Ikke villig til å føye seg.

[krepseline]

Jeg er gift med 2 små barn,og jeg og mannen min er veldig glad i hverandre.Men vi sliter med mye problemer,som vi ikke greier å løse,så nå ser jeg ingen annen grunn enn å søke om seperasjon.

Den ene tingen som vi sliter mye med er hans behov for gutteturer.

Han driver eget firma og der arrangeres det tur på tur,gjerne til utlandet og det er stort sett fyll og fest som er hovedingrediensene,selv om han dekker seg bak at det er viktige firmaturer.

Disse turene er en 4-5 ganger i året,og varer fra 2-4 dager.I tillegg har han da turer med kompiser,så det kan ofte være et antall på en 7-8 turer i året.

I forkant av dette har det skjedd ting(ikke på tur,men hjemme) som har ført til at jeg har fått svekket tillit til han,noe som ikke akkurat gjør det enklere for meg og sende han av gårde.

Kan legge til at vi som par har vært på 2 weekendturer siden jeg var gravid med førstemann ,for ca 6 år siden,og han tar aldri noe initiativ til dette heller.Han og en til driver selskapet,men det er aldri spørsmål om konene skal være med på tur.

Føler meg veldig uprioritert.

To ganger i løpet av 4 år har jeg bedt han droppe en tur.Den ene gang var jeg høygravid med førstemann,8 mnd på vei,og andre gang var jeg syv mnd på vei,kjempesliten-med en liten på 2.HAn tok ikke hensyn,men dro allikevel.

ER så lei at han aldri kan si nei,uansett,at han aldri prioriterer meg og at han ikke er villig til å møte meg på halvveien,da han ikke skjønner problemet.

Eller så vil han ikke skjønne,fordi han vil bestemme over eget liv.

Noen forslag til løsning?

[flisa]

Mitt eneste forslag er at man ikke kan være avhengig av at et annet menneske til enhver tid skal være der for en. Klarer å man å gi den andre friheten vil man få tusen ganger tilbake. Kan du ikke selv reise bort litt også`? - ikke bare sitte og sutre de 4 gangene i året han gjør noe med gutta?

Alt under forutsetning at begge er trofaste, selvsagt.

Vi gjør det slik at vi trves veldig godt sammen - men likevel gir vi hverandre friheten til å leve ut egen særinteresser.

Kunne ikke ramle meg inn å bestemme over en voksen person -og hadde heller ikke funnet meg i å bli bestemt over.

Jeg er ofte på slike reiser jeg også - og da får han mora si til å bo hos oss, for å få til det rent praktiske - eller så klarer han det selv. Nå skal gubben på en egotrippreise i en uke - da er det jeg som må få det praktiske til å gå rundt. Vi holder kontakten underveis - vi er begge glad i å ringe den andre og fortelle.

Kan du ikke se på det slik? - at dette er ikke noe han sniker seg til å gjøre på tross av deg, - men at dette er noe han gjør - på grunn av at du lar han være han?

Finn på noe selv!

[løvinne71]

Mitt eneste forslag er at man ikke kan være avhengig av at et annet menneske til enhver tid skal være der for en. Klarer å man å gi den andre friheten vil man få tusen ganger tilbake. Kan du ikke selv reise bort litt også`? - ikke bare sitte og sutre de 4 gangene i året han gjør noe med gutta?

Alt under forutsetning at begge er trofaste, selvsagt.

Vi gjør det slik at vi trves veldig godt sammen - men likevel gir vi hverandre friheten til å leve ut egen særinteresser.

Kunne ikke ramle meg inn å bestemme over en voksen person -og hadde heller ikke funnet meg i å bli bestemt over.

Jeg er ofte på slike reiser jeg også - og da får han mora si til å bo hos oss, for å få til det rent praktiske - eller så klarer han det selv. Nå skal gubben på en egotrippreise i en uke - da er det jeg som må få det praktiske til å gå rundt. Vi holder kontakten underveis - vi er begge glad i å ringe den andre og fortelle.

Kan du ikke se på det slik? - at dette er ikke noe han sniker seg til å gjøre på tross av deg, - men at dette er noe han gjør - på grunn av at du lar han være han?

