Skjønner ikke hva som er galt...

[Gjest hva skal enn tro......]

Har vært ute med en gutt i noen mnd. Vi har hatt det veldig fint sammen. Fikke øynene opp for hverandre i slutten av juni. Begynnte og date i begynnelsen av juli.

Jeg har hele tiden trodd vi har hatt det veldig bra sammen, for vi har gjort mye sammen bare vi to og sammen med hverandres venner. Han har hele tiden sagt han har likt meg og at jeg har vært veldig pen.

Plutselig nå rett før helgen ringte han plutselig og sa at han ikke ville mer. Har ikke fått noen som helst anelse av at ting ikke har fungert mellom oss. Sist vi var ute var det bare helt perfekt alt sammen.

Hva er galt med meg...? Hvorfor kan ingen gutter falle for meg??

Er 26 år og har bare hatt et forhold som varte i 3 år.

[ShitDiddelyDo]

Siden du ikke skriver noe om hvordan du selv er som person er det vanskelig å svare på spørsmål om hva som er galt med deg.

Men jeg har vært i en lignende situasjon der jeg var den som stakk, og utover noen syltynne grunner som gikk mer på meg enn på henne, selv om det naturligvis var hun som var problemet, fikk heller ikke hun noen god forklaring på hvorfor jeg plutselig ikke orket mer.

Har dere komunikasjonsproblemer? Det hadde vi. Det var ikke mulig å si noe som helst kritisk uten at hun tok seg fryktelig nær av det. Derfor fant jeg fort ut at jeg bare måtte la være. Det at hun var så jævla følelsesmenneske gjorde det også vrient å gjøre det slutt. Tror hele prosessen tok meg minst en måned.

Grunnen til at jeg skriver dette er at du i det lille du skriver får meg til å tenke på henne. "Hva er galt med meg som aldri klarer å holde på en gutt?".

Jeg sier bare at det er fryktelig vanskelig å snakke med jenter med slikt et syn på seg selv, og uansett hva man sier til en sånn person må man hele tiden tenke på det man sier av frykt for å si noe galt, noe som kan såre.

Og det er jævla slitsomt og kan få selv den beste til å sende en feig sms eller ta en telefon for å avslutte det hele.

[tzatziki1365380058]

Siden du ikke skriver noe om hvordan du selv er som person er det vanskelig å svare på spørsmål om hva som er galt med deg.

Men jeg har vært i en lignende situasjon der jeg var den som stakk, og utover noen syltynne grunner som gikk mer på meg enn på henne, selv om det naturligvis var hun som var problemet, fikk heller ikke hun noen god forklaring på hvorfor jeg plutselig ikke orket mer.

Har dere komunikasjonsproblemer? Det hadde vi. Det var ikke mulig å si noe som helst kritisk uten at hun tok seg fryktelig nær av det. Derfor fant jeg fort ut at jeg bare måtte la være. Det at hun var så jævla følelsesmenneske gjorde det også vrient å gjøre det slutt. Tror hele prosessen tok meg minst en måned.

Grunnen til at jeg skriver dette er at du i det lille du skriver får meg til å tenke på henne. "Hva er galt med meg som aldri klarer å holde på en gutt?".

Jeg sier bare at det er fryktelig vanskelig å snakke med jenter med slikt et syn på seg selv, og uansett hva man sier til en sånn person må man hele tiden tenke på det man sier av frykt for å si noe galt, noe som kan såre.

Og det er jævla slitsomt og kan få selv den beste til å sende en feig sms eller ta en telefon for å avslutte det hele.

"selv om det naturligvis var hun som var problemet"

Selvtilliten din er det i alle fall ikke noe i veien med

[ShitDiddelyDo]

"selv om det naturligvis var hun som var problemet"

Selvtilliten din er det i alle fall ikke noe i veien med

Det har ikke noe med selvtilliten min å gjøre. Jeg hadde jo aldri gjort det slutt hvis det ikke var hun som var problemet.

[tzatziki1365380058]

Det har ikke noe med selvtilliten min å gjøre. Jeg hadde jo aldri gjort det slutt hvis det ikke var hun som var problemet.

