kutter kontakten

[Gjest sånn er det bare med den saken]

Har bestemt meg for å kutte kontakt med bror og svigersøster, har ingen glede av å ha kontakt med de. har stilt masse opp for dem både med barnepass, og diverse hjelp og lån av masse utstyr. Men hører bare fra dem når de trenger hjelp og det er i tide og utide, selv stiller de ikke opp og itillegg er svigersøster veldig overlegen og spydig og har skuffet meg veldig med sin oppførsel. At jeg skal stille opp blir sett på som en selvfølge, de har aldri visst at de setter pris på det.

Så nå er det nok.

Er det flere som har kuttet kontakt med familie?

Føler at det er det rette for meg, så lenge jeg ikke har noen glede av dette enveisopplegget. Skal gi masse, men aldri få igjen

[Gjest Elisabeth.M]

Hmm .. Har ikke kuttet kontakten med noen jeg er familie med, så har ikkje erfaring med det. Jeg er av den typen som synes det er fint av og til å bare gi, å behøver ikke få noe tilbake. Det som teller er at jeg har en god følelse inni meg når jeg har gjort noe for andre, å det er takk nok for min del som oftest.

Når det kommer til deg, så er det jo bare du som kan bestemme om du skal kutte kontakten, å hvis du føler det er riktig avgjørelse, så er det det.

Du kunne jo fortalt broren din hvordan du føler det, men du har sikkert gjort det allerede.

[Gjest pittpottnøtt]

Jeg har kuttet ut min eldste søster fordi jeg føler ubehag med å være sammen med henne.

Hennes måte å være på,er slik at jeg føler at jeg må gjemme meg/stikke av når jeg er i nærheten av henne.

Hun her en dominerende personlighet...og det er snart tre år siden jeg sluttet å ha kontakt med henne.

Min egen mor har jeg også delvis kuttet ut. Hun har også en dominerende personlighet.

Jeg har ikke hatt noen problemer med å kutte forbindelsen med min søster. Har slitt litt med tankene omkring min mor...syns det er innmari synd at det skal være slik...

[Gjest sånn er det med den saken]

Hmm .. Har ikke kuttet kontakten med noen jeg er familie med, så har ikkje erfaring med det. Jeg er av den typen som synes det er fint av og til å bare gi, å behøver ikke få noe tilbake. Det som teller er at jeg har en god følelse inni meg når jeg har gjort noe for andre, å det er takk nok for min del som oftest.

Når det kommer til deg, så er det jo bare du som kan bestemme om du skal kutte kontakten, å hvis du føler det er riktig avgjørelse, så er det det.

Du kunne jo fortalt broren din hvordan du føler det, men du har sikkert gjort det allerede.

Liker også å hjelpe til, men når du stadig blir oppringt feks å ta ungen deres hjem fra barnehagen og passe den hele kvelden eller passe den på lørdager. Er selv alenemor og min bror har aldri så mye som omtrent sett på min unge. Har mange ganger vært svært sliten eller avlyst tiln jeg skulle gjort for å hjelpe. Men når det ikke blir satt pris på og det er kun de gangene de tar kontakt, og atpåtil svigersøster har vært svært ufin ved flere anledninger og de eneste tilbakemeldinger du får er sure miner om det en gang ikke passer.

Trur ikke du er en sånn mor teresa at du hadde likt å hjelpe i en sånn situasjon

[Gjest dobba]

Jeg antar at du er ganske ung?

Når man er ung så tåler man ikke så mye fra familien hverken på den ene eller andre måten.

I min familie har det vært utrolig mye bråk, og i perioder har noen trukket seg litt vekk en stund. Men vi har aldri brutt kontakt hundre prosent.

Hva med alle familieselskap som dukker opp og som du vil treffe de som du har kuttet ut? Hva gjør du da? Forsurer hele selskapet med å ikke se på disse menneskene eller nekte å svare dem i samtaler? Hvordan vil vertskapet føle seg? Det ender med at noen av dere ikke vil bli bedt, hvordan synes du om den tanken? Hva med barna i familien? Skal de ikke få retten til å kjenne sine kusiner og fettere ever? Skal dere som voksne gi dårlige holdninger videre til deres barn?

Her kan man fortsette i det uendelige...