Finn på noe selv!

Det ere da ikke bare bare å finne på noe selv, når man er opptatt med graviditeter og små barn!

Og hvis du leser innlegget hennes ordentlig, så skriver hun at FIRMA turene er 4-5 ganger i året, og at han drar på gutte-turer 7-8 ganger i året i TILLEGG!!

Da sier det seg selv at dette blir ganske ofte i løpet av et år!

Jeg synes mannen hennes høres temmelig egoistisk ut, og har stor forståelse for at hun er fortvilet over situasjonen.

Jeg synes du bagatelliserer hennes problemer med svaret ditt.

Ikke glem at dette er en småbarnsmor, så det er nok begrenset både med tid og overskudd til å "finne på noe selv"

[løvinne71]

Jeg forstår veldig godt at du er frustrert!

Høres ut som du har den typen mann som tror han kan fortsette å leve sitt "ungdomsliv" selv om han nå er etablert med kone, og ikke minst, små barn.

Firmaturene, er jo en ting!

Hvis han jobber i en bransje hvor god kundekontakt er viktig, så har jeg en viss forståelse for at han må være med på disse"smøre-turene." for å holde businessen igang.

Og 4-5 ganger i året, er jo ikke SÅ ofte.

Men at han i tillegg reiser på 7-8 gutteturer PRIVAT årlig, etter å ha blitt pappa til 2 små barn, det synes jeg vitner om en utrolig egoistisk innstilling, og liten forståelse for situasjonen til deg som er igjen hjemme!

Likevel sitter jeg litt med følelsen av at du kanskje har vært litt for "snill" i utgangspunktet, og derfor selv må ta litt av "skylda" for situasjonen du er i nå.

Du sier at du kun 2 ganger de siste årene, har protestert på denne reisingen hans.

Og hvis du stilletiende har godtatt dette og tatt alt ansvaret hjemme, så har du jo langt på vei lagt tilrette for at han kunne fortsette å gjøre som han selv vil.

Man skulle jo håpe og tro at en voksen mann selv ville forstått dette. Men jeg har dessverre hørt flere eksempler på at det ikke er tilfelle...

Tror det eneste du kan gjøre nå, er å ta en ordentlig prat med ham i rolige omgivelser, evt på familiekontoret) og forklare ham hvordan du føler det, og hvorfor denne reisingen hans er et problem for deg.

Prøv å få til en kompromiss som f.eks. at firmaturene er OK, men at han må begrense de private turene til X-antall i året. Og at også du trenger en helg/uke for det selv i løpet av året for å få litt fri fra hverdagen.

Prøv å gi ham forståelsen av at du du sier dette fordi du og barna ønsker å tilbringe mere tid sammen med ham. Og du føler at disse gutteturene går på bekostning av tiden dere skulle hatt sammen som en familie.

Kom gjerne med konkrete forslag til hva du ønsker dere skal gjøre istedet.

Høres ut for meg som dere i bunn og grunn har et godt forhold. Men dere har kjørt dere litt fast i en hektisk småbarns-periode hvor det er vanskelig å få "plass nok" til alles ønsker og behov.

Ønsker dere lykke til, og håper det løser seg.

[flisa]

Det ere da ikke bare bare å finne på noe selv, når man er opptatt med graviditeter og små barn!

Og hvis du leser innlegget hennes ordentlig, så skriver hun at FIRMA turene er 4-5 ganger i året, og at han drar på gutte-turer 7-8 ganger i året i TILLEGG!!

Da sier det seg selv at dette blir ganske ofte i løpet av et år!

Jeg synes mannen hennes høres temmelig egoistisk ut, og har stor forståelse for at hun er fortvilet over situasjonen.

Jeg synes du bagatelliserer hennes problemer med svaret ditt.

Ikke glem at dette er en småbarnsmor, så det er nok begrenset både med tid og overskudd til å "finne på noe selv"

Og han er en SMÅBARNSFAR - ergo må hun også ha frihet til å gjøre noe på egenhånd. Jeg syns ikke 4-5 firmaturer og 6-7 turer med kamerater er mye på et år jeg altså. Og jeg har selv småbarn og har hatt det de siste 23 år -så jeg vet at det krever mye planlegging. Klart han kunne vært mer hjemme, men man skiller seg vel ikke fra en fyr på grunn av sånt? - da skal det jammen være mye mer som ikke stemmer. Tenk på de som er gift med selgere/sjåfører etc som er borte nesten hele uka. Om hun elsker denne mannen så kan de helt sikkert finne en løsning - jeg tror ikke hun liker ham.

