Folkeskikk ved matbordet

[Lillemus]

Vi har en 8 år gammel kompis på middagsbesøk i dag og han innleder med:"Jeg liker ikke kokt gulrot!"

Øh? Jeg sa bare rolig at det var helt greit og at han da ikke trengte å spise det. Men jeg håper ikke det er det mine egne to slenger i fleisen på vertskapet når de er borte og spiser...

Man kan vel forvente at en 8-åring har såpass med folkeskikk med seg at han ikke sier sånt? Eller er jeg den sureste mora i gata?

[Gjest arnsa]

Han mangler helt tydelig litt oppdragelse ja.

[Gjest AveM]

Jeg ville ikke brydd meg så mye om det om han kun informerte om det. Verre er det om han rynket på nesa, sa æsj eller ellers snakket nedlatende om maten.

[sammfunnskritiker]

HAdde jeg ikke brydd meg om. Jeg syns det er fint at barn lærer seg å si tydelig fra jeg.

[H@yley]

Veldig greit at han sier tydelig i fra om hva han liker, og ikke føler at han må true i seg mat han ikke liker.

[jubalong70]

Tja, jeg vet ikke om man kan forvente folkeskikk av andre...

Så får man bare håpe at ens egne oppfører seg bedre...

[MsSophie]

Hva var galt med å si ifra om det?

[Ulrikke]

Kommer an på måten det blir sagt på.

Vi presiserer hele tiden at hvis man får servert ting man ikke liker, så lar man det ligge på tallerknen uten å si noe om det. Blir man spurt, så er det lov til å si at man ikke synes det er særlig godt.

Men jeg tviler faktisk på om de husker dette hele tiden... Og det er selvom vi terper på det. Vi må jo minne dem på det hjemme også av og til, når det kommer noen fraser om hvor ille ting smaker... Og man sier IKKE æsj til andres mat, ihvertfall!

[Gjest efoll]

Synes ikke det der var så ille, egentlig. Men jeg tror ikke mine ville sagt det samme, om de ikke var veldig husvarme. Hjemme, og hos mormor f.eks. kunne de absolutt ha sagt noe slikt!

Tror ikke jeg ville reagert i det hele tatt, men så har jeg ikke så veldig veloppdragne barn på det området (desverre!). Sier de "ÆSJ!" derimot, hadde jeg reagert....

[Gjest positiv innstilling]

Veldig greit at han sier tydelig i fra om hva han liker, og ikke føler at han må true i seg mat han ikke liker.

Jeg er enig med deg. Har prøvd å lære mine barn til å legge mer vekt på det de liker / vil, enn det de ikke liker / ikke vil. Det har gjort måltider (både hjemme og borte) mye hyggeligere.

Gjesten deres kunne valgt å si "brokkoli, det liker jeg kjempegodt!" og så servert seg masse av dette, og så heller latt være å forsyne seg av det han ikke likte, eller sagt "bare litt" hvis du serverte, og så latt det (meste) av gulerøttene ligge igjen. Da ville du synes han var en hyggelig gutt, som sa at han likte maten, og du ville ikke tenkt så mye over at det lå igjen bittelitt gulerot.

Samme når de leker / gjør andre ting, de som vektlegger det som er positivt "jeg vil gjerne huske" er så mye morsommere å være sammen med enn de som begynner samtalen med "jeg vil i hvertfall ikke klatre".

Allerede før de er tre, kan de lære å si hva de vil, i større grad enn å si hva de ikke vil.

[Lillemus]

Hva var galt med å si ifra om det?

Jeg hadde satt maten på bordet og bedt ungene sette seg, han satte seg, tok et raskt overblikk og sa:"Jeg liker ikke kokt gulrot!"

Hvis jeg hadde tilbudt ham det og han hadde svart det hadde det vært helt greit, jeg synes bare det var litt "fremfusent" sagt, det var første gangen han var hos oss også.

[Lillemus]

Jeg er enig med deg. Har prøvd å lære mine barn til å legge mer vekt på det de liker / vil, enn det de ikke liker / ikke vil. Det har gjort måltider (både hjemme og borte) mye hyggeligere.

Gjesten deres kunne valgt å si "brokkoli, det liker jeg kjempegodt!" og så servert seg masse av dette, og så heller latt være å forsyne seg av det han ikke likte, eller sagt "bare litt" hvis du serverte, og så latt det (meste) av gulerøttene ligge igjen. Da ville du synes han var en hyggelig gutt, som sa at han likte maten, og du ville ikke tenkt så mye over at det lå igjen bittelitt gulerot.