Så du mener altså at når noen går, så er det alltid den andre parten som er problemet?

[ShitDiddelyDo]

Så du mener altså at når noen går, så er det alltid den andre parten som er problemet?

Nei, men i mitt tilfelle var det det.

[tzatziki1365380058]

Nei, men i mitt tilfelle var det det.

Hehe....

Det er ditt objektive synspunkt, naturligvis

[Gjest Humlepungen]

Kanskje det ikke er noe galt med deg i det hele tatt. Kanskje han er en av mange gutter som får "hetta" om det går litt fort fremover. Kanskje han ikke var ute etter noe langvarig forhold?

Ikke alltid tenk "hva er galt med meg". Kanskje du skal av og til tenke "hva er galt med han".

Så klart finnes det flere fyrer der ute som har lyst til å dele livet med deg. Du har bare ikke greid å finne dem enda.

[ShitDiddelyDo]

Hehe....

Det er ditt objektive synspunkt, naturligvis

Selvsagt. Jeg hadde jo ikke gjort det slutt hvis jeg hadde hatt lyst til å fortsette sammen med henne.

Men nå sklir vi ut. Grunnen til at jeg nevnte akkurat dette eksempelet er at jenta over minnet meg litt om henne da hun tok det stakkarslige tonefallet "åhh, hva er feil med meg? Hvorfor er det ingen gutter som liker meg?", og hvis det hun skrev her (selv om det var veldig lite) er representativt for hvordan hun er som person, og er hun sånn tror jeg de fleste gutter vil merke det, så er det fryktelig slitsomt, ei heller er det enkelt å forklare en slik jente hvorfor man ikke lenger orker å være sammen med henne. Bare det å ta diskusjonen kan være et helvete da det fort kan bli grining og trygling og gud veit.

[tzatziki1365380058]

Selvsagt. Jeg hadde jo ikke gjort det slutt hvis jeg hadde hatt lyst til å fortsette sammen med henne.

Men nå sklir vi ut. Grunnen til at jeg nevnte akkurat dette eksempelet er at jenta over minnet meg litt om henne da hun tok det stakkarslige tonefallet "åhh, hva er feil med meg? Hvorfor er det ingen gutter som liker meg?", og hvis det hun skrev her (selv om det var veldig lite) er representativt for hvordan hun er som person, og er hun sånn tror jeg de fleste gutter vil merke det, så er det fryktelig slitsomt, ei heller er det enkelt å forklare en slik jente hvorfor man ikke lenger orker å være sammen med henne. Bare det å ta diskusjonen kan være et helvete da det fort kan bli grining og trygling og gud veit.

Jada, og akkurat det siste kan jeg skjønne.

Bare moro å ærte deg litt...

[ShitDiddelyDo]

Jada, og akkurat det siste kan jeg skjønne.

Bare moro å ærte deg litt...

Ah. Men jeg følte meg ikke ertet.

[Gjest Ulvinnen]

"selv om det naturligvis var hun som var problemet"

Selvtilliten din er det i alle fall ikke noe i veien med

Klart SDD gjorde det slutt hvis han opplevde det slik at hun var problemet!

Det er hverken merkelig eller overraskende.

I ferske forhold er det like greit å trekke seg ut når man merker at det ikke fungerer. Først etter langvarige forhold (gjerne med barn i bildet), er det vits i å kjempe for å bevare et forhold, gjerne med familieterapi.

Det eneste jeg har å utsette på hans oppførsel, er at sluttfloskler som "det er meg det er noe galt med, ikke deg", er veldig sårende fordi de er så lett gjenomskuelige.

Da er det bedre å si: "Det fungerer ikke mellom oss".

[tzatziki1365380058]

Klart SDD gjorde det slutt hvis han opplevde det slik at hun var problemet!

Det er hverken merkelig eller overraskende.

I ferske forhold er det like greit å trekke seg ut når man merker at det ikke fungerer. Først etter langvarige forhold (gjerne med barn i bildet), er det vits i å kjempe for å bevare et forhold, gjerne med familieterapi.