[flisa]

Jeg forstår veldig godt at du er frustrert!

Høres ut som du har den typen mann som tror han kan fortsette å leve sitt "ungdomsliv" selv om han nå er etablert med kone, og ikke minst, små barn.

Firmaturene, er jo en ting!

Hvis han jobber i en bransje hvor god kundekontakt er viktig, så har jeg en viss forståelse for at han må være med på disse"smøre-turene." for å holde businessen igang.

Og 4-5 ganger i året, er jo ikke SÅ ofte.

Men at han i tillegg reiser på 7-8 gutteturer PRIVAT årlig, etter å ha blitt pappa til 2 små barn, det synes jeg vitner om en utrolig egoistisk innstilling, og liten forståelse for situasjonen til deg som er igjen hjemme!

Likevel sitter jeg litt med følelsen av at du kanskje har vært litt for "snill" i utgangspunktet, og derfor selv må ta litt av "skylda" for situasjonen du er i nå.

Du sier at du kun 2 ganger de siste årene, har protestert på denne reisingen hans.

Og hvis du stilletiende har godtatt dette og tatt alt ansvaret hjemme, så har du jo langt på vei lagt tilrette for at han kunne fortsette å gjøre som han selv vil.

Man skulle jo håpe og tro at en voksen mann selv ville forstått dette. Men jeg har dessverre hørt flere eksempler på at det ikke er tilfelle...

Tror det eneste du kan gjøre nå, er å ta en ordentlig prat med ham i rolige omgivelser, evt på familiekontoret) og forklare ham hvordan du føler det, og hvorfor denne reisingen hans er et problem for deg.

Prøv å få til en kompromiss som f.eks. at firmaturene er OK, men at han må begrense de private turene til X-antall i året. Og at også du trenger en helg/uke for det selv i løpet av året for å få litt fri fra hverdagen.

Prøv å gi ham forståelsen av at du du sier dette fordi du og barna ønsker å tilbringe mere tid sammen med ham. Og du føler at disse gutteturene går på bekostning av tiden dere skulle hatt sammen som en familie.

Kom gjerne med konkrete forslag til hva du ønsker dere skal gjøre istedet.

Høres ut for meg som dere i bunn og grunn har et godt forhold. Men dere har kjørt dere litt fast i en hektisk småbarns-periode hvor det er vanskelig å få "plass nok" til alles ønsker og behov.

Ønsker dere lykke til, og håper det løser seg.

Jeg er enig med det du skriver - så det er dumt at du er uenig i det jeg skriver

Jeg mener hun må FORLANGE å blir hørt -men at hun ikke kan bestemme over måten han liker å være sammen med sine kamerater - om det ikke er andre damer med i bildet da

Han kunne jo spilt til dans hver helg f.eks - skrekk og gru....hehe

[Gjest salmiakk]

Og han er en SMÅBARNSFAR - ergo må hun også ha frihet til å gjøre noe på egenhånd. Jeg syns ikke 4-5 firmaturer og 6-7 turer med kamerater er mye på et år jeg altså. Og jeg har selv småbarn og har hatt det de siste 23 år -så jeg vet at det krever mye planlegging. Klart han kunne vært mer hjemme, men man skiller seg vel ikke fra en fyr på grunn av sånt? - da skal det jammen være mye mer som ikke stemmer. Tenk på de som er gift med selgere/sjåfører etc som er borte nesten hele uka. Om hun elsker denne mannen så kan de helt sikkert finne en løsning - jeg tror ikke hun liker ham.

Jeg er nok mer kynisk enn naiv, men jeg lurer på hva som får en fyr til å ønske å tilbringe så mange helger borte fra kone og barn.Og nei jeg tror ikke et sekund at det er fordi det er så sosialt:)

Altså er det noe som trekker, og jeg tror ikke det er kompiser og fyll...