Jeg synes det er stor egoisme å kutte ut totalt. Hvis du alltid lar vær med å være barnevakt etc. så vil de nok slutte og spørre dere og du slipper det maset.

Tror du strir med dårlig selvtillit når du ikke tåler å motta kritikk. Bare overse kommentarer.

Jeg tror at når du blir eldre og erfaren så blir du også mer overbærende og bryr deg ikke så mye om folka har dårlig folkeskikk. Da kan man ha begrenset omgang for resten av familien sin skyld uten at man tar seg nær av dårlige kommentarer.

[org]

Mens min mor levde, var det et levende h*lvete. Hun var fysisk og psykisk syk, det er ikke noe hemmelighet.

Hun brukte folk på en stygg måte.

Likevel holdt jeg kontakten. Men jeg må si det at det hadde ikke holdt så mye lenger. Jeg kan forstå den som bryter når det er fullstendig h*lvete.

[Gjest sånn er det med den saken]

Jeg antar at du er ganske ung?

Når man er ung så tåler man ikke så mye fra familien hverken på den ene eller andre måten.

I min familie har det vært utrolig mye bråk, og i perioder har noen trukket seg litt vekk en stund. Men vi har aldri brutt kontakt hundre prosent.

Hva med alle familieselskap som dukker opp og som du vil treffe de som du har kuttet ut? Hva gjør du da? Forsurer hele selskapet med å ikke se på disse menneskene eller nekte å svare dem i samtaler? Hvordan vil vertskapet føle seg? Det ender med at noen av dere ikke vil bli bedt, hvordan synes du om den tanken? Hva med barna i familien? Skal de ikke få retten til å kjenne sine kusiner og fettere ever? Skal dere som voksne gi dårlige holdninger videre til deres barn?

Her kan man fortsette i det uendelige...

Jeg synes det er stor egoisme å kutte ut totalt. Hvis du alltid lar vær med å være barnevakt etc. så vil de nok slutte og spørre dere og du slipper det maset.

Tror du strir med dårlig selvtillit når du ikke tåler å motta kritikk. Bare overse kommentarer.

Jeg tror at når du blir eldre og erfaren så blir du også mer overbærende og bryr deg ikke så mye om folka har dårlig folkeskikk. Da kan man ha begrenset omgang for resten av familien sin skyld uten at man tar seg nær av dårlige kommentarer.

Jo, det var mye fornuftig i det du skreiv. Trenger ikke å kutte kontakten helt, men det blir den jo nesten når jeg slutter å stille opp:)

Kanskje jeg heller skulle hatt overskrift:blir aldri mer å stille opp med hjelp:)

[Gjest Humlepungen]

Jeg vil anbefale deg å ta en ordentlig prat med de før du eventuelt tar en endelig avgjørelse.

Det er så sårt om en angrer på noe slikt. Du er vel veldig glad i barna du er tante til for eksempel?

Men ikke la deg utnytte. Vær flinkere til å si nei. Det er en treningssak.

Håper du finner ut av ting.

[Gjest Motstrøms]

Istedet for å kutte kontakten er det kanskje bedre å si nei litt oftere, og se om de da vil holde kontakten. Om det da blir liten kontakt mellom dere, så er det ikke så vanskelig å ta opp tråden senere om det skulle passe.

I min familie har det alltid vært meg som skulle stille opp for de andre i familien. Om jeg spurte andre vegen var det alltid vanskelig.

Min kontakt med familien var slik at om ikke jeg tok kontakt eller kunne hjelpe med noe, så så jeg ikke noe av hverken mine foreldre eller søsken. Følte jeg hele tiden måtte prioritere slekta, selv om jeg mye heller kunne tenkt meg å ha kontakt med venner.

For noen år siden ble jeg syk, og greidde ikke å stille opp for de andre familiemedlemmene. Det ble da mindre og mindre kontakt, noe mine barn klandrer meg for.

Etter dette bestemte jeg for at jeg prioriter de vennene som stilte opp for meg da jeg var lengst nede.

Dette har vært en tøff prosess, men jeg angrer ikke.

Kontakten med familie begrenser seg nå idag til familieselskaper, og en og annen telefonsamtale med mine foreldre. Den gode kontakten med min mor ble borte da jeg for flere år siden kort fortalt, krevde at hun respekterte min måte å oppdra barn på.

