hva er det med meg...?

[ordliste]

jeg har dårlig selvbilde, lider delvis av spiseforstyrrelse, går på anti-depressiva, og jeg var hos legen i dag..- igjen.

nå vil jeg ikke mer!

legen er grei, men jeg føler meg så dum, føler at å sitte der og ikke si noe er nedverdigende. og det hjelper ikke. familien min vet ikke noe om disse legebesøkene eller medisinene og jeg vil ikke at de skal vite. jeg er svak...

men nå vil jeg ikke til legen lenger! Kan ikke folk slutte å mase på meg!!!???

men innerst inne vet jeg at jeg trenger hjelp. men må det være så jævlig?

[thinkerbell]

ja det er alltid jævlig å kaste maska... og det vil alltid være det til man har gjort det nok ganger...

du er kun et menneske kjære ordliste, - -og mennesker blir av og til syke.. denne gang er det deg...

kast masken! du er hverken svak- idiotisk- eller falsk...du er et menneske som er syk og trenger støtte, omsorg og god proffesjonell hjelp for å bli frisk...

varm klem fra bella

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes innlegget ditt er ganske typisk for en gruppe mennesker som har det slik som deg.

Du synes problemene er vanskelige å snakke om. Samtidig føler du at behandlingen ikke hjelper, og du vil slutte.

For å komme over i et bedre spor er det ingen vei utenom å begynne å snakke med legen din om det som er vondt og vanskelig. Det er kjempetøft i starten, men helt nødvendig. Etterhvert vil du merke at timene har mer mening, og at du kommer videre.

[ordliste]

ja det er alltid jævlig å kaste maska... og det vil alltid være det til man har gjort det nok ganger...

du er kun et menneske kjære ordliste, - -og mennesker blir av og til syke.. denne gang er det deg...

kast masken! du er hverken svak- idiotisk- eller falsk...du er et menneske som er syk og trenger støtte, omsorg og god proffesjonell hjelp for å bli frisk...

varm klem fra bella

det er ikke så lett å "kaste maska"... da er det ikke bare jeg som får det ille, men vennene mine blir brydd/redde oxo. i går tok jeg den bestemmelsen at jeg slutter med medisinen. jeg orker ikke leve med disse bivirkningene når jeg ikke føler at medisinen hjelper i det hele tatt. før var jeg ikke redd for leger, men jeg har blitt det nå.. endeløse (i allefall virker det sånn for meg) minutter der ingen sier noe, han bare venter på at jeg skal si noe..

derfor har jeg gått tilbake til det jeg gjorde før. spille glad og fornøyd,ja bortimot hyperaktiv, slik at ingen mistenker at det er noe galt. og noen ganger passer det meg å gjøre dette, mens andre ganger er det hard, virkelig hardt å skjule det..

når påsken er over skal jeg avbestille timen hos legen, for jeg greier ikke det mer. jeg føler meg rett og slett dum og som en hypokonder. alt stresset rundt selve sykdommen og det å måtte skjule det gjør at jeg er konstant anspent og har vondt i hele kroppen, jeg liker ikke å lyve, og slutter jeg med lege, så blir jeg kvitt i allefall en av grunnene...

det er mulig jeg skjønner hvor depresjonen kommer fra. jeg sliter med lavt selvbilde helt fra jeg begynte på skolen. derav har jeg et dårlig forhold til mat, speil, ja det meste. jeg vet at enkelte mennesker ikke vet helt hvordan de skal forholde seg til meg, jeg er en sangvinsk melankoliker og det merkes av meg og andre og er slitsomt..

nå har jeg fått nok..