Jepp, kynisk, men dette hører overhodet ikke med når en er småbarnsmor/far. I alle fall ikke i min verden.

Snakk om prioritering. Er småbarnsmor selv og hverdagene er så hektiske at helgene med familien er hellig. reiser vi bort så gjør vi det sammen,-uten unger. Ikke hver for oss på fylletur. Vil vi på fylla en dag så kan vi ta oss en tur ut med venninner/kompiser uten partner. Men blir det for ofte så er det bare tull.

Hva med helgene for barna da? Pappa reiser bort ørten helger, mamma gjør det samme. Hva med lørdagkosen om kvelden som en familie?

Folk skal jo realisere seg selv opp og ned og i mente og ikke gå glipp av en ting selv om de har små barn.Kompiser og venninner må jo for all del ikke nedprioriteres....

Det er mye jeg også kunne ha tenkt meg, men akkurat nå, i småbarnsfasen, så må enkelte ting prioriteres bort. F.eks helgeturer 8 ganger i året uten partner og barn.

(Hadde søren ikke orket det om jeg var singel engang)

For å oppsummere: Skjønner godt at du vil separeres. All ære til deg for at du har holdt ut så lenge. Frihet i et forhold er viktig, men det virker som din mann ikke VIL tilbringe tid med familien. Hvor dere er på hans prioriteringsliste er et godt spørsmål....

[flisa]

Jeg er nok mer kynisk enn naiv, men jeg lurer på hva som får en fyr til å ønske å tilbringe så mange helger borte fra kone og barn.Og nei jeg tror ikke et sekund at det er fordi det er så sosialt:)

Altså er det noe som trekker, og jeg tror ikke det er kompiser og fyll...

Jepp, kynisk, men dette hører overhodet ikke med når en er småbarnsmor/far. I alle fall ikke i min verden.

Snakk om prioritering. Er småbarnsmor selv og hverdagene er så hektiske at helgene med familien er hellig. reiser vi bort så gjør vi det sammen,-uten unger. Ikke hver for oss på fylletur. Vil vi på fylla en dag så kan vi ta oss en tur ut med venninner/kompiser uten partner. Men blir det for ofte så er det bare tull.

Hva med helgene for barna da? Pappa reiser bort ørten helger, mamma gjør det samme. Hva med lørdagkosen om kvelden som en familie?

Folk skal jo realisere seg selv opp og ned og i mente og ikke gå glipp av en ting selv om de har små barn.Kompiser og venninner må jo for all del ikke nedprioriteres....

Det er mye jeg også kunne ha tenkt meg, men akkurat nå, i småbarnsfasen, så må enkelte ting prioriteres bort. F.eks helgeturer 8 ganger i året uten partner og barn.

(Hadde søren ikke orket det om jeg var singel engang)

For å oppsummere: Skjønner godt at du vil separeres. All ære til deg for at du har holdt ut så lenge. Frihet i et forhold er viktig, men det virker som din mann ikke VIL tilbringe tid med familien. Hvor dere er på hans prioriteringsliste er et godt spørsmål....

Regner med at den var til en annen - jeg skal ikke skilles

[Gjest salmiakk]

Regner med at den var til en annen - jeg skal ikke skilles

Beklager:) Fint for deg, foressten:)

[flisa]

Beklager:) Fint for deg, foressten:)

hehe

[Gjest søndag_ i-dag]

Mitt eneste forslag er at man ikke kan være avhengig av at et annet menneske til enhver tid skal være der for en. Klarer å man å gi den andre friheten vil man få tusen ganger tilbake. Kan du ikke selv reise bort litt også`? - ikke bare sitte og sutre de 4 gangene i året han gjør noe med gutta?

Alt under forutsetning at begge er trofaste, selvsagt.

Vi gjør det slik at vi trves veldig godt sammen - men likevel gir vi hverandre friheten til å leve ut egen særinteresser.

Kunne ikke ramle meg inn å bestemme over en voksen person -og hadde heller ikke funnet meg i å bli bestemt over.

