gjort til avtalt tidspunkt.

Dette eksemplet er klassisk.

Barnet vet at om man velger å følge spillereglene, vanker det belønning. Følger man dem ikke, blir det ikke belønning.

Tilsvarende er praktisk (og vanlig) på en god del aspekter av livet - hvor faste oppgaver og plikter med tiden blir gjenstand for diskusjon, hvor fastsettelse av belønning (gulrot) eller fravær av sådan (pisk) er selvsagte elementer.

Ved en del andre typer spilleregler vil ovenstående være vanskeligere å benytte.

Man må uansett ha en dialog om spillereglene også mht. ting som når man skal være hjemme, å gi beskjed om hvor man er o.l., og i fall det oppstår situasjoner hvor det oppstår behov for å endre disse i særskilte tilfeller så tar man for seg dette fra gang til gang. Ved kommunikasjon.

Men når barnet (som i trådstartes tilfelle) velger å ikke opprette en dialog men heller foretrekker å bestemme selv (og samtidig sperrer av mulighetene for kommunikasjon), vil det være naturlig å utvide settet med spilleregler for denne type situasjoner.

Enten til å forme dette også som en avtale hvor opprettholdelse av avtale medfører belønning (gulrot) eller fravær av denne (pisk), eller en avtale om konsekvenser ved brutt på avtale/regler (kun pisk).

Dette justerte settet med spilleregler må selvsagt utformes sammen med barnet.

Men uansett - selv om slike spilleregler/avtaler utformes i samarbeid med barnet, er det foreldrene som setter ned rammebetingelser. Man skal høre hva barnet har å si ja; men det betyr ikke at den direkte konsekvensen er at barnet får styringsrett.

Sier 14-åringen at "alle andre i klassen får lov til å være ute til midnatt" betyr ikke det at dette automatisk blir slik i avtalen man utformer med 14-åringen.

En sak er at barn i alle aldre har et veldig liberalt forhold til hva som er sant (alle andre i ovenstående eksempel kan fort vise seg å være en eller to), og som en del av grensetestingen alle barn har vil barnet og forsøke å tøye alle grenser mest mulig. Direkte renspikket løgn er en del av den greia - ofte brukt som argumentasjonsteknikk fra barnet når barnet selv vet at det ikke har noen gode argumenter.

--

Men dette er og blir selvfølgeligheter.

Toveiskommunikasjon, avtaler og spilleregler er jo grunnleggende ABC i foreldrekunnskap. Som en liten (men viktig) del av en helhetlig setting hvor barnet og gis oppmerksomhet, respekt og tid.

Tusen takk for utfyllende svar! Hvor mange av disse barna kjenner du i dag? Du har nok noe rett i at noen familier kom skeivt ut på denne tiden, men vell så mange kom meget godt ut av det!

Som sagt møter jeg "barneversbarna" i min jobb. De har mange vokst opp helt uten innblanding fra voksne. De har styrt "rutinene og grensene og foreldrene" hjemme.

Overrasker det deg om jeg sier at de aller fleste, kommer godt ut sosialt og faglig sett? (med unntak noen få hardbarka kriminelle i meget tidlig alder). I såmåte, hdde det vært morsomt å sett hvilke barn disse barna hadde vært med "normale" foreldre.

Jeg har til dags dato aldri måtte ty til straff for å få barna mine til å oppføre seg eller gjøre som jeg vil. Det er jeg stolt av! (Kan nok heve stemmen og ha et surt kroppsspråk når jeg er sliten, det er jo også en type straff/Sanksjon).

Den dagen jeg må ta ukepengene fra barnet mitt, da legger jeg opp som forelder!

[MsSophie]

Hvor lenge jeg har jobbet i institusjon er i grunn irrelevant for denne besvarelsen. Men jeg er nok i mitt 9. år i institusjon.

Jeg er ikke uenig med deg at vi har en plikt til å lære barna våres forskjell på riktig og galt. Det jeg er uenig i er nok måten dette skal gjøres på.

Fordi jeg mener at bruk av straff, er missbruk av makt. Dersom jeg MÅ straffe for å få orden på barna mine, mangler jeg den nødvendige kunnskapen for å lære barna mine å påvirke sine omgivelser- uten å straffe.Og det vil jeg jo ikke!

