Trenger hjelp!

[tusseline]

Trenger litt perspektiv her nå.

Sammen med mannen med stor M, har vært det snart et år. Vi har det fint på alle måter. Annen hver uke er vi sammen, og annen hver uke er vi hjemme hver for oss med hvert vårt barn (12 og 14). Fram til ferien, snakket vi masse om framtiden sammen, og syslet med tanken om å flytte sammen etter hvert. Etter ferieuke med barn, har han nå fått kalde føtter – og vil antakeligvis ikke tenke på å flytte sammen før barnet hans (12) er voksent. Dette begrunner han med at han synes det blir for komplisert å være sammen alle 4 annen hver uke. Han er en person som i størst muig grad ønsker å unngå konflikter osv., og det gjenspeiler seg nok noe i barneoppdragelsen også. Av redsel (?) for hva datteren hans evt. måtte mene, vil han derfor ikke gå inn i en sånn setting. Må tilføye at hun nok er litt sjalu på meg og generelt sett mangler grenser – men at jeg føler at vi liker og respekterer hverandre allikevel.

Dette har fått meg til å bli veldig lei meg, og usikker på forholdet videre. Jeg ønsker å dele livet mitt med han etter hvert (fra om et år – til 2-3-4 – hva man måtte føle for), sammen med barn, på godt og vondt. Være der for hverandre i hverdagen. Jeg har ikke lyst å vente med det til jeg blir 50 eller noe sånt.

Han mener vi deler livet nå, og at vi har det kjempefint sammen. Han sier han elsker meg og at det er meg han vil ha – og bli gammel sammen med…

Jeg klarer ikke å se dette. Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke kan tenke oss at vi skal bo sammen om noen år – ikke så mange som 10. Det virker uhorvelig langt fram i tid, og blir nesten uvirkelig.

Noen synspunkter?

[Gjest filosofine]

Vet desverre ikke hva du går gjennom, men jeg kan fortelle deg at jeg opplevde at mamma fant en mann som jeg absolutt ikke likte. Unngikk ham for alt jeg kunne.

Men, etter at jeg vokste opp, ble voksen i hodet altså, godtok jeg ham. Og jeg er glad min oppførsel (som ikke var veldig snilt) ikke fikk konsekvenser for min min mor og stefars forhold.

Det jeg vil si i dette innlegget. Ikke gi opp. Det kan ta tid, men barna vil godta voksnes valg tilslutt.

[tusseline]

Vet desverre ikke hva du går gjennom, men jeg kan fortelle deg at jeg opplevde at mamma fant en mann som jeg absolutt ikke likte. Unngikk ham for alt jeg kunne.

Men, etter at jeg vokste opp, ble voksen i hodet altså, godtok jeg ham. Og jeg er glad min oppførsel (som ikke var veldig snilt) ikke fikk konsekvenser for min min mor og stefars forhold.

Det jeg vil si i dette innlegget. Ikke gi opp. Det kan ta tid, men barna vil godta voksnes valg tilslutt.

Tusen takk for svar - det var godt å høre!

[Hard det fint]

Jeg tror at du må la mannen din få muligheten til å far. Det høres ut som om du er på vei til å styre for mye av måten han har omsorg mitt sitt barn. Det er viktig å la den andre part få "space".

[tusseline]

Jeg tror at du må la mannen din få muligheten til å far. Det høres ut som om du er på vei til å styre for mye av måten han har omsorg mitt sitt barn. Det er viktig å la den andre part få "space".

? Nå skjønner jeg ikke helt hva du svarte på her... Det at jeg synes det er for lenge å vente så mange år før man flytter sammen, hva har det å gjøre med at jeg styrer han i forhold til det å være far?