Jeg er ofte på slike reiser jeg også - og da får han mora si til å bo hos oss, for å få til det rent praktiske - eller så klarer han det selv. Nå skal gubben på en egotrippreise i en uke - da er det jeg som må få det praktiske til å gå rundt. Vi holder kontakten underveis - vi er begge glad i å ringe den andre og fortelle.

Kan du ikke se på det slik? - at dette er ikke noe han sniker seg til å gjøre på tross av deg, - men at dette er noe han gjør - på grunn av at du lar han være han?

Finn på noe selv!

Hei

Dette skriver jeg både til deg krepseline og til flisa....

Først og fremst vil jeg si at jeg forstår din frustrasjon krepseline, men må si meg enig med flisa.

Det tok meg mange år og innse, og personlig mener jeg det har noe med innsikt og modenhet å gjøre. Det er virkelig ikke riktig å kreve eller forlange at et annet voksent menneske skal gjøre med livet sitt.

Vil mannen min dra bort ( noe han gjør dann og vann så får han gjøre det)

Det, det egentlig handler om er jo å ta hensyn. Både fra hans og min side. Hvis mannen min vet jeg ikke trives med hans avgjørelser bør han ta dette med i betraktingen når han velger å reise.

Det handler om å ta hensyn begge veier, og igjen personlig synes jeg mannen din krepseline er mye borte og lar deg sitte igjen mye alene med barna. Det er ikke riktig, men et valg han tar, som du må godta.

Dette er ting dere må snakke om og bli enige om.

Men jeg er enig til hundre prosent med flisa, når hun sier at det ikke kunne falle henne inn å bestemme over et annet voksent menneske.

Men det er nå slik da at alt har sin pris, og prisen for å gjøre sin partner misfornøyd er at han risikrerer å miste partneren sin.

I bunn og grunn handler det om å gi hverandre spillerom. Selv om man gifter seg er man fremdeles et individ, og ingen har rett til å bestemme over den andre.

Men man må jo også være beredt til å ta konsekvensene av de voksne valgene man tar.

Til deg krepseline,hvis dette er et så stort problem for deg og barna at du ikke klarer å godta hvem han er , og hva han velger å gjøre, så er en sperasjon forståelig.

Men hvis du søker andre muligheter. Snakk, snakk, og atter snakk sammen. Det er gjenom samtale og forståelse andre kan forstå deg og dine behov. Det fører sjelden frem å krangle frem løsninger.

Klarer dere ikke det selv, finnes det jo mange proffesjonelle der ute som kan hjelpe dere.

Lykke til

[meg__123!]

Og han er en SMÅBARNSFAR - ergo må hun også ha frihet til å gjøre noe på egenhånd. Jeg syns ikke 4-5 firmaturer og 6-7 turer med kamerater er mye på et år jeg altså. Og jeg har selv småbarn og har hatt det de siste 23 år -så jeg vet at det krever mye planlegging. Klart han kunne vært mer hjemme, men man skiller seg vel ikke fra en fyr på grunn av sånt? - da skal det jammen være mye mer som ikke stemmer. Tenk på de som er gift med selgere/sjåfører etc som er borte nesten hele uka. Om hun elsker denne mannen så kan de helt sikkert finne en løsning - jeg tror ikke hun liker ham.

det er stor forskjell på å dra på en reise en gang i blant, enn å dra mange ganger i året.

[MsSettlers]

Jeg er nok mer kynisk enn naiv, men jeg lurer på hva som får en fyr til å ønske å tilbringe så mange helger borte fra kone og barn.Og nei jeg tror ikke et sekund at det er fordi det er så sosialt:)

Altså er det noe som trekker, og jeg tror ikke det er kompiser og fyll...

Jepp, kynisk, men dette hører overhodet ikke med når en er småbarnsmor/far. I alle fall ikke i min verden.

Snakk om prioritering. Er småbarnsmor selv og hverdagene er så hektiske at helgene med familien er hellig. reiser vi bort så gjør vi det sammen,-uten unger. Ikke hver for oss på fylletur. Vil vi på fylla en dag så kan vi ta oss en tur ut med venninner/kompiser uten partner. Men blir det for ofte så er det bare tull.

Hva med helgene for barna da? Pappa reiser bort ørten helger, mamma gjør det samme. Hva med lørdagkosen om kvelden som en familie?