Selvfølgelig og jeg sier selvfølgelig, er det barn fra alle familier og sosiale lag som kan komme feilt ut.

Der er jeg også enig med deg. Er nok mer uenig i at "dene ene kammeraten" er årsaken, jeg har mer tro på et samspill mellom mange faktorer, der foreldrene representerer sin del.

Men det er ingen her som snakker om straff og misbruk av makt. Vi snakker om å lære barn og ta konsekvensen av en handling. Noe som igjen (forhåpentligvis) lærer de etterhvert å ta de riktige valgene ellers i livet.

[Hawkwind]

Jmf Gøtestam mfl, sier at dersom omsorgspersoner ser den lille prosentdelen med risikobarn, kan dette kompensere for uheldig utvikling.

Ved å systematisk følge disse barna tettere opp, kan vi forebygge voldsstatistikken/utviklingen.

Årsak til utvikling:

De blir ikke fulgt godt og tett nok opp av voksne.

Nå er ikke dette bare statistikk, men forskningsprosjekt som har fulgt opp barn fra spebarnsalder til voksen alder. Undersøkelsen konkluderer med manglende kommunikasjon og samhandling mellom foreldre og barn utgjør denne 5 % av såkalte risikobarn. (Da er diagnosebarn ikke medregnet).

Om forskningsprosjektet er utført i nyere tid; høres dette tallet gjenkjennelig ut.

Ihvertfall om denne er gjennomført med forskningsobjekter i byer/storbyer.

Et relativt moderne fenomen i den sammenheng er at denne type omsorgssvikt også finner sted i velstående familier - hvor det økonomiske fundamentet er mer enn solid; hvor man investerer i ting fremfor tid i barneoppdragelsen.

[sammfunnskritiker]

Men det er ingen her som snakker om straff og misbruk av makt. Vi snakker om å lære barn og ta konsekvensen av en handling. Noe som igjen (forhåpentligvis) lærer de etterhvert å ta de riktige valgene ellers i livet.

Jeg snakker om missbruk av makt og bruk av straff, dersom foreldre må ty til sanksjoner for å få skikk på barna sine.

[sammfunnskritiker]

Om forskningsprosjektet er utført i nyere tid; høres dette tallet gjenkjennelig ut.

Ihvertfall om denne er gjennomført med forskningsobjekter i byer/storbyer.

Et relativt moderne fenomen i den sammenheng er at denne type omsorgssvikt også finner sted i velstående familier - hvor det økonomiske fundamentet er mer enn solid; hvor man investerer i ting fremfor tid i barneoppdragelsen.

Dette er et prosjekt som har er gjennom ført i mange land, og i ulike miljø/steder.

Summert ser man at risikobarna på 5% er der, uavhengig av hvem og hvor en vokser opp, men at man kan spore til dårlig samhandlingsmønster mellom barn og foreldre.

[Hawkwind]

Tusen takk for utfyllende svar! Hvor mange av disse barna kjenner du i dag? Du har nok noe rett i at noen familier kom skeivt ut på denne tiden, men vell så mange kom meget godt ut av det!

Som sagt møter jeg "barneversbarna" i min jobb. De har mange vokst opp helt uten innblanding fra voksne. De har styrt "rutinene og grensene og foreldrene" hjemme.

Overrasker det deg om jeg sier at de aller fleste, kommer godt ut sosialt og faglig sett? (med unntak noen få hardbarka kriminelle i meget tidlig alder). I såmåte, hdde det vært morsomt å sett hvilke barn disse barna hadde vært med "normale" foreldre.

Jeg har til dags dato aldri måtte ty til straff for å få barna mine til å oppføre seg eller gjøre som jeg vil. Det er jeg stolt av! (Kan nok heve stemmen og ha et surt kroppsspråk når jeg er sliten, det er jo også en type straff/Sanksjon).

Den dagen jeg må ta ukepengene fra barnet mitt, da legger jeg opp som forelder!

Har ikke mye kontakt med de jeg husker fra egen barndom selv; av de to jeg husker særskilt godt var den ene blitt småforbryter med en del dommer bak seg sist jeg hørte om vedkommende; den andre vet jeg lite om.