[Gjest Elextra]

Synes du bør lære deg å si NEI. Da vil antakelig kontakten bli stadig sjeldnere, men ikke kuttes helt.

Synes det virker noe umodent å "slå opp" med familien, med mindre det er noe graverende som har skjedd.

[Gjest LOTUS78]

Istedet for å kutte kontakten er det kanskje bedre å si nei litt oftere, og se om de da vil holde kontakten. Om det da blir liten kontakt mellom dere, så er det ikke så vanskelig å ta opp tråden senere om det skulle passe.

I min familie har det alltid vært meg som skulle stille opp for de andre i familien. Om jeg spurte andre vegen var det alltid vanskelig.

Min kontakt med familien var slik at om ikke jeg tok kontakt eller kunne hjelpe med noe, så så jeg ikke noe av hverken mine foreldre eller søsken. Følte jeg hele tiden måtte prioritere slekta, selv om jeg mye heller kunne tenkt meg å ha kontakt med venner.

For noen år siden ble jeg syk, og greidde ikke å stille opp for de andre familiemedlemmene. Det ble da mindre og mindre kontakt, noe mine barn klandrer meg for.

Etter dette bestemte jeg for at jeg prioriter de vennene som stilte opp for meg da jeg var lengst nede.

Dette har vært en tøff prosess, men jeg angrer ikke.

Kontakten med familie begrenser seg nå idag til familieselskaper, og en og annen telefonsamtale med mine foreldre. Den gode kontakten med min mor ble borte da jeg for flere år siden kort fortalt, krevde at hun respekterte min måte å oppdra barn på.

Det er vel slik det er vi velger våre venner, men kan ikke noe for hvem vi er i slekt med. Mange ganger er det familien som "dømmer" deg hardest.

[Gjest pittpottnøtt]

Det er vel slik det er vi velger våre venner, men kan ikke noe for hvem vi er i slekt med. Mange ganger er det familien som "dømmer" deg hardest.

Enig med deg...

Erfaring med det...

[Ugga Bugga]

Jeg tror ikke jeg ville ha kuttet kontakten helt, men jeg ville sagt nei hver gang de ba meg om en tjeneste.

[ShitDiddelyDo]

Høres på meg ut som om du og familien din lider av en eller annen form for kommunikasjonssvikt.

Det normale i din situasjon vil være å snakke med din familie, fortelle dem hvordan du føler det.

Men neida, her går vi mer drastisk til verks enn som så og kutter all kontakt.

Hører du ikke hvor latterlig det høres ut?

[filiokus81]

Kutte kontakten er jo litt voldsomt. Hva med å begrense hjelpen du gir til de situasjonene du faktisk syns det er ok?

Det går an å si nei. Etterhvert tar kanskje broren din hintet også )

[Gjest Ønsker deg lykke til]

Jeg har ikke kontakt med noen familie.

Kuttet kontakten med min mor for snart to år siden, min søster rett etterpå og min bror nå nylig. Det har vært en prosess som har gått over flere år føler jeg.

Min bror er som du forteller, hører aldri noe med mindre det er for å få hjelp til noe, låne noe el.

For å være helt ærlig med deg, jeg har aldri hatt det så fredelig med meg selv før som etter at jeg tok dette svært så store skrittet.

Men det var vanskelig og tungt i mange, mange år, siden jeg var liten faktisk. Til slutt orket jeg helt enkelt ikke mer.

Har lært en stor lekse, blod er ikke tykkere enn vann.

Onkler, tanter osv. har jeg "ikke hatt" så lenge jeg kan huske.

Det er trist at det er sånn, men noen ganger så har vi det faktisk mer harmonisk og bedre ved å kutte kontakten med folk, være seg det er venner, bekjente eller familie.

[Gjest Milol]

Å kutte kontakten gjør en mest i ekstreme tilfeller, dersom rus og fysisk mishandling er inblandet.

Dessuten har slike tendenser til å gå i arv, det vil si at du kan komme til å oppleve det samme fra dine egne barn når de blir voksne.

[EllaJo]

Du trenger da ikke kutte kontakten helt. Si nei oftere og ikke still opp så mye for de.

