Er jeg fryktelig unormal....?

[2469]

Jeg har ikke vært inne på dette forumet tidligere så jeg leser med stor interesse.

Men jeg blir litt sjokkert over alt dere driver med. Tester flere ganger om dagen, teller dager i alle retninger osv.

Jeg sluttet med pillen for halvannen måned siden i håp om å bli gravid. Mannen min og jeg har sex nesten hver dag (noe vi alltid har hatt), og det er det.

Jeg er ikke helt hysterisk og går ikke og ser etter alle mulige tegn hele tiden. Teller heller ikke dager til eggløsning osv. Er jeg fryktelig unormal som ikke er helt opphengt i dette...?

Jeg/vi ønsker selvfølgelig svært gjerne å bli gravide, men har sett for meg at det skjer når det skjer....

[Sofline]

Magne har gått i månedsvis eller årevis uten at det har skjedd noe, og da blir man ganske frustrert og prøver alle muligheter. Eggløsningstester er dessuten en fin måte å finne ut om man overhodet har eggløsning. Har man ikke det er det like greit å få en utredning med en gang.

Når jeg skal prøve vil jeg gjøre som det, den naturlige måten, men skjer det ikke noe på noen måneder, vil jeg jo finne ut om ting fungerer.

[solbaer]

Eg også var veldig rolig dei første 6 mnd.,men eg kan love deg at eg ikkje er det no! Det har gått 14 mnd sidan vi begynte å prøve, og då må eg verkeleg seie at eg har begynt å bli redd for at eg aldri blir gravid Og når utfallet kan bli sånn,så prøver ein ganske mykje etterkvart... Sambuaren min har fortsatt ein holdning om at "det skjer når det skjer", men eg synes ikkje det er så enkelt-for det er min kropp som forandrer seg gjennom syklusen og min kropp som heile tida gir "teikn" om eggløysing som er på veg eller mensen osv. Og så vil ein jo berre auke oddsen for at det skal bli klaff då...Medan ein tidlegare kollega av meg ikkje ein gong fekk tid å finne ut kor tid ho hadde eggløysing før ho vart gravid-du kan jo godt vere ein av dei vanvittig heldig damene som blir gravide med ein gong! Konkusjonen: du er heilt normal! Dokke har jo nettopp begynt å prøve...

[Gjest salma78]

Tro meg eller ikke, men mange av oss begynte med samme holdning. Men når man først bestemmer seg å bli gravid og jobber med saken, så blir man mer og mer følelsom på omvivelsene. Husker veldig godt da jeg og mannen min begynte, var det heller ingen histeri, men jeg tenkte da at dette å bli gravid og få barn er jo det mest naturlige i kvinnelivet, så tenkte ikke en gang hvor vanskelig det kan vise seg.. Når du tester deg og har seks på riktig tidspunkt, du blir ikke gravid, så dere prøver om og om igjen, så dere ender opp i å ha seks hver eneste dag for å være sikker, og så skjer det ingenting... Og så går du rund og ser alle disse gravide og de med babyer i byen, og har følelse at alle sammen kom seg ut for å understrekke at du ikke er bland de helldige og gå deg på nervene. Hvis dette er så naturlig sak å bli gravid, så hvorfor er det så jammen vanskelig? Skulle ønske meg å klare å beholde en sånn holdning og akseptere at ting tar tid, men når tiden går, og det ikke skjer noe , så mister man til slutt denne tålmodigheten.

Det er ikke mening å skremme deg eller innstille negativt, ønsker deg lykke til og håper at denne lange ventetiden blir ikke din skjebne. Jeg selv prøver i et godt stund nå å bli gravid første gang, og når jeg ser alle de stolte nybakte mødre, eller får vite at en til kollega/ veninne/ kusinne ble gravid ( det med familie er akkurat det verste, når får tiden er det to søstre til minn mann som allerede har 2 barn fra før og nå venter den tredje), så tenker jeg at livet er jammen litt uretferdig og når endelig kommer min tur?

[solbaer]

Tro meg eller ikke, men mange av oss begynte med samme holdning. Men når man først bestemmer seg å bli gravid og jobber med saken, så blir man mer og mer følelsom på omvivelsene. Husker veldig godt da jeg og mannen min begynte, var det heller ingen histeri, men jeg tenkte da at dette å bli gravid og få barn er jo det mest naturlige i kvinnelivet, så tenkte ikke en gang hvor vanskelig det kan vise seg.. Når du tester deg og har seks på riktig tidspunkt, du blir ikke gravid, så dere prøver om og om igjen, så dere ender opp i å ha seks hver eneste dag for å være sikker, og så skjer det ingenting... Og så går du rund og ser alle disse gravide og de med babyer i byen, og har følelse at alle sammen kom seg ut for å understrekke at du ikke er bland de helldige og gå deg på nervene. Hvis dette er så naturlig sak å bli gravid, så hvorfor er det så jammen vanskelig? Skulle ønske meg å klare å beholde en sånn holdning og akseptere at ting tar tid, men når tiden går, og det ikke skjer noe , så mister man til slutt denne tålmodigheten.