Har derimot snakket med flere som hadde fri barneoppdragelse som har hatt mye psykiske plager i voksen alder. Angst og utrygghetsproblemer, selvtillitsproblemer.

Dette er ikke snakk om barnevernsbarn dog; men personer fra middelklassefamilier hvor man har praktisert fri barneoppdragelse, hvor barnevernet vel hverken ble varslet eller grep inn.

Det var svært sjelden disse ble barnevernsbarn - man var mer varsom med å gripe inn i middelklassehjem for en 30 års tid siden; såvidt jeg har skjønt. Muligens med visse unntak i forhold til rusmiddelproblematikker.

Å bruke straff som barneoppdragelse i seg selv er lite gunstig - som jeg vel påpekte.

Og om du klarer å oppdra dine barn uten å behøve å gi konkrete eksempler på handling og konsekvens er vel og bra - i forhold til de holdninger du gir inntrykk av å ha får jeg håpe for din egen del at du slipper å måtte ta stilling til situasjoner hvor dette kan bli aktuelt.

Ukepenger er en kilen greie. Om man begynner å gi barna ukepenger uten medhørende forpliktelser, kan man selvsagt ikke endre dette senere.

Men kommer de med forpliktelser fra starten av, må man også følge opp dette.

[sammfunnskritiker]

Har ikke mye kontakt med de jeg husker fra egen barndom selv; av de to jeg husker særskilt godt var den ene blitt småforbryter med en del dommer bak seg sist jeg hørte om vedkommende; den andre vet jeg lite om.

Har derimot snakket med flere som hadde fri barneoppdragelse som har hatt mye psykiske plager i voksen alder. Angst og utrygghetsproblemer, selvtillitsproblemer.

Dette er ikke snakk om barnevernsbarn dog; men personer fra middelklassefamilier hvor man har praktisert fri barneoppdragelse, hvor barnevernet vel hverken ble varslet eller grep inn.

Det var svært sjelden disse ble barnevernsbarn - man var mer varsom med å gripe inn i middelklassehjem for en 30 års tid siden; såvidt jeg har skjønt. Muligens med visse unntak i forhold til rusmiddelproblematikker.

Å bruke straff som barneoppdragelse i seg selv er lite gunstig - som jeg vel påpekte.

Og om du klarer å oppdra dine barn uten å behøve å gi konkrete eksempler på handling og konsekvens er vel og bra - i forhold til de holdninger du gir inntrykk av å ha får jeg håpe for din egen del at du slipper å måtte ta stilling til situasjoner hvor dette kan bli aktuelt.

Ukepenger er en kilen greie. Om man begynner å gi barna ukepenger uten medhørende forpliktelser, kan man selvsagt ikke endre dette senere.

Men kommer de med forpliktelser fra starten av, må man også følge opp dette.

Litt pussig samfunn vi lever i egentlig. Allt dreier seg om å gi og ta, eller gi å få, aldri bare å gi.

Jeg skulle ønske jeg oftere kunne gi, uten at de jeg gir til, må gi en motytelse.

blir det ikke litt slik med oppdragelse av barn og?

[Gjest skal]

Litt pussig samfunn vi lever i egentlig. Allt dreier seg om å gi og ta, eller gi å få, aldri bare å gi.

Jeg skulle ønske jeg oftere kunne gi, uten at de jeg gir til, må gi en motytelse.

blir det ikke litt slik med oppdragelse av barn og?

Jo, men ser en risiko er at veldig sensitive barn lærer å bare gi. Lærer å ta for mye ansvar. En lærer sa en gang til meg at den viktigste forskjellen mellom barn og voksne er at voksne har ansvar for sin personlige utvikling. Det har ikke barn.

Voksne må også vise at det er greit å stille krav, det er greit å sette grenser. At man ikke skal finne seg i hva som helst. Og jeg tror barn trenger tryggheten i at de voksne kan være der å stoppe dem før de kan gjøre det selv.

Det tar tid å finne en balanse mellom fornuft og følelser. Hele livet, men som barn er det en enorm oppganve. En man trenger hjelp av voksne til. Til å stoppe en når man bre vil føge det man vil. For det vil man jo gjerne.

Noen av oss som ikke lærte dette som barn, må ta den kampen som voksen. Må få hjelp av andre.

