En kjærlighetssorg som aldri tar slutt

[tomhet1976]

En kjærlighetssorg som aldri tar slutt

8-9 måneder etter at et nærmere syv år langt forhold tok slutt, sliter jeg fremdeles med tomhet, tristhet, skyldfølelse over å ikke ha vært anerledes, mindreverdighetsfølelse overfor henne og ikke minst et ønske om å prøve å finne sammen igjen. Det var hun som gjorde det slutt i det som tilsynelatende var et behov fra hennes side om å finne seg selv igjen og selvrealisere seg selv. Bruddet kom fryktelig fort og uventet på meg og alt var over i løpet av noen uker og nå sitter jeg i en by hvor jeg ikke føler jeg hører hjemme (vi bestemte oss sammen å flytte hit etter å ha bodd 3,5 år i hennes by i sør-europa). Både bruddet og ikke minst vårt forhold virker som om det var igår. Jeg er svært sikker på at det for henne er et tilbakelagt stadium.

Poenget mitt er at jeg er ikke i noe sjokkfase lengre, men sliter med følelsen av at jeg har gått over tiden ift hvor lenge en normalt sett sliter med etterdønningene av et samlivsbrudd.

[Line]

Det finnes ingen fasit på hvor lang tid man trenger for å komme seg videre etter et brudd. For noen er det gjort på en to tre, mens andre kan slite med det i årevis.

For min del tok det tre ÅR, mer eller mindre.

Kom deg ut, vær med venner, hold deg i aktivitet, gjør ting du liker og synes er artig å holde på med. Gjør noe for andre, bruk deg selv. Bli med på ei gruppe og lær noe nytt, være seg språk, en hoppy, idrett...

Det hjelper! Bare ikke bli sittende inne og tenke og spille melankolsk musikk... samtidig må du gi deg selv lov til å være litt trist av og til også, men ikke oppsøk det triste dersom du ikke må.

Lykke til fremover, det kommer helt garantert bedre dager!

[tomhet1976]

Det finnes ingen fasit på hvor lang tid man trenger for å komme seg videre etter et brudd. For noen er det gjort på en to tre, mens andre kan slite med det i årevis.

For min del tok det tre ÅR, mer eller mindre.

Kom deg ut, vær med venner, hold deg i aktivitet, gjør ting du liker og synes er artig å holde på med. Gjør noe for andre, bruk deg selv. Bli med på ei gruppe og lær noe nytt, være seg språk, en hoppy, idrett...

Det hjelper! Bare ikke bli sittende inne og tenke og spille melankolsk musikk... samtidig må du gi deg selv lov til å være litt trist av og til også, men ikke oppsøk det triste dersom du ikke må.

Lykke til fremover, det kommer helt garantert bedre dager!

Takk for fine ord. Jeg prøver virkelig å holde meg i bevegelse, enten det er trening, reise, språkkurs etc. Har også truffet andre jenter men merker jeg ikke er klar for noe nytt. Føler jeg "på papiret" gjør alt riktig. De eneste gangene jeg har klart å føle meg vel og ovenpå igjen, er når jeg har reist og besøkt et vennepar et annet sted her i Norden. Har fryktelig lyst til å bryte opp og starte på blanke ark der. Føler meg ikke hjemme hvor jeg er nå. Er løsningen å begynne med blanke ark et annet sted?

[Line]

Takk for fine ord. Jeg prøver virkelig å holde meg i bevegelse, enten det er trening, reise, språkkurs etc. Har også truffet andre jenter men merker jeg ikke er klar for noe nytt. Føler jeg "på papiret" gjør alt riktig. De eneste gangene jeg har klart å føle meg vel og ovenpå igjen, er når jeg har reist og besøkt et vennepar et annet sted her i Norden. Har fryktelig lyst til å bryte opp og starte på blanke ark der. Føler meg ikke hjemme hvor jeg er nå. Er løsningen å begynne med blanke ark et annet sted?

Det hjalp meg veldig mye å reise bort, ta med meg sekken og reise rundt i andre land på egen hånd. Traff mange nye folk, hadde det moro med dem, og reiste videre for å treffe nye. Likevel kjente jeg hele tida veldig godt at aldeles ikke var klar for noen ny. Det er jeg ikke enda heller, fem år etterpå.