Folk skal jo realisere seg selv opp og ned og i mente og ikke gå glipp av en ting selv om de har små barn.Kompiser og venninner må jo for all del ikke nedprioriteres....

Det er mye jeg også kunne ha tenkt meg, men akkurat nå, i småbarnsfasen, så må enkelte ting prioriteres bort. F.eks helgeturer 8 ganger i året uten partner og barn.

(Hadde søren ikke orket det om jeg var singel engang)

For å oppsummere: Skjønner godt at du vil separeres. All ære til deg for at du har holdt ut så lenge. Frihet i et forhold er viktig, men det virker som din mann ikke VIL tilbringe tid med familien. Hvor dere er på hans prioriteringsliste er et godt spørsmål....

Et veldig bra innlegg, salmiakk! Jeg er helt enig med deg :-)

Av og til er helt greit synes jeg, men det var veldig mange helger i løpet av et år til hovedinnlegger. 7-8 gutteturer i året? Det var da voldsomt.

[Gjest salmiakk]

Hei

Dette skriver jeg både til deg krepseline og til flisa....

Først og fremst vil jeg si at jeg forstår din frustrasjon krepseline, men må si meg enig med flisa.

Det tok meg mange år og innse, og personlig mener jeg det har noe med innsikt og modenhet å gjøre. Det er virkelig ikke riktig å kreve eller forlange at et annet voksent menneske skal gjøre med livet sitt.

Vil mannen min dra bort ( noe han gjør dann og vann så får han gjøre det)

Det, det egentlig handler om er jo å ta hensyn. Både fra hans og min side. Hvis mannen min vet jeg ikke trives med hans avgjørelser bør han ta dette med i betraktingen når han velger å reise.

Det handler om å ta hensyn begge veier, og igjen personlig synes jeg mannen din krepseline er mye borte og lar deg sitte igjen mye alene med barna. Det er ikke riktig, men et valg han tar, som du må godta.

Dette er ting dere må snakke om og bli enige om.

Men jeg er enig til hundre prosent med flisa, når hun sier at det ikke kunne falle henne inn å bestemme over et annet voksent menneske.

Men det er nå slik da at alt har sin pris, og prisen for å gjøre sin partner misfornøyd er at han risikrerer å miste partneren sin.

I bunn og grunn handler det om å gi hverandre spillerom. Selv om man gifter seg er man fremdeles et individ, og ingen har rett til å bestemme over den andre.

Men man må jo også være beredt til å ta konsekvensene av de voksne valgene man tar.

Til deg krepseline,hvis dette er et så stort problem for deg og barna at du ikke klarer å godta hvem han er , og hva han velger å gjøre, så er en sperasjon forståelig.

Men hvis du søker andre muligheter. Snakk, snakk, og atter snakk sammen. Det er gjenom samtale og forståelse andre kan forstå deg og dine behov. Det fører sjelden frem å krangle frem løsninger.

Klarer dere ikke det selv, finnes det jo mange proffesjonelle der ute som kan hjelpe dere.

Lykke til

Hvorfor skal hun godta hans behov for å dra bort?

Hvem er det som har fortalt denne mannen at når man får barn så kan man stikke fra alt ansvar og overlate det til partneren bare fordi man har lyst?

Dette er da fullstendig på tryne. For en holdning. Skal hun godta at han reiser på helgeturer ofte og lar henne sitte igjen med alt ansvar for unger og hus bare fordi han føler behov for det?

Når man har familie så har man også ansvar. Teamarbeid,- ikke egotripp!

Det kunne ikke falle meg inn å overlate ungene til min mann en helg hver mnd fordi jeg har lyst til å slippe mann,barn og hus for å feste med venninner.

Umodent og totalt egoistisk å fortsette å leve som singel i et forhold.

Jeg hadde følt meg totalt kvelt i et forhold hvor det ble tatt for gitt at han fikk gjøre som han ville, mens jeg var "låst" til huset. Om jeg i tillegg skulle få dårlig samvittighetfordi det er dumt av meg å bli trist og lei fordi han heller vil være alle andre steder enn hjemme med familien,så er det jo bare til å gråte av.