[Gjest skal]

Tusen takk for utfyllende svar! Hvor mange av disse barna kjenner du i dag? Du har nok noe rett i at noen familier kom skeivt ut på denne tiden, men vell så mange kom meget godt ut av det!

Som sagt møter jeg "barneversbarna" i min jobb. De har mange vokst opp helt uten innblanding fra voksne. De har styrt "rutinene og grensene og foreldrene" hjemme.

Overrasker det deg om jeg sier at de aller fleste, kommer godt ut sosialt og faglig sett? (med unntak noen få hardbarka kriminelle i meget tidlig alder). I såmåte, hdde det vært morsomt å sett hvilke barn disse barna hadde vært med "normale" foreldre.

Jeg har til dags dato aldri måtte ty til straff for å få barna mine til å oppføre seg eller gjøre som jeg vil. Det er jeg stolt av! (Kan nok heve stemmen og ha et surt kroppsspråk når jeg er sliten, det er jo også en type straff/Sanksjon).

Den dagen jeg må ta ukepengene fra barnet mitt, da legger jeg opp som forelder!

Å heve stemmen, bli sur er ikke straff. det er å vise barn at det er lov å gi utrykk for følelser. At det kan offattes som straff er en annen ting.

[Hawkwind]

Litt pussig samfunn vi lever i egentlig. Allt dreier seg om å gi og ta, eller gi å få, aldri bare å gi.

Jeg skulle ønske jeg oftere kunne gi, uten at de jeg gir til, må gi en motytelse.

blir det ikke litt slik med oppdragelse av barn og?

Et av de viktigste aspektene ved barneoppdragelse er jo faktisk tid - og det gir man uten motytelser. Og med glede.

[Dorthe]

Jeg snakker om missbruk av makt og bruk av straff, dersom foreldre må ty til sanksjoner for å få skikk på barna sine.

Har dine unger gjennomgått fjortisstadiet enda? Jeg synes ikke du skal uttale før de har det, for i såfall er du fagperson og ikke foreldre. For da er fjortisen noe som du møter et øyeblikk eller to og du har ikke ansvar for dem 24 timer i døgnet.

[sammfunnskritiker]

Har dine unger gjennomgått fjortisstadiet enda? Jeg synes ikke du skal uttale før de har det, for i såfall er du fagperson og ikke foreldre. For da er fjortisen noe som du møter et øyeblikk eller to og du har ikke ansvar for dem 24 timer i døgnet.

har tre egne og en til låns. To av dem er/har vært tennåringer.

[sammfunnskritiker]

Å heve stemmen, bli sur er ikke straff. det er å vise barn at det er lov å gi utrykk for følelser. At det kan offattes som straff er en annen ting.

Kommer vell man på hva en gjør kanskje? Jeg har en lei tendens til å svare barna surt/krast når jeg er sliten. KAnskje har jeg noe å lære selv om å kontrollere mitt eget stress?

[sammfunnskritiker]

Jo, men ser en risiko er at veldig sensitive barn lærer å bare gi. Lærer å ta for mye ansvar. En lærer sa en gang til meg at den viktigste forskjellen mellom barn og voksne er at voksne har ansvar for sin personlige utvikling. Det har ikke barn.

Voksne må også vise at det er greit å stille krav, det er greit å sette grenser. At man ikke skal finne seg i hva som helst. Og jeg tror barn trenger tryggheten i at de voksne kan være der å stoppe dem før de kan gjøre det selv.

Det tar tid å finne en balanse mellom fornuft og følelser. Hele livet, men som barn er det en enorm oppganve. En man trenger hjelp av voksne til. Til å stoppe en når man bre vil føge det man vil. For det vil man jo gjerne.

Noen av oss som ikke lærte dette som barn, må ta den kampen som voksen. Må få hjelp av andre.

Tror kanskje jeg ikke helt forsto deg nå. Men jeg mener for all del at vi skal lære barna å sette grenser for seg selv og andre- man trenger bare ikke gjøre det ved å straffe. Men jeg vet... det er en kunst.

[Dorthe]

har tre egne og en til låns. To av dem er/har vært tennåringer.

Jeg spør fordi jeg har hatt to og de har i hvert fall kommet seg bra igjennom tenårene. Men den ene var temmelig vanskelig i perioder og nesten helt umulig å holde styr på. Den andre skle rett igjennom uten noe særlig problemer.