Derimot har jeg blitt mye sterkere på dette, har vokst mye på erfaringer, og er kanskje blitt mye mer kresen. Samtidig har jeg lært meg å sette mye mer pris på folk rundt meg, jeg er aktiv, og jeg trives veldig godt slik situasjonen er blitt.

Hadde noen sagt dette til meg for fem år siden, hadde jeg bare fnyst. Det var beintøft med bruddet, men det har gjort meg til et bedre menneske, tross alt. Det var nok tryggheten jeg var mest redd for å miste, det å komme hjem til noen som var glad i meg hver dag, og samtidig vite at denne personen alltid var der dersom jeg trengte han.

I ettertid ser jeg at jeg har jo ikke mistet noe som helst, sånn sett. Jeg har mange rundt meg som er glad i meg, og som betyr mye for meg. Noen tilbud har jeg fått, ikke minst det siste året, men jeg merker at jeg er ikke interessert overhodet.

Råder deg til å følge hjertet ditt jeg. Reis ut i verden, få nye impulser og nye venner, og ikke forvent at ting vil bli som de var, selv om det kanskje er det du helst skulle ønske. I dag er den første dagen i resten av ditt liv, og bare du kan ta valgene som vil gjøre fremtida di så bra som du vil ha den.

Oi... den var dyp...

[ShitDiddelyDo]

Det hjalp meg veldig mye å reise bort, ta med meg sekken og reise rundt i andre land på egen hånd. Traff mange nye folk, hadde det moro med dem, og reiste videre for å treffe nye. Likevel kjente jeg hele tida veldig godt at aldeles ikke var klar for noen ny. Det er jeg ikke enda heller, fem år etterpå.

Derimot har jeg blitt mye sterkere på dette, har vokst mye på erfaringer, og er kanskje blitt mye mer kresen. Samtidig har jeg lært meg å sette mye mer pris på folk rundt meg, jeg er aktiv, og jeg trives veldig godt slik situasjonen er blitt.

Hadde noen sagt dette til meg for fem år siden, hadde jeg bare fnyst. Det var beintøft med bruddet, men det har gjort meg til et bedre menneske, tross alt. Det var nok tryggheten jeg var mest redd for å miste, det å komme hjem til noen som var glad i meg hver dag, og samtidig vite at denne personen alltid var der dersom jeg trengte han.

I ettertid ser jeg at jeg har jo ikke mistet noe som helst, sånn sett. Jeg har mange rundt meg som er glad i meg, og som betyr mye for meg. Noen tilbud har jeg fått, ikke minst det siste året, men jeg merker at jeg er ikke interessert overhodet.

Råder deg til å følge hjertet ditt jeg. Reis ut i verden, få nye impulser og nye venner, og ikke forvent at ting vil bli som de var, selv om det kanskje er det du helst skulle ønske. I dag er den første dagen i resten av ditt liv, og bare du kan ta valgene som vil gjøre fremtida di så bra som du vil ha den.

Oi... den var dyp...

"Hadde noen sagt dette til meg for fem år siden, hadde jeg bare fnyst."

Hvis noen hadde sagt det?

Jeg husker du snøftet.

For øvrig veldig fine ord som helt sikkert vil hjelpe fyren videre.

Ingen grunn til at jeg svarer noe her. Du sier jo alt.

[Line]

"Hadde noen sagt dette til meg for fem år siden, hadde jeg bare fnyst."

Hvis noen hadde sagt det?

Jeg husker du snøftet.

For øvrig veldig fine ord som helt sikkert vil hjelpe fyren videre.

Ingen grunn til at jeg svarer noe her. Du sier jo alt.

Hehe.. ja, jeg gjorde vel det. Hadde aldri kommet meg så godt over den verste kneika om det ikke hadde vært for deg, så der er jeg evig takknemlig

Trodde aldri det skulle bli noe bedre, jeg var rimelig langt nede - lenge! Så bra som alt ble etter hvert kunne jeg aldri forestille meg at de ville bli! Jeg har det supert!

)

[Gjest anonyme anny]

Heisann.

Det virker som at du har hengt deg litt opp. Og at du fokuserer på feil ting.

Jeg fikk "sparken" fra mitt forhold for snart seks mnd siden. Vi var sammen i nærmere seks år. Han gjorde det slutt fordi han ville ikke ha barn og familie(plutselig). Han ville være ungkar og "sp®ellemann".

