Når jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med samboer..

[meg__123!]

Men muligheten til å finne en moden mann på 29 er større enn å finne en på 20.

ja det er sant....

[Mrs. Wallace]

Ja det er meg!

Tyr ofte til dol når det dukker opp sånne ting som dette. Vet ikke helt hvem jeg ellers skal snakke med..for han vil jo ikke..

Og jeg tror jeg klikker snart om jeg ikke får noe ut ..

Når man legger sammen dette innlegget med de du har skrevet tidligere, er det egentlig bare en ting å si: Dere burde ikke være samboere.

[morsan]

Jeg syns helt klart du må kunne stille krav til ham. Som Åsemor er inne på under her - jeg ville aldri gått inn i et forhold med noen som ikke inntok en omsorgsrolle for barnet mitt.

Han er kjæresten din, og som kjærester hjelper man hverandre. Noen ganger er det å skru sammen bokhyller fra Ikea, og andre ganger er det å passe datteren din når du er syk.

Dette burde være helt innlysende både for deg og han! Ikke be om unnskyldning, det er han som er en umoden ansvarsløs dott.

Men jeg mener det jeg skrev under her - pælm han på dør til han vokser opp. Han har ikke noe i et ordentlig forhold å gjøre, slik som han oppfører seg.

*trøsteklem*

Enig!

[Gjest Persille]

Er det du som har et barn med handicap? Som har hatt litt problemer med denne fyren før?

Da skjønte han jo heller ikke at det var han som var urimelig...

Jeg tenker at når man flytter sammen med noen med barn, så får man hele pakken - og må ta sin del av ansvaret om noe uforutsett skjer, så som sykdom.

Men han virker jo veldig umoden...

[red]

Når jeg ser hvor "ivrig" eldstemann er til å ta ansvar for lillebroren så skjønner jeg jo problemet.

Husker godt han var 20 og jeg spurte om barnevakt og han glefset at det var min unge og ikke hans.

Jeg hadde søster på 3 når jeg var 18.

Når man er 18 har man ikke så jævla lyst til å stå opp klokka 7 om morgenen for å følge til barnehagen, selv om det bare er av og til

[red]

Men muligheten til å finne en moden mann på 29 er større enn å finne en på 20.

Hva er en moden mann, da ?

En som bruker hele livet sitt på å vaske og rydde ?

[Dorthe]

Jeg hadde søster på 3 når jeg var 18.

Når man er 18 har man ikke så jævla lyst til å stå opp klokka 7 om morgenen for å følge til barnehagen, selv om det bare er av og til

Hihi, jeg er klar over det. Den erfaringen har jeg også.

Nå har jeg vært lite forlangende da, er jo litt enig i at det var mitt valg å få en til.

Men det kommer seg, det kommer seg. I det siste har det vært både kino, sirkus og restaurantbesøk på minstemann. Men jeg spør sjelden om barnevakt etterat de flyttet hjemmenifra og tar et nei for et nei.

[Dorthe]

Hva er en moden mann, da ?

En som bruker hele livet sitt på å vaske og rydde ?

En som skjønner at han må ta sin del av ansvaret for at husoghjem A/S skal funke.

Tror jeg.

[Piraye]

Den der hjalp faktisk litt..hehe;)

Hehe! Så flott!

Sa bare det som falt meg inn. Det jeg EGENTLIG burde sagt var du må prøve å få han å forstå at du og dattra di kommer som én pakke, og i et forhold hjelper man hverandre. Skjønner han ikke det må du bare prøve å sette hardt mot hardt når det gjelder at han skal bidra. Funker ikke det må du bare prøve å sparke han ut!

Men som sagt så er dette bare noe jeg BURDE sagt, heldigvis sa jeg det ikke høyt for dette er noe du er nødt til å kjenne og få følelsen av selv. Nytter ikke at det sitter en hel gjeng forståsegpåere her på dol og forteller deg det. Er jo tross alt følelser inne i bildet..

Innlegget oppsummert: "Hehe! Så flott!"

[MsSettlers]

er det riktig av meg å stille de krav til han når han ikke er faren? HAn er så bestemt at jeg blir usikker på mitt..og det blir vel å ende opp med at jeg sier unnskyld, som vanlig..

Er bare sliten av alt dette, og jeg har mer enn nok å tenke på fra før av.

Jeg krever ikke at han skal være noe form for pappa..heller ikke hjelpe faren til datteren min.. Men i dag trengte _jeg_ hjelp..