Jeg vil i allefall ha en mann som er tilstede, hverdag og helg.

Er det unormalt at man er to om å ta ansvar?

(telle til ti..........)

[sammfunnskritiker]

Mitt eneste forslag er at man ikke kan være avhengig av at et annet menneske til enhver tid skal være der for en. Klarer å man å gi den andre friheten vil man få tusen ganger tilbake. Kan du ikke selv reise bort litt også`? - ikke bare sitte og sutre de 4 gangene i året han gjør noe med gutta?

Alt under forutsetning at begge er trofaste, selvsagt.

Vi gjør det slik at vi trves veldig godt sammen - men likevel gir vi hverandre friheten til å leve ut egen særinteresser.

Kunne ikke ramle meg inn å bestemme over en voksen person -og hadde heller ikke funnet meg i å bli bestemt over.

Jeg er ofte på slike reiser jeg også - og da får han mora si til å bo hos oss, for å få til det rent praktiske - eller så klarer han det selv. Nå skal gubben på en egotrippreise i en uke - da er det jeg som må få det praktiske til å gå rundt. Vi holder kontakten underveis - vi er begge glad i å ringe den andre og fortelle.

Kan du ikke se på det slik? - at dette er ikke noe han sniker seg til å gjøre på tross av deg, - men at dette er noe han gjør - på grunn av at du lar han være han?

Finn på noe selv!

Utrolig flott innlegg, kanskje fordi jeg er veldig enig med deg?

Som gift må man koste på seg turer sammen, men helt klart for seg selv også. Noen aktiviteter skal være felles, med felles venner- noe med kun egne venner. Privat kejnner jeg ikke alle i omgangskretsen til min kjære! Det må jeg leve med.

[Hatsumomo]

Jeg er nok mer kynisk enn naiv, men jeg lurer på hva som får en fyr til å ønske å tilbringe så mange helger borte fra kone og barn.Og nei jeg tror ikke et sekund at det er fordi det er så sosialt:)

Altså er det noe som trekker, og jeg tror ikke det er kompiser og fyll...

Jepp, kynisk, men dette hører overhodet ikke med når en er småbarnsmor/far. I alle fall ikke i min verden.

Snakk om prioritering. Er småbarnsmor selv og hverdagene er så hektiske at helgene med familien er hellig. reiser vi bort så gjør vi det sammen,-uten unger. Ikke hver for oss på fylletur. Vil vi på fylla en dag så kan vi ta oss en tur ut med venninner/kompiser uten partner. Men blir det for ofte så er det bare tull.

Hva med helgene for barna da? Pappa reiser bort ørten helger, mamma gjør det samme. Hva med lørdagkosen om kvelden som en familie?

Folk skal jo realisere seg selv opp og ned og i mente og ikke gå glipp av en ting selv om de har små barn.Kompiser og venninner må jo for all del ikke nedprioriteres....

Det er mye jeg også kunne ha tenkt meg, men akkurat nå, i småbarnsfasen, så må enkelte ting prioriteres bort. F.eks helgeturer 8 ganger i året uten partner og barn.

(Hadde søren ikke orket det om jeg var singel engang)

For å oppsummere: Skjønner godt at du vil separeres. All ære til deg for at du har holdt ut så lenge. Frihet i et forhold er viktig, men det virker som din mann ikke VIL tilbringe tid med familien. Hvor dere er på hans prioriteringsliste er et godt spørsmål....

Enig med salmiakk. Det var en ting som slo med når jeg leste det innlegget og det var ikke positivt.

[sammfunnskritiker]

Hvorfor skal hun godta hans behov for å dra bort?

Hvem er det som har fortalt denne mannen at når man får barn så kan man stikke fra alt ansvar og overlate det til partneren bare fordi man har lyst?

Dette er da fullstendig på tryne. For en holdning. Skal hun godta at han reiser på helgeturer ofte og lar henne sitte igjen med alt ansvar for unger og hus bare fordi han føler behov for det?

Når man har familie så har man også ansvar. Teamarbeid,- ikke egotripp!

Det kunne ikke falle meg inn å overlate ungene til min mann en helg hver mnd fordi jeg har lyst til å slippe mann,barn og hus for å feste med venninner.

