Dere som har barn: hvordan orker dere å ha dem?

[Orio]

Tror det er noe med å venne seg til ting gradvis, da legger man ikke så nøye merke til det. :- )

[Kalevala]

For meg var det sånn:

Før jeg fikk barn selv:

Hørte en skrikerunge på butikken e.l, og tenkte:

"Grrr. Kan ikke noen stoppe kjeften på den ungen!"

Etter at jeg ble mor:

Samme situasjon (fortsatt med andres skrikerunger):

"Hm - lurer på hva som plager deg, lille venn.."

Med noen unntak selvfølgelig - avhengig av situasjonen og min egen dagsform.

Jeg passet aldri andres barn da jeg var tenåring - hadde ikke lyst til det, og ønsket meg ikke barn før jeg var nærmere 30.

-Syntes også at det var vanskelig å snakke med barn. Fant liksom ikke på noe særlig å prate med disse rare små menneskene om ;o)

I dag kan jeg ikke forestille meg livet uten barn, og ville ønsket å dø hvis jeg skulle miste mitt.

-Har heller ingen problemer med å føre en samtale med barn som er på besøk.

Jeg har kommet til at vi (ihvertfall jeg) i stor grad styres av instinkter og hormoner når det gjelder det å bli foreldre.

Erfaring hjelper også, selvfølgelig. Man blir etterhvert ganske god på noe man gjør 16 timer i døgnet.

Det hører selvfølgelig også med til historien at jeg noen ganger tror at jeg skal klikke - og synes at barnegråt eller sutring er den verste lyden i verden, men det går fort over og som andre her også sier, er det _alltid_ verdt det.

[Kalevala]

For meg var det sånn:

Før jeg fikk barn selv:

Hørte en skrikerunge på butikken e.l, og tenkte:

"Grrr. Kan ikke noen stoppe kjeften på den ungen!"

Etter at jeg ble mor:

Samme situasjon (fortsatt med andres skrikerunger):

"Hm - lurer på hva som plager deg, lille venn.."

Med noen unntak selvfølgelig - avhengig av situasjonen og min egen dagsform.

Jeg passet aldri andres barn da jeg var tenåring - hadde ikke lyst til det, og ønsket meg ikke barn før jeg var nærmere 30.

-Syntes også at det var vanskelig å snakke med barn. Fant liksom ikke på noe særlig å prate med disse rare små menneskene om ;o)

I dag kan jeg ikke forestille meg livet uten barn, og ville ønsket å dø hvis jeg skulle miste mitt.

-Har heller ingen problemer med å føre en samtale med barn som er på besøk.

Jeg har kommet til at vi (ihvertfall jeg) i stor grad styres av instinkter og hormoner når det gjelder det å bli foreldre.

Erfaring hjelper også, selvfølgelig. Man blir etterhvert ganske god på noe man gjør 16 timer i døgnet.

Det hører selvfølgelig også med til historien at jeg noen ganger tror at jeg skal klikke - og synes at barnegråt eller sutring er den verste lyden i verden, men det går fort over og som andre her også sier, er det _alltid_ verdt det.

Når vi blir foreldre, er barnegråt først og fremst et signal om at barnet ikke har det bra, og instinktene styrer oss mot å gjøre hva vi kan for å stoppe gråten - dvs. finne ut hva som ikke er bra, og gjøre noe med det.

Jeg tror det er forklaringen på at man tåler gråten bedre når man er far/mor selv.

[Gjest ninnima]

I løpet av de første tre ukene får hørselen din varige skader, og etter det reagerer du ikke så mye lengre. :-)

Jeg tror man venner seg til det. Akkurat som at det faktisk finnes mennesker som trives med å høre på trance.... Og det ER jo bare bråk! :-)

Du vet, det er viselig innrettet. Når man får babyen er gråten svak og sped, og vekker alle våre beskyttelsesinnstinkter. Gradvis blir man glad i krabaten, og selv om lydnivået øker, så merker man det ikke. Hvis vi hadde fått utdelt ferdige 2-åringer tror jeg at JEG ville blitt sprø. Men vi fikk dem små og søte og egentlig ganske fredelige. Nå hører jeg ikke lengre ulende leker og høyrøstede unger. Det kom så gradvis. Jeg kan ikke si hvilken dag støyen kom inn i vårt hjem, men jeg kan si at den er der nå. :-)

[jubalong70]

He, he ja du stiller et godt spørsmål. Jeg har 3 barn som er 6, 5 og straks 1 år gamle. Og til tider er det nesten ikke til å holde ut.

Jeg har funnet ut at cluet er å være konsekvent i barneoppdragelsen fra begynnelsen av. Vær superstreng på ting som er veldig viktig. For meg har det bl.a. vært at de ikke får mase seg til noe når vi er i butikken. De har ikke fått stå i vogn eller