Psykisk-faktor..?

[Gjest salma78]

Hei alle sammen!

Jeg leste i går en innlegg fra en som er ny i forum og ny i forsøk til å bli gravid. Hun var litt sjokkert over det vi driver med, altså tester, teller dager, ser etter tegn osv. Det ga meg litt å tenke på, for jeg er egentlig også ganske ny når det gjelder hvor lenge man prøver å bli gravid, altså ny i forhold til de stakkars som har strevet i over ett år da. Jeg merket på meg at det er faktisk veldig lett å fokusere på det ene, eneste emne når man prøver å få barn. Jeg ønsker så sterk og etter noen månader blir utålmodig, og snart klarer å tenke stort sett om bare det.,. Har dere det også sånn? Da jeg snakket med noen venner/ kollegaer eller folk som hadde litt erfaring i saken, sa de alle sammen at man må ikke fokusere for mye på å bli gravid, tenke for mye osv, for da blokkerer psykiken på noen måte befruktningsevner, og selv om man er helt frisk og begge sider skal være i orden, så skjer det ingenting. Man hører jo om kvinner som er prøvd sååå lenge, at de ble til slutt helt utslit og bestemte seg å adoptere, selv om i følge leger ingenting var i veien med de. Og så i det de har tatt beslutning, akkurat som om noen blokade slep taket og de ble gravide.

Kanskje noe sånn hender mye oftere enn vi tror? Hva synes dere om dette her, har dere noen erfaringer ? Er dette at vi fokuserer så mye på å bli gravide en fare for at vi blokkerer oss selv?

[Marie1978]

Hei! Tror det kan være lurt å tenke som så at "dette kan ta en tid" før vi får det til. Jo mer giret en er jo vanskeligere tror jeg det er for kroppen å slappe av og gjøre tingene sine naturlig. Og visst en går rundt og tenker på det hele tiden så blir skuffelsen så enorm når den slitsomme mensen kommer igjen og igjen. Når vi sluttet med prevensjon så var jeg veldig innstilt på at dette kunne ta lang tid, jeg stillte hodet mitt inn på at det faktisk kunne ta over et år før vi kanskje var igang. Men det som var så utrolig kjekt var at vi bare måtte igjennom en eneste mens, og så fikk vi det til! Så nå går vi og venter i spenning helt til april før resultatet kommer ut til oss. :-) Men jeg tror det er veldig viktig å være innstilt på at ting tar tid, og da blir det bare enda bedre når det plutselig skjer! :-)

[Gjest salma78]

Hei! Tror det kan være lurt å tenke som så at "dette kan ta en tid" før vi får det til. Jo mer giret en er jo vanskeligere tror jeg det er for kroppen å slappe av og gjøre tingene sine naturlig. Og visst en går rundt og tenker på det hele tiden så blir skuffelsen så enorm når den slitsomme mensen kommer igjen og igjen. Når vi sluttet med prevensjon så var jeg veldig innstilt på at dette kunne ta lang tid, jeg stillte hodet mitt inn på at det faktisk kunne ta over et år før vi kanskje var igang. Men det som var så utrolig kjekt var at vi bare måtte igjennom en eneste mens, og så fikk vi det til! Så nå går vi og venter i spenning helt til april før resultatet kommer ut til oss. :-) Men jeg tror det er veldig viktig å være innstilt på at ting tar tid, og da blir det bare enda bedre når det plutselig skjer! :-)

Halloen

Jeg beundrer deg for den innstilling. Har alltid vært litt forsiktig med å innstille meg for positiv til ting jeg ikke var sikker på, min mor pleide alltid å si at der er best å være positivt overrasket enn negativt skuffet. Helt riktig, og jeg greier innimellom å få meg til å tenke sånn når jeg prøver å bli gravid, men det som gjør ting verre at jeg opplever nesten en baby-invasjon rund mine venner og familie nå i det siste. Nesten alle som jeg kjenner, også to søstre til min man som har allerde et par barn hver, er også gravide. Da blir man misunnelig og tenker en del, om man vil eller ikke. Min mor hjelper egentlig heller ikke så mye, når hun masser om når endelig kommer barnebarn. Men jeg tror at om det psykiske påvirker selve befruktningen eller ikke, så med din innstilling" Marie 1978" er det nok lettere å holde ut og man blir nok ikke så skuffet hver gang mensen kommer tilbake.

