Barn som vokser opp hos far

[løvinne71]

Jeg synes det står respekt av å kunne innrømme at man ikke kan gi barnet det aller beste, men pappaen er bedre rustet til det.

Da tenker man på barnet som førsteprioritet, og ikke seg selv.

Jeg har barn selv.

Ja, det gjør det!

Men fra "utsiden" kan det jo lett se ut som man er egoistisk og velger å prioritere seg selv fremfor å ta seg av barnet sitt.

Det er lett å tenke at man burde klart å anstrenge seg litt ekstra, for de fleste gjør jo det når det gjelder barna sine.

Som "frisk" er det ikke lett å sette seg inn i at noen kan ta et slikt valg uten veldig "god grunn"

Men hva som er god grunn, må jo vurderes av den som er i situasjonen...

[løvinne71]

Jeg tror du har mye rett. Statisitkk kan lett misbrukes.

Denne setningen sier en del "Det er også sannsynlig at unge som bor alene med far, oftere har levd i et vanskeligere familieforhold før skilsmissen enn unge som ender hos mor, eller med delt omsorg."

Dette er en klassisk "hva kom først, høna eller egget".

Skyldes problemene at barna bor hos far eller bor de hos far pga problemer?

Her tryner de kraftig "Tidligere forskning har pekt på at fedre er mindre involvert i barna sine enn mor og gir mindre tilsyn og større frihet. Dette har vært lansert som en del av forklaringen. "

Det er svært lite sannsynlig at det er de dårlige fedrene med liten interesse for barna sine som slåss for og får hovedomsorgen for barna.

"Det er svært lite sannsynlig at det er de dårlige fedrene med liten interesse for barna sine som slåss for og får hovedomsorgen for barna"

Dette har du nok helt rett i!

Men likevel tror jeg det er mye sant i at menn generellt er litt "slappere" med oppdragelsen og omsorgen de viser barna.

Dette har ingenting å gjøre med at de ikke bryr seg om barna. Men de har rett og slett ikke de samme "beskyttelses-instinktene" som kvinner, eller evnen til å tenke konsekvenser på samme måte som kvinner gjør.

Derfor feilvurderer de kanskje oftere hva barnet bør/ikke bør få lov til, eller er istand til å takle på egenhånd.

Dette sees jo ofte i forhold der foreldrene bor sammen også. Det er ofte mødrene som har den organiserende / beskyttende / omsorg rollen. Mens fedre er mere de som leker med/aktiviserer barna og ordner "praktiske" ting.

Mødre og fedre legger rett og slett vekt på forskjellige ting i barneoppdragelsen.

Og generellt er nok mødre mere opptatte av omsorg og trygghet for barna.

Så det er nok ikke til å se bort ifra at barn som vokser opp hos far, ofte får litt mindre av dette selvom de har aldri så gode fedre på andre måter.

Så statestikken har kanskje noe for seg?

[flisa]

"Det er svært lite sannsynlig at det er de dårlige fedrene med liten interesse for barna sine som slåss for og får hovedomsorgen for barna"

Dette har du nok helt rett i!

Men likevel tror jeg det er mye sant i at menn generellt er litt "slappere" med oppdragelsen og omsorgen de viser barna.

Dette har ingenting å gjøre med at de ikke bryr seg om barna. Men de har rett og slett ikke de samme "beskyttelses-instinktene" som kvinner, eller evnen til å tenke konsekvenser på samme måte som kvinner gjør.

Derfor feilvurderer de kanskje oftere hva barnet bør/ikke bør få lov til, eller er istand til å takle på egenhånd.

Dette sees jo ofte i forhold der foreldrene bor sammen også. Det er ofte mødrene som har den organiserende / beskyttende / omsorg rollen. Mens fedre er mere de som leker med/aktiviserer barna og ordner "praktiske" ting.

Mødre og fedre legger rett og slett vekt på forskjellige ting i barneoppdragelsen.

Og generellt er nok mødre mere opptatte av omsorg og trygghet for barna.

Så det er nok ikke til å se bort ifra at barn som vokser opp hos far, ofte får litt mindre av dette selvom de har aldri så gode fedre på andre måter.

Så statestikken har kanskje noe for seg?

Om det du sier er sant så bor jeg sammen med ei kjerring, og faren min er dame.

[Gjest Ulvinnen]

Søsteren min er en av de få som har gitt fra seg omsorgen for sønnen sin frivillig!

Hun var bare 19 da han ble født, og var vel rett og slett ikke moden for familielivet, eller ansvaret det førte med seg å bli bundet av et barn.

Etter at samboerforholdet til barnefaren tok slutt, taklet hun ikke alenemor-tilværelsen, og lot faren få hovedomsorgen da sønnen var 2-3 år.

Det skal sies at hun hele tiden hadde ressurssterke personer rundt seg, og fikk mye hjelp av både foreldre og svigerforeldre. Det er heller ikke rusmisbruk e.l. inne i bildet.

Men hun er/var en ganske rotløs person som i perioder har slitt med depresjoner og angst.

Så hun har vel hatt nok med seg selv i perioder.

Som mamma selv, så klarer jeg ikke å forstå/respektere hennes valg.

Men nå har jo ikke jeg slitt med de pskykiske problemene hun har hatt, og jeg var også 5 år eldre da jeg fikk mitt første barn...

Jeg må si at jeg er imponert over din søster. Når hun ikke var den som var best i stand til å ta seg av barnet, er det flott å heve seg over folkesnakket og la noen som var bedre skikket ta omsorgen.