Har ei tante som oppfører seg som hun er den eneste eksisterende personen i verden. Hun skal ha alt, og gir aldri noe tilbake. Har ikke særlig kontakt lenger, men treffes jo av og til. Har sett at eneste løsningen er å holde litt avstand.

[Gjest Ulla-Anna]

Ja jeg kjenner iallefall ei dame (mailvenninne) som har kuttet all kontakt med søsteren sin, etter at søsteren sørget for at barnet hennes ble mobbet og utfryst i det meste av barndommen. Familien har hatt et sant helvete på grunn av denne personen, folk aner nok ikke hvilke lidelser de har gått igjennom.

Slike søplemennesker som den søsteren har ingen bruk for, men det skal litt til før ting blir så alvorlige som i det tilfellet jeg nevner.

Det ligger mye ondt blod og ondskap bak slike familiebrudd, og det bør være en god grunn for å bryte alle bånd med en person for alltid. Noen ganger er det kun det som er løsningen.

[Glimtipper]

Jeg synes det er overilt av deg å kutte kontakten med familie, selv om jeg forstår hvordan du føler det. La meg fortelle litt om hvordan jeg tenker angående dette.

Faren min er en av livets naturlige drittsekker. Han brukte mye av barndommen min på å skjelle ut brødrene mine, banke opp mamma og drikke seg full hver helg. Han kunne lage bråk for den minste ting. Han har hva man kaller en anti-sosial personlighetsforstyrrelse. Heldigvis skilte han seg fra mamma mens jeg var tenåring og dermed fikk jeg stort sett se de fine sidene.

Allikevel kuttet jeg kontakten med han i ca. et år da jeg var 21/22 år. Dette var fordi han behandlet min stemor på akkurat samme måte som han hadde behandlet min mor, de blandet meg inn i kranglene sine og jeg prøvde å hjelpe henne. Da hun gikk tilbake til han for andre gang orket jeg rett og slett ikke mer, det slet for mye på meg og han såret meg for mye.

Et år senere ble jeg gravid og da tok jeg kontakt for å fortelle det. Jeg tok også kontakt like etter fødselen for å si at det ble en frisk, liten gutt som skulle hete så og så. Dette var (og er) pappas eneste barnebarn.

Stemoren min ringte meg tre måneder etter fødselen og spurte om vi kunne treffes. Jeg sa meg enig i det, på bakgrunn av følgende tankegang: "Hva kan pappa gi sønnen min, som jeg ikke har fått av han? Mest sannsynlig alt, da mange dårlige foreldre kan være kjempefine besteforeldre". Når vi møttes sa jeg klart i fra hvordan ting skulle fungere til pappa på tomans-hånd. Jeg skulle la fortid være fortid, forutsatt at han brukte denne unike sjansen han hadde til å "begynne på nytt" med mitt barn. Og om han _noen_ gang såret han på _noe_ vis, så ville jeg ikke nøle med å bryte kontakten igjen. Så langt har det gått bra.

Mye av grunnen til at denne kontakten fungerer, er fordi jeg ikke lenger forventer at pappa skal fikse det som har vært vondt og sårende tidligere. Det har han ikke ressurser til. Jeg stiller heller ikke urimelige krav til han eller er på noen måte avhengig av hans aksept for mitt liv. Jeg gir meg selv det jeg trenger og har kontakt med han på et plan som både han og jeg takler.

Det viktige ved kontakt med familie, som jo tross alt har en unik mulighet til å såre deg dypere enn noen andre, er grenser. Definer dine grenser og la handlingene dine reflektere de. Du må tørre å si nei, når noe ikke passer. Jeg har full forståelse for at dette er vanskeligere enn å bryte kontakten med broren din. Allikevel tror jeg det vil lønne seg i lengden, _spesielt_ for barna i familien sin skyld. Det høres faktisk ut som niesene/nevøene dine kommer til å trenge deg opp igjennom livet. Bruk kreftene dine på å gi disse barna det du kan, og si nei når du ikke orker. Distanser deg fra det faktum at broren din aldri hjelper deg med noe, bare aksepter at det er slik. Stol på at du er sterk nok til å leve med det og at du fint kan klare å gi deg selv det du mangler fra han.

Håper noe i dette lange svaret ga mening. Lykke til, uansett hva du bestemmer deg for