Samme når de leker / gjør andre ting, de som vektlegger det som er positivt "jeg vil gjerne huske" er så mye morsommere å være sammen med enn de som begynner samtalen med "jeg vil i hvertfall ikke klatre".

Allerede før de er tre, kan de lære å si hva de vil, i større grad enn å si hva de ikke vil.

Hadde han sagt at han ikke likte kokt gulrot om jeg tilbød ham det så hadde jeg ikke tenkt over det engang, men han satte seg ved bordet, tok et kjapt overblikk og konstanterte:"Jeg liker ikke kokt gulrot!" Synes man kan forvente bedre enn det av et så stort barn.

[sammfunnskritiker]

Synes ikke det der var så ille, egentlig. Men jeg tror ikke mine ville sagt det samme, om de ikke var veldig husvarme. Hjemme, og hos mormor f.eks. kunne de absolutt ha sagt noe slikt!

Tror ikke jeg ville reagert i det hele tatt, men så har jeg ikke så veldig veloppdragne barn på det området (desverre!). Sier de "ÆSJ!" derimot, hadde jeg reagert....

Jeg sier æsj til smalahovede, hver gang jeg er gjest og får det servertr. ekkelt. ekkelt. Kroppsspråket mitt sier nok det samme!

[sammfunnskritiker]

Jeg er enig med deg. Har prøvd å lære mine barn til å legge mer vekt på det de liker / vil, enn det de ikke liker / ikke vil. Det har gjort måltider (både hjemme og borte) mye hyggeligere.

Gjesten deres kunne valgt å si "brokkoli, det liker jeg kjempegodt!" og så servert seg masse av dette, og så heller latt være å forsyne seg av det han ikke likte, eller sagt "bare litt" hvis du serverte, og så latt det (meste) av gulerøttene ligge igjen. Da ville du synes han var en hyggelig gutt, som sa at han likte maten, og du ville ikke tenkt så mye over at det lå igjen bittelitt gulerot.

Samme når de leker / gjør andre ting, de som vektlegger det som er positivt "jeg vil gjerne huske" er så mye morsommere å være sammen med enn de som begynner samtalen med "jeg vil i hvertfall ikke klatre".

Allerede før de er tre, kan de lære å si hva de vil, i større grad enn å si hva de ikke vil.

godt tips og god innstilling.

[sammfunnskritiker]

Jeg er enig med deg. Har prøvd å lære mine barn til å legge mer vekt på det de liker / vil, enn det de ikke liker / ikke vil. Det har gjort måltider (både hjemme og borte) mye hyggeligere.

Gjesten deres kunne valgt å si "brokkoli, det liker jeg kjempegodt!" og så servert seg masse av dette, og så heller latt være å forsyne seg av det han ikke likte, eller sagt "bare litt" hvis du serverte, og så latt det (meste) av gulerøttene ligge igjen. Da ville du synes han var en hyggelig gutt, som sa at han likte maten, og du ville ikke tenkt så mye over at det lå igjen bittelitt gulerot.

Samme når de leker / gjør andre ting, de som vektlegger det som er positivt "jeg vil gjerne huske" er så mye morsommere å være sammen med enn de som begynner samtalen med "jeg vil i hvertfall ikke klatre".

Allerede før de er tre, kan de lære å si hva de vil, i større grad enn å si hva de ikke vil.

godt tips og god innstilling.

[Gjest ung og yngre]

8-åring? Nei jeg ville da aldri forventet noe mer av en 8-åring.

En 11-12 åring derimot, syns jeg burde begynne å lære dette.

[Lillemus]

8-åring? Nei jeg ville da aldri forventet noe mer av en 8-åring.

En 11-12 åring derimot, syns jeg burde begynne å lære dette.

Virkelig?! Jeg har to på 6 og 8 år og jeg forventer virkelig at de ikke slenger utav seg det de ikke liker at det som står på bordet! Og mine er temmelig kresne av seg...

[Gjest Znorkfrøken]

Huff, jeg hadde ikke likt at mitt barn var hos deg, og du hoppa på DoL med en gang, for å høre hva andre syntes. For en bagatell!

[Gjest abrahamsen]

Jeg er som deg, liker ikke slike uforskammede barn.

Kanskje bare en bagatell, men slikt bør man lære hjemme at man ikke sier. Jo før jo heller.

[Gjest efoll]

Jeg sier æsj til smalahovede, hver gang jeg er gjest og får det servertr. ekkelt. ekkelt. Kroppsspråket mitt sier nok det samme!

He-he! Jeg har aldri blitt servert det. Ser jo ganske spesiellt ut, da...