Jeg har også triste tanker iblant! Men jeg overfokuserer ikke på det som er trist. Jeg prøver å minne meg selv om det som faktisk ikke var bra i forholdet. (jeg var den som burde gjort det slutt faktisk).

Jeg syns du rett og slett må ta deg selv litt i nakken her. Begynn på nytt og sett deg selv i fokus. Og sett fremtiden i fokus! Ta et skritt av gangen for her har du hengt deg litt fast i negative tanker. Og da vil de negative tankene bli som en plate som spiller om igjen og om igjen i hodet ditt.

Finn på noe du har lyst å gjøre. Eventuelt flytt fra den byen du mistrives i. Gå ut og treff mennesker. Dra på trening. Kom i form og få bedre selvtillit. For ikke å snakke om at fysisk aktivitet har positiv innvirkning på psyken vår(blir mindre deprimerte). På treningsentre vil du også treffe mennesker.

Se deg selv i speilet og si dette til deg selv. Du har TO valg. Enten å være trist og tenke bakover og dermed komme ingen vei. Eller å tenke fremover og ta et skritt av gangen. Men de skrittene må du ta fremover. Livet må gå videre, og det gjør det også. Selv om du "gjemmer deg under dyna".

Kom igjen da. La oss være tøffe sammen og ikke la dette knekke oss! Jeg vet hvordan du føler det. Men du må få frem kampviljen i deg selv.

Good luck!

[Gjest Går-nok-over]

Hehe.. ja, jeg gjorde vel det. Hadde aldri kommet meg så godt over den verste kneika om det ikke hadde vært for deg, så der er jeg evig takknemlig

Trodde aldri det skulle bli noe bedre, jeg var rimelig langt nede - lenge! Så bra som alt ble etter hvert kunne jeg aldri forestille meg at de ville bli! Jeg har det supert!

)

Hei

Jeg hadde kjærlighetssorg i omtrent et år...mne plutselig en dag så var det bare over, uten at jeg kunne sette fingeren på hvordan.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det er ikke uvanlig at et samlivsbrudd tar 2-3 år å komme gjennom og over. Særlig svar det grusomt når det var hun som gikk og du som ble forlatt.

Ikke mist motet. Du er underveis. Men forsøk å bearbeide sorgen. Når har du kanskje grått og vært lei så lenge at det er på tide å se fremover og akseptere at du står på egne bein alene.

Forsøk å fylle tiden med andre ting. Vær aktiv, gjerne utendørs i naturen. Og oppsøk gamle venner for å få tanker og følelser på andre spor.

[Gjest downunder today]

Heisann.

Det virker som at du har hengt deg litt opp. Og at du fokuserer på feil ting.

Jeg fikk "sparken" fra mitt forhold for snart seks mnd siden. Vi var sammen i nærmere seks år. Han gjorde det slutt fordi han ville ikke ha barn og familie(plutselig). Han ville være ungkar og "sp®ellemann".

Jeg har også triste tanker iblant! Men jeg overfokuserer ikke på det som er trist. Jeg prøver å minne meg selv om det som faktisk ikke var bra i forholdet. (jeg var den som burde gjort det slutt faktisk).

Jeg syns du rett og slett må ta deg selv litt i nakken her. Begynn på nytt og sett deg selv i fokus. Og sett fremtiden i fokus! Ta et skritt av gangen for her har du hengt deg litt fast i negative tanker. Og da vil de negative tankene bli som en plate som spiller om igjen og om igjen i hodet ditt.

Finn på noe du har lyst å gjøre. Eventuelt flytt fra den byen du mistrives i. Gå ut og treff mennesker. Dra på trening. Kom i form og få bedre selvtillit. For ikke å snakke om at fysisk aktivitet har positiv innvirkning på psyken vår(blir mindre deprimerte). På treningsentre vil du også treffe mennesker.

Se deg selv i speilet og si dette til deg selv. Du har TO valg. Enten å være trist og tenke bakover og dermed komme ingen vei. Eller å tenke fremover og ta et skritt av gangen. Men de skrittene må du ta fremover. Livet må gå videre, og det gjør det også. Selv om du "gjemmer deg under dyna".

Kom igjen da. La oss være tøffe sammen og ikke la dette knekke oss! Jeg vet hvordan du føler det. Men du må få frem kampviljen i deg selv.

Good luck!

Hei, hvis han gjorde det slutt fordi han ikke ville ha familie og barn, så ville han vel ikke ha deg heller da ?

Livet er tøft... :-(