Det er ikke mening å skremme deg eller innstille negativt, ønsker deg lykke til og håper at denne lange ventetiden blir ikke din skjebne. Jeg selv prøver i et godt stund nå å bli gravid første gang, og når jeg ser alle de stolte nybakte mødre, eller får vite at en til kollega/ veninne/ kusinne ble gravid ( det med familie er akkurat det verste, når får tiden er det to søstre til minn mann som allerede har 2 barn fra før og nå venter den tredje), så tenker jeg at livet er jammen litt uretferdig og når endelig kommer min tur?

Der sa du det salma78! Kjenner meg så utruleg godt igjen-kan jo gå frå "normal" til heilt tullete når den store lengeselen og drømmen uteblir måned etter måned...Håper du blir gravid snart-føler med deg! Veit kor det sliter på følelsane at det ikkje går, no må det vel snart vere vår tur!!

[Åsemor]

Så bra for deg at du tenker sånn!

For å beholde den tankegangen bør du kanskje lese minst mulig om det på nettet.

Jeg ble helt typisk "snartgravidpsykobitch" da vi hadde prøvd noen måneder forrige gang, men denne gangen er jeg roligere og det er veldig deilig.

[Mathildaa]

Tro meg eller ikke, men mange av oss begynte med samme holdning. Men når man først bestemmer seg å bli gravid og jobber med saken, så blir man mer og mer følelsom på omvivelsene. Husker veldig godt da jeg og mannen min begynte, var det heller ingen histeri, men jeg tenkte da at dette å bli gravid og få barn er jo det mest naturlige i kvinnelivet, så tenkte ikke en gang hvor vanskelig det kan vise seg.. Når du tester deg og har seks på riktig tidspunkt, du blir ikke gravid, så dere prøver om og om igjen, så dere ender opp i å ha seks hver eneste dag for å være sikker, og så skjer det ingenting... Og så går du rund og ser alle disse gravide og de med babyer i byen, og har følelse at alle sammen kom seg ut for å understrekke at du ikke er bland de helldige og gå deg på nervene. Hvis dette er så naturlig sak å bli gravid, så hvorfor er det så jammen vanskelig? Skulle ønske meg å klare å beholde en sånn holdning og akseptere at ting tar tid, men når tiden går, og det ikke skjer noe , så mister man til slutt denne tålmodigheten.

Det er ikke mening å skremme deg eller innstille negativt, ønsker deg lykke til og håper at denne lange ventetiden blir ikke din skjebne. Jeg selv prøver i et godt stund nå å bli gravid første gang, og når jeg ser alle de stolte nybakte mødre, eller får vite at en til kollega/ veninne/ kusinne ble gravid ( det med familie er akkurat det verste, når får tiden er det to søstre til minn mann som allerede har 2 barn fra før og nå venter den tredje), så tenker jeg at livet er jammen litt uretferdig og når endelig kommer min tur?

Bra sagt Salma78!!! Kjenner meg så godt igjen i det du skriver...

[dolores83]

Tro meg eller ikke, men mange av oss begynte med samme holdning. Men når man først bestemmer seg å bli gravid og jobber med saken, så blir man mer og mer følelsom på omvivelsene. Husker veldig godt da jeg og mannen min begynte, var det heller ingen histeri, men jeg tenkte da at dette å bli gravid og få barn er jo det mest naturlige i kvinnelivet, så tenkte ikke en gang hvor vanskelig det kan vise seg.. Når du tester deg og har seks på riktig tidspunkt, du blir ikke gravid, så dere prøver om og om igjen, så dere ender opp i å ha seks hver eneste dag for å være sikker, og så skjer det ingenting... Og så går du rund og ser alle disse gravide og de med babyer i byen, og har følelse at alle sammen kom seg ut for å understrekke at du ikke er bland de helldige og gå deg på nervene. Hvis dette er så naturlig sak å bli gravid, så hvorfor er det så jammen vanskelig? Skulle ønske meg å klare å beholde en sånn holdning og akseptere at ting tar tid, men når tiden går, og det ikke skjer noe , så mister man til slutt denne tålmodigheten.

Det er ikke mening å skremme deg eller innstille negativt, ønsker deg lykke til og håper at denne lange ventetiden blir ikke din skjebne. Jeg selv prøver i et godt stund nå å bli gravid første gang, og når jeg ser alle de stolte nybakte mødre, eller får vite at en til kollega/ veninne/ kusinne ble gravid ( det med familie er akkurat det verste, når får tiden er det to søstre til minn mann som allerede har 2 barn fra før og nå venter den tredje), så tenker jeg at livet er jammen litt uretferdig og når endelig kommer min tur?

Akkurat sånn føler jeg det også. Vi får bare smøre oss med (enda mer) tålmodighet............