Kan han egentlig føle seg noe bra om jeg får faren til datteren min til å komme, hver gang jeg trenger litt barnepass? Mens han bare sitter der?

Ja, selvfølgelig skal du kunne stille krav til samboeren din, selv om han ikke er barnets far.

Dessuten finnes det noe som heter empati og omsorg. Skulle jo vært en selvfølge for samboeren din å ta litt ansvar i en slik situasjon.

Han høres fryktelig ung og ansvarsløs ut. Og lat.

[Søssa]

En del av vitsen med å være samboere er vel å ha og vise omtanke for hverandre. I ditt tilfelle også for barnet ditt.

Skjønner av tråden at du har skrevet innlegg tidligere, men de har ikke jeg lest. Av innlegget ditt nå fikk jeg dette bildet i hodet mitt, mulig jeg er på helt på jordet:

Jeg ser for meg en bortskjemt guttunge som har bodd hos mamma, og ikke hatt noen mellomstasjon før han flyttet inn hos deg. Hos mamma har han kanskje blitt lei maset om å rydde rommet, hjelpe til med andre ting osv. Da ble det greit å flytte sammen med en kjærest som videreførte mammasyslene uten mas (i hvert fall for en tid) slik at han kunne fortsette dagen uforstyrret med pc og andre egne gjøremål. Kjæresten ordner huslige sysler og passer barn osv. Middag kommer sikkert på bordet hver dag også uten at han skjenker det en tanke, klærne som var skitne i går ligger plutselig rene i skapet. Ja jeg kan fortsette…..

Jeg synes du seriøst bør vurdere om dette forholdet er liv laga. Klart det er vondt å gjøre slutt, men jeg tror du vil få det bedre sammen med datteren din.

Mvh.

[Gemini]

Jeg syns helt klart du må kunne stille krav til ham. Som Åsemor er inne på under her - jeg ville aldri gått inn i et forhold med noen som ikke inntok en omsorgsrolle for barnet mitt.

Han er kjæresten din, og som kjærester hjelper man hverandre. Noen ganger er det å skru sammen bokhyller fra Ikea, og andre ganger er det å passe datteren din når du er syk.

Dette burde være helt innlysende både for deg og han! Ikke be om unnskyldning, det er han som er en umoden ansvarsløs dott.

Men jeg mener det jeg skrev under her - pælm han på dør til han vokser opp. Han har ikke noe i et ordentlig forhold å gjøre, slik som han oppfører seg.

*trøsteklem*

Henger meg på denne jeg også!

[Goliath]

Jeg forstår godt at du sliter med samboeren din slik han oppfører seg.

Han virker svært ung (og er det også), med dårlig utviklet empati og ser ut til å tro at du er moren hans.....

[Sofline]

Samboeren din er ung, og oppfører seg deretter. (Dermed ikke sagt at det ikke er mange på 35 år som ville oppført seg likt.) Men jeg synes ikke du overreagerer. Litt bør man kunne kreve av samboeren selv om barnet ikke er hans. Hvis han er likeglad med barnet ditt, tviler jeg på at dere har en (god) fremtid sammen.

[Sofline]

Jeg syns helt klart du må kunne stille krav til ham. Som Åsemor er inne på under her - jeg ville aldri gått inn i et forhold med noen som ikke inntok en omsorgsrolle for barnet mitt.

Han er kjæresten din, og som kjærester hjelper man hverandre. Noen ganger er det å skru sammen bokhyller fra Ikea, og andre ganger er det å passe datteren din når du er syk.

Dette burde være helt innlysende både for deg og han! Ikke be om unnskyldning, det er han som er en umoden ansvarsløs dott.

Men jeg mener det jeg skrev under her - pælm han på dør til han vokser opp. Han har ikke noe i et ordentlig forhold å gjøre, slik som han oppfører seg.

*trøsteklem*

Jeg henger meg også på her.

[jubalong70]

Jeg må si jeg synes han virker utrolig umoden.

Han ble sammen med deg etter at du fikk et barn, og han visste du hadde et barn.

Ved dermed å velge å bo sammen med DERE, velger han også å ta på seg litt ansvar for barnet.

Jeg synes det bare skulle mangle om han ikke tok seg av jenta når du var syk.

Til hans forsvar skal det sies at han bare er 20 år, og det er aaaalt for ungt for mange til å ta ansvar for noe som helst...