Det eneste jeg har å utsette på hans oppførsel, er at sluttfloskler som "det er meg det er noe galt med, ikke deg", er veldig sårende fordi de er så lett gjenomskuelige.

Da er det bedre å si: "Det fungerer ikke mellom oss".

Jeg har ikke noe å utsette på oppførselen hans jeg, altså. Bare morer meg litt over kommentaren om at det naturligvis var hun som var problemet.

Klart han FØLER det sånn. Men enhver som har vært i et forhold eller to vet jo at det som oftest er kombinasjonen som ikke funker - ikke at den ene generelt er "umulig" som kjæresteemne, og dermed "er problemet".

Det kunne jo tenkes at SDD med sin oppførsel fikk ut det verste i henne, mens en annen ville lokket ut helt andre sider. I så fall ville det ikke vært noen av dem sin "skyld", men bare helt feil kombinasjon. Men jenta ville sikkert da sagt at det "naturligvis var han som var problemet"...

"Takes two to tango".... eller hva det nå heter

[Gjest Ulvinnen]

Jeg har ikke noe å utsette på oppførselen hans jeg, altså. Bare morer meg litt over kommentaren om at det naturligvis var hun som var problemet.

Klart han FØLER det sånn. Men enhver som har vært i et forhold eller to vet jo at det som oftest er kombinasjonen som ikke funker - ikke at den ene generelt er "umulig" som kjæresteemne, og dermed "er problemet".

Det kunne jo tenkes at SDD med sin oppførsel fikk ut det verste i henne, mens en annen ville lokket ut helt andre sider. I så fall ville det ikke vært noen av dem sin "skyld", men bare helt feil kombinasjon. Men jenta ville sikkert da sagt at det "naturligvis var han som var problemet"...

"Takes two to tango".... eller hva det nå heter

Da er du litt reflektert likevel ;-)

Svaret ditt var såpass krasst, at jeg følte at jeg måtte gripe inn.

Jeg er av dem som hadde mange kjærester før jeg fant drømmemannen. Jeg var også svært flink til å gjøre det raskt slutt når jeg merket at de ikke var den rette for meg.

Men jeg vurderte det ikke som om de var "umulige" for alle, det holdt i lange baner at de var det for meg :-)

[ShitDiddelyDo]

Jeg har ikke noe å utsette på oppførselen hans jeg, altså. Bare morer meg litt over kommentaren om at det naturligvis var hun som var problemet.

Klart han FØLER det sånn. Men enhver som har vært i et forhold eller to vet jo at det som oftest er kombinasjonen som ikke funker - ikke at den ene generelt er "umulig" som kjæresteemne, og dermed "er problemet".

Det kunne jo tenkes at SDD med sin oppførsel fikk ut det verste i henne, mens en annen ville lokket ut helt andre sider. I så fall ville det ikke vært noen av dem sin "skyld", men bare helt feil kombinasjon. Men jenta ville sikkert da sagt at det "naturligvis var han som var problemet"...

"Takes two to tango".... eller hva det nå heter

Nei, det er helt feil. Jeg oppførte meg som et prakteksemplar av mitt kjønn. Helt seriøst. Hun hadde ingen problemer med meg.

Problemene jeg hadde med henne var:

- Ekstremt nærtagen. Ikke i forhold til ting jeg sa, jeg fant tidlig ut at jeg ikke kunne si noe negativt om henne, men ut ifra hva andre sa. Eksempel: Sjefen hennes kunne komme med et velmenende råd hvorpå hun tolket det kritisk og gråt i flere timer (!).

- Umulig å snakke om noe som helst. Ikke bare fordi hun ikke tålte noe som helst, men hun interesserte seg ikke for noe. Hva som skjedde rundt i verden angikk ikke henne. Hun så ikke engang på nyhetene.