[laban]

De fleste av de som påstår at det er viktig å tenke slik eller sånn, har blitt gravide uten problemer selv - eller de har kanskje forsøkt intenst i 2-3 måneder, og deretter slappet av litt, for så å bli gravide. Dette beviser ikke noe annet enn at det er vanlig å prøve noen måneder før det slår til.

Svært mange som blir gravide fort, tenker mye på saken. De slutter med prevensjon, følger godt med på kalenderen og eggløsnings-symptomene, tester så fort de kan (eller helst litt før) - og blir raskt gravide. I disse tilfellene

hører vi ingenting om psykiske blokkeringer.

I våre dager er det ikke så veldig mange som er helt uforklarlig barnløse, selv om det fortsatt er noen. Mange utredes og får en diagnose, og den gjør ofte at sjansene er _små_, men at det ikke er _umulig_. Noen av disse får det også til, men det tar lengre tid, eller de må ha hjelp. Da blir det hele mer medisinsk, og ingen kan la være å tenke på saken.

Ved IVF ("prøverør") er alt helt åpent - man får beskjed om alle kritiske datoer, og alle forstår at man er veldig spent og følger godt med. Så for selve befruktningen av egget og festingen i livmoren spiller det tydeligvis ingen rolle hva man tenker. Da må det være selve eggløsningen som kan blokkeres av tankegangen, og det tillater jeg meg å tvile på. Eggene ligger ferdig når babyjenter blir født, og de _skal_ løsne. Selv i tilfeller hvor kvinnen er syk, får cellegiftbehandling, under enorme psykiske påkjenninger (f.eks. voldtekt) eller hva det måtte være, blir det graviditeter.

I alle andre sammenhenger - når man skal komme gjennom en sykdom (selv alvorlige ting som kreft), klare eksamen, vinne en konkurranse - får man beskjed om å "tenke positivt", altså på det man vil oppnå. Dermed blir det å avle barn den eneste tingen i verden hvor dette prinsippet ikke gjelder, men virker stikk motsatt. Det synes jeg er merkelig.

Tenk på alle de barna som er avlet mens kvinnen tenker "Hjelp, nå bruker vi ikke prevensjon, jeg må ikke bli gravid!" Hvorfor virker denne psykiske blokkeringen preventivt da?

Det er fint for deg om du klarer å tenke på andre ting, spesielt hvis dere må prøve lenge. Jeg tror absolutt ikke det er bra å være så opphengt i prøvingen at man blir i dårlig psykisk form generelt. Det forringer livskvaliteten, og _det_ virker neppe positivt på fruktbarheten. Å være "ivrige, glade prøvere" tror jeg derimot ikke skader. Men det er aldri lurt å sette livet på vent, i påvente av noe man ikke vet tidsplanen for.

Jeg tror heller ikke vi har full oversikt over hvordan psyken spiller sammen med den fysiske helsen. Men som du forstår synes jeg det blir litt for lettvint å skylde på at "du tenker for mye på det". De fleste som sier sånt, har ikke peiling - i hvert fall ikke på de vanligste årsakene til barnløshet. I gamle dager fikk barnløse kvinner beskjed om å kjøpe hund eller ta inn en leieboer (for å ha noe annet å stelle med, de jobbet jo ikke), men vi burde være kommet litt lenger nå.

Vedr. alle disse som adopterer først og blir gravide etterpå - ja, det finnes noen slike tilfeller. Men ikke så mange som ryktene vil ha det til. Og det er slett ikke alle som adopterer, som har infertilitetsdiagnose.

Konklusjon: Forsøk gjerne å fokusere på andre ting enn å bli gravid, men av hensyn til dere selv, ikke fordi det ellers vil være din skyld at det tar lang tid.

[simane]

Å svare på dette spørsmålet etter å ha lest laban sitt svar blir som å hoppe etter Virkola.

Jeg er helt enig med laban!

Da jeg endelig ble gravid hadde vi prøvd en stund og jeg begynte å bli ganske grustrert.Fikk selvfølgelig høre at jeg måtte slappe av og ikke tenke på det osv av de som hadde blitt gravide med en gang. Veldig lett å si!

Jeg tenkte på det å bli gravid 24 timer i døgnet og bekymret meg for om vi i det hele tatt kom til å få det til. Måtte vi til utredning? Hva med evt adopsjon?

Gravid ble jeg likevel til slutt.