[jubalong70]

er det riktig av meg å stille de krav til han når han ikke er faren? HAn er så bestemt at jeg blir usikker på mitt..og det blir vel å ende opp med at jeg sier unnskyld, som vanlig..

Er bare sliten av alt dette, og jeg har mer enn nok å tenke på fra før av.

Jeg krever ikke at han skal være noe form for pappa..heller ikke hjelpe faren til datteren min.. Men i dag trengte _jeg_ hjelp..

Kan han egentlig føle seg noe bra om jeg får faren til datteren min til å komme, hver gang jeg trenger litt barnepass? Mens han bare sitter der?

Selvsagt kan du stille noen krav til ham når det kommer til datteren din.

Han har valgt å bli samboer med dere begge. Han visste du hadde en datter, ikke sant? Da blir han samboer med både deg og datteren din. Og det betyr at han også har ansvar overfor den lille jenta.

Han har også et ansvar overfor deg, og det betyr å avlaste deg når du er syk.

Personlig synes jeg ikke han virker som noen det er verdt å samle på.

[petter smart]

Ingen jobb og bare spiller på pc'en hele dagen? Det største problemet er ikke at han ikke hjelper til med datteren din (det er kun et symptom).

Han er spilleavhengig og kanskje også deprimert. Det blir for tynt å bortforklare dette med at han er umoden. Han visste hva han gikk til.

Enten blir han med på å søke hjelp for sine problemer eller så er dette forholdet over.

[Mrs. Wallace]

Jeg må si jeg synes han virker utrolig umoden.

Han ble sammen med deg etter at du fikk et barn, og han visste du hadde et barn.

Ved dermed å velge å bo sammen med DERE, velger han også å ta på seg litt ansvar for barnet.

Jeg synes det bare skulle mangle om han ikke tok seg av jenta når du var syk.

Til hans forsvar skal det sies at han bare er 20 år, og det er aaaalt for ungt for mange til å ta ansvar for noe som helst...

"Til hans forsvar skal det sies at han bare er 20 år, og det er aaaalt for ungt for mange til å ta ansvar for noe som helst... "

Men det er ikke for ungt til å innse at man ikke har lyst til å ta den type ansvar. Han burde med andre ord ikke gått inn i et slikt forhold dersom han ikke var klar for å følge opp noe som helst.

Når han har valgt å leve i et "voksent" samoberskap, burde han hatt vett på å ta konsekvensene. Alternativt flytte ut. Men han er åpenbart ikke bare ung - han er tafatt og lat i tillegg. Mye tyder på at trådstarter hadde hatt det bedre med bare ett barn å tavare på, og kastet ham ut.

[Gjest be ham flytte ut, NÅ]

Jeg har tenkt tanken ja, men han vil nok bare se på det som et nederlag.

Men du har nok rett i det..vi burde bare være kjærester inntil den dagen han faktisk ønsker å ta mer ansvar.

spurte han om hvordan det hadde vært om dette var hans barn, men det svarte han ikke på.. (og han har sagt at han vil ha barn med meg..).

Tror ikke han forstår hva det innebærer helt..

Et nederlag for ham?!?

Det er tre personer (minst) involvert, det er barnet ditt, deg selv og ham.

Du skal ta hensyn til disse tre i nevnte rekkefølge, i hvertfall i en slik situasjon.

Skal hun vokse opp med en voksen person rundt seg som ikke tar ansvar og har omsorg for henne?

Din plikt som mor er å gjøre det beste for henne.

Si til kjæresten din at han skal flytte ut, og at dere kan være kjærester (bl.a) på ditt barns vilkår. Det vil si at dere kan være sammen (uten forpliktelser) når barnet er hos faren, og sammen (hvor begge tar ansvar / omsorg for barnet) når barnet er hos deg.

Så lover du barnet ditt (og deg selv) at du aldri lar noen flytte sammen med dere igjen, uten at denne personen innser at barnets behov er veldig tungtveiende, at å være voksen sammen med barn betyr å ta ansvar og vise omsorg selv om man ikke er i (juridisk eller biologisk) familie, og at han elsker deg nok til å gi deg avlastning og pusterom i rollen som forelder.

Og så lover du deg selv (og meg!) at du bruker 100% sikker prevensjon til du er sikker på at du har funnet den mannen som du virkelig ønsker som far (og stefar) til dine barn. Du er fruktbar i minst 15 år til, det gjør ingen ting om datteren din blir stor før du får neste "kull".