Det viser at hun var mer opptatt av barnets beste enn seg selv, vil jeg hevde.

[Gjest Shira12]

Ja, det gjør det!

Men fra "utsiden" kan det jo lett se ut som man er egoistisk og velger å prioritere seg selv fremfor å ta seg av barnet sitt.

Det er lett å tenke at man burde klart å anstrenge seg litt ekstra, for de fleste gjør jo det når det gjelder barna sine.

Som "frisk" er det ikke lett å sette seg inn i at noen kan ta et slikt valg uten veldig "god grunn"

Men hva som er god grunn, må jo vurderes av den som er i situasjonen...

Det er ikke lett og stå på utsiden nei, og synse seg fram.

En ting har jeg lært, at vi som ikke står midt oppi situasjonen, kan ikke forstå det fullt og helt ut.

Vi får håpe at hun tok det rette valget, for deres del.

De som ikke "gidder" og ta seg av barna, det er en annen sak, og ufattelig trist, og uforståelig.

[løvinne71]

Om det du sier er sant så bor jeg sammen med ei kjerring, og faren min er dame.

Aldri en regel uten unntak vet du!

[Gjest Elextra]

Søsteren min er en av de få som har gitt fra seg omsorgen for sønnen sin frivillig!

Hun var bare 19 da han ble født, og var vel rett og slett ikke moden for familielivet, eller ansvaret det førte med seg å bli bundet av et barn.

Etter at samboerforholdet til barnefaren tok slutt, taklet hun ikke alenemor-tilværelsen, og lot faren få hovedomsorgen da sønnen var 2-3 år.

Det skal sies at hun hele tiden hadde ressurssterke personer rundt seg, og fikk mye hjelp av både foreldre og svigerforeldre. Det er heller ikke rusmisbruk e.l. inne i bildet.

Men hun er/var en ganske rotløs person som i perioder har slitt med depresjoner og angst.

Så hun har vel hatt nok med seg selv i perioder.

Som mamma selv, så klarer jeg ikke å forstå/respektere hennes valg.

Men nå har jo ikke jeg slitt med de pskykiske problemene hun har hatt, og jeg var også 5 år eldre da jeg fikk mitt første barn...

Greit nok at du ikke forstår henne, men jeg skjønner ikke at du ikke kan respektere hennes valg.

Hva med alle menn som har tatt lignende valg? Eller synes du det er mer "naturlig"?

Jeg synes det var et veldig voksent valg av henne, særlig om begrunnelsen var at mannen var bedre rustet til å ha omsorgen, hvilket jeg fikk inntrykk av.

[UKJENT,MEN IKKE GLEMT]

Jeg kjenner en dame som skulle flytte ett par timer unna,og hu var klok nok til å la sønnen bli igjen hos faren. Av den grunn at hun ikke vil bryte opp det sønnen hadde av skolevenner og skoletilhørighet der han allerede bodde.

spørs vel litt hvor gamle barna er og i dette tilfellet var gutten 10 år, så han kunne være med å betemme litt selv.

Jeg synes det var modig gjort og hun får stadig høre det at hun er en dårlig mor som ikke krevde å få med seg sønnen nedover.

Hun har hatt mange nedturer med det, og jeg synes hun er skikkelig flink og ikke egoistisk i det hele tatt.

Det finnes noen tilfeller, men ikke mange altså.

[Gjest knoll@tott]

Jeg valgte å la våre barn vokse opp sin far...med sitt nærmiljø og hjem...

Og begge barna er nå voksne...og har absolutt klart seg helt bra.

Men jeg tror nok at vi foreldrene ga dem en"gave" med at det var en "lykkelig" skilsmisse.

Ingen krangling.Ingen skittkasting.Ingen baksnakkelse.Full enighet om besøk,ferier,bidrag osv.

Tror nok mange barn hadde fått det bedre hvis foreldrene hadde vært på en god talefot og full enighet!

[Gjest Ulvinnen]

Jeg valgte å la våre barn vokse opp sin far...med sitt nærmiljø og hjem...

Og begge barna er nå voksne...og har absolutt klart seg helt bra.

Men jeg tror nok at vi foreldrene ga dem en"gave" med at det var en "lykkelig" skilsmisse.

Ingen krangling.Ingen skittkasting.Ingen baksnakkelse.Full enighet om besøk,ferier,bidrag osv.

Tror nok mange barn hadde fått det bedre hvis foreldrene hadde vært på en god talefot og full enighet!

Dette hørtes ut som en liten solskinnshistorie :-)

Hvordan gikk det med deg? Ble du utsatt for kritikk fordi du lot barna bli hos far, eller respekt overfor et modig valg?

[Gjest Ulvinnen]

Jeg kjenner en dame som skulle flytte ett par timer unna,og hu var klok nok til å la sønnen bli igjen hos faren. Av den grunn at hun ikke vil bryte opp det sønnen hadde av skolevenner og skoletilhørighet der han allerede bodde.

spørs vel litt hvor gamle barna er og i dette tilfellet var gutten 10 år, så han kunne være med å betemme litt selv.

Jeg synes det var modig gjort og hun får stadig høre det at hun er en dårlig mor som ikke krevde å få med seg sønnen nedover.

Hun har hatt mange nedturer med det, og jeg synes hun er skikkelig flink og ikke egoistisk i det hele tatt.

Det finnes noen tilfeller, men ikke mange altså.

Synd at kvinner skal møte slike reaksjoner når de velger barnas beste.