Men det holdt hardt i perioder og jeg har tydd til det du kaller straff altså husarrest noen ganger og tvnekt.

[Gjest skal]

Kommer vell man på hva en gjør kanskje? Jeg har en lei tendens til å svare barna surt/krast når jeg er sliten. KAnskje har jeg noe å lære selv om å kontrollere mitt eget stress?

Det kan godt være, men vil fortsatt ikke kalle det straff, med mindre du gjør det for å straffe.

[sammfunnskritiker]

Det kan godt være, men vil fortsatt ikke kalle det straff, med mindre du gjør det for å straffe.

Farlig holdning! Tenk så mye vi gjør, som vi ikke er oppmerksomme på.De som slår barna sine, når de er sinte, straffer de barna eller slår de barna bare fordi de er sinte?

jeg definerer allt som er integritetskrenkende som straff jeg.

[sammfunnskritiker]

Jeg spør fordi jeg har hatt to og de har i hvert fall kommet seg bra igjennom tenårene. Men den ene var temmelig vanskelig i perioder og nesten helt umulig å holde styr på. Den andre skle rett igjennom uten noe særlig problemer.

Men det holdt hardt i perioder og jeg har tydd til det du kaller straff altså husarrest noen ganger og tvnekt.

Jeg tror alle foreldre tyr til trusler og straff en gang i blant. Bare en er klar over hva en gjør og hva det gjør med barnet, så regner jeg med at folk vet hva de gjør.

Alle som vet hva ungene finner på av ugang, kan innimmellom bli tom for ideer for hvordan de skal møte utfrodringer.

utfordrende med givende!

[Gjest skal]

Farlig holdning! Tenk så mye vi gjør, som vi ikke er oppmerksomme på.De som slår barna sine, når de er sinte, straffer de barna eller slår de barna bare fordi de er sinte?

jeg definerer allt som er integritetskrenkende som straff jeg.

Hvorfor er det farlig? Det er da ikke ålreit å gjøre hva man vil mot barn fordi det ikke er straff? Ikke mot voksne heller! Er ikke enig med deg i at all intregritetskrenking er straff. Jeg ble voldtatt. Det er ekstremt intregritetskrenkende (skrives det sånn?) men ikke straff, bare ekstremt hensynsløst.

Straff har fokus på den som blir straffet. Hensynsløshet har fokus på den som utfører. Og slå barn er aldri ok enten det er straff eller hensynsløshet.

[Gjest skal]

Tror kanskje jeg ikke helt forsto deg nå. Men jeg mener for all del at vi skal lære barna å sette grenser for seg selv og andre- man trenger bare ikke gjøre det ved å straffe. Men jeg vet... det er en kunst.

Ikke så lett å forklare, men skal prøve. Mennesker er veldig forskjellig. Vi er født forskjellig og vi blir påvirket og utvikles forskjellig. En av disse forskjellene er sensitivitet, tror det er det beste ordet. Altså, hvor lett man oppfatter nyanser i omgivelsene, hvor lett man har for å sortere vekk uvesentligheter, bl.a.

En annen forskjell er affektregulering, hvor raskt man reagerer, hvor stort utslag og hvor raskt man kommer tilbake. Begge disse er biologiske forskjeller som siden påvirkes av oppdragelse og andre opplevelser.

Der gir seg blant annet utslag i at enkelte spebarn reagerer bra på masse stimuli, mens det blir for mye for et annet.

Det er ikke gitt at foreldre har bedre antenner iforhold til barnet enn barnet har overfor foreldre, biologisk. Blir man da gitt ansvar til en hver tid. Dvs at den voksne aldri sier nei, det får du ikke og hindre en hvis en alikevel gjør. Da får man ansvar. Man vet at ingen hindrer en i å gjøre noe dumt, det må man gjør selv.

Det gir lite rom for utprøving. Det gir mye rom for dårlig samvittighet overfor foreldre. Nå skal sant sies at mine erfaringer utenfor hjemmet sterkt har bidradd til mine problemer. Men jeg ser mye av det i mindre grad hos endel i min generasjon.

Vet ikke om det gav mening. strever med å forstå dette. Glad jeg ikke har barn enda, ttenenr meg som tante sålenge.