Umodent og totalt egoistisk å fortsette å leve som singel i et forhold.

Jeg hadde følt meg totalt kvelt i et forhold hvor det ble tatt for gitt at han fikk gjøre som han ville, mens jeg var "låst" til huset. Om jeg i tillegg skulle få dårlig samvittighetfordi det er dumt av meg å bli trist og lei fordi han heller vil være alle andre steder enn hjemme med familien,så er det jo bare til å gråte av.

Jeg vil i allefall ha en mann som er tilstede, hverdag og helg.

Er det unormalt at man er to om å ta ansvar?

(telle til ti..........)

Jeg tror ikke på forhold, der alle gjør allt- og allt er felles. Derimot tror jeg slike innstillinger kan forklare noe av skillsmissestatistikken.

Mennesker er egosentriske, og søker selvrealisering. Dette tror jeg er et grunnleggende behov hos mennesket, gift eller ugift!

Selv har jeg MANGE behov, som jeg må oppfylle abdre steder enn i hjemmet sammen med min mann (og barn).

[Gjest salmiakk]

Jeg tror ikke på forhold, der alle gjør allt- og allt er felles. Derimot tror jeg slike innstillinger kan forklare noe av skillsmissestatistikken.

Mennesker er egosentriske, og søker selvrealisering. Dette tror jeg er et grunnleggende behov hos mennesket, gift eller ugift!

Selv har jeg MANGE behov, som jeg må oppfylle abdre steder enn i hjemmet sammen med min mann (og barn).

Nei, å gjøre alt sammen er sikkert ikke bra. Slik jeg ser på det så er jeg og min mann borte fra hverandre det meste av dagen. Etter jobb er det noen timer med ungene, husarbeid og så er det sengen. Slik går ukene.Vi prøver å få tid til venner, noen uker mer enn andre. Helgene er en sjanse til å tilbringe med familie og venner. Det går an å kombinere de tingene:)

Jeg snakker ikke om å gjøre alt sammen hele tiden. Her er det snakk om en mann som er borte i snitt en helg i mnd hvert år,-og det når han er småbarnsfar.

Om du absolutt må pleie dine behov så gjør det når det ikke går utover partner og barn. Her sier hovedinnlegger at det er snakk om seperasjon pga hans prioritering. Ergo er det et reelt problem og utrolig trist ikke minst for barna.

"Hvis du ikke takler at jeg gjør som jeg vil selv om vi er i forhold og har barn sammen så får du bare ta ut seperasjon da".....hæ? (joda, satt på spissen, med endog)

Grei holdning? Meg, meg og atter meg....Drit i ungene så lenge pappa får turene sine.

Jeg reagerer, men så er jeg vel kanskje forferdelig gammeldags også

[krepseline]

Hei igjen!

Det er egentlig ikke turene ,men mangel på omtanke hvis jeg trenger han hjemme,som er problemet.De to gangene jeg ba han om å droppe turen var jeg sliten,hormonell og alt som følger i slutten av et svangerskap.Jeg trengte han ,men han tok ikke hensyn.Jeg har aldri nektet han tur senere.I tillegg har jeg "fersket" han i at han har venninner han treffer i smug,snakker med de på tlf,osv.Alt i hemmelighet.Det gjør ikke saken bedre.Men han skjønner allikevel ikke hvorfor jeg er nervøs.HAn har jo ikke godt til sengs med de...

[krepseline]

Hei igjen!

Det er egentlig ikke turene ,men mangel på omtanke hvis jeg trenger han hjemme,som er problemet.De to gangene jeg ba han om å droppe turen var jeg sliten,hormonell og alt som følger i slutten av et svangerskap.Jeg trengte han ,men han tok ikke hensyn.Jeg har aldri nektet han tur senere.I tillegg har jeg "fersket" han i at han har venninner han treffer i smug,snakker med de på tlf,osv.Alt i hemmelighet.Det gjør ikke saken bedre.Men han skjønner allikevel ikke hvorfor jeg er nervøs.HAn har jo ikke godt til sengs med de...

Jeg føler vel egentlig at det er han som ikke liker meg...,sånn for å svare på flisa sitt resonement.