- Ekstremt ettergivende. Hun hadde gjort alt for meg. Men jeg forsto jo raskt at det var for min skyld, ikke hennes. F.eks. sex. Hun kunne ha det for min skyld, ikke for hennes egen skyld. Det ga meg særdeles liten sexlyst. I løpet av disse månedene kan jeg telle på en hånd hvor mange ganger vi hadde sex. Det bød meg til slutt imot.

Vi data også lenge før vi ble sammen, og til og med før vi gjorde noe seksuelt, og i løpet av denne tiden skrøt hun på seg mine interesser for å jatte med. Jeg fant jo fort ut, både fordi jeg så det og fordi hun innrømmet det, at det var noe hun gjorde for å dra meg i land. Hele greia var bygget på en løgn.

Jeg har aldri vært borti en mer usikker (og ustabil) jente.

Vel, en månedes dating, en måned eller to hvor jeg forsøkte (for henne var alt en dans på roser og hun ble raskt noe tilnærmet gifteklar), og en måned eller to hvor jeg psyket meg opp for å gjøre det slutt. Og det var et aldri så lite prosjekt i seg selv.

Jeg har rimelig sikkert mitt jeg også, men i akkurat dette forholdet var det ikke jeg som var problemet.

Ekstremt usikre jenter er ikke akkurat tiltrekkende, og hun her så ikke engang selv noen av sine egne feil. Altså var det ikke håp.

[tzatziki1365380058]

Nei, det er helt feil. Jeg oppførte meg som et prakteksemplar av mitt kjønn. Helt seriøst. Hun hadde ingen problemer med meg.

Problemene jeg hadde med henne var:

- Ekstremt nærtagen. Ikke i forhold til ting jeg sa, jeg fant tidlig ut at jeg ikke kunne si noe negativt om henne, men ut ifra hva andre sa. Eksempel: Sjefen hennes kunne komme med et velmenende råd hvorpå hun tolket det kritisk og gråt i flere timer (!).

- Umulig å snakke om noe som helst. Ikke bare fordi hun ikke tålte noe som helst, men hun interesserte seg ikke for noe. Hva som skjedde rundt i verden angikk ikke henne. Hun så ikke engang på nyhetene.

- Ekstremt ettergivende. Hun hadde gjort alt for meg. Men jeg forsto jo raskt at det var for min skyld, ikke hennes. F.eks. sex. Hun kunne ha det for min skyld, ikke for hennes egen skyld. Det ga meg særdeles liten sexlyst. I løpet av disse månedene kan jeg telle på en hånd hvor mange ganger vi hadde sex. Det bød meg til slutt imot.

Vi data også lenge før vi ble sammen, og til og med før vi gjorde noe seksuelt, og i løpet av denne tiden skrøt hun på seg mine interesser for å jatte med. Jeg fant jo fort ut, både fordi jeg så det og fordi hun innrømmet det, at det var noe hun gjorde for å dra meg i land. Hele greia var bygget på en løgn.

Jeg har aldri vært borti en mer usikker (og ustabil) jente.

Vel, en månedes dating, en måned eller to hvor jeg forsøkte (for henne var alt en dans på roser og hun ble raskt noe tilnærmet gifteklar), og en måned eller to hvor jeg psyket meg opp for å gjøre det slutt. Og det var et aldri så lite prosjekt i seg selv.

Jeg har rimelig sikkert mitt jeg også, men i akkurat dette forholdet var det ikke jeg som var problemet.

Ekstremt usikre jenter er ikke akkurat tiltrekkende, og hun her så ikke engang selv noen av sine egne feil. Altså var det ikke håp.

Ok da!

Medgir at hun hørtes noe "uvanlig" ut

[red]

Hehe....

Det er ditt objektive synspunkt, naturligvis

mm, jeg var sammen med en jente som jazzet seg selv opp til uante høyder pga små bagateller, kunne slå flasker i bordet, kaste ting i veggene, og etter hatt en høytravende, skrikende monolog med en måpende red-tilskuer ytre: 'Vi må slutte å skrike sånn, det må alltid to til å krangle'.

så nope. Noen ganger er det ikke kombinasjonen av folk, det hender de bare er den ene. (og den andre er bare litt for treg til å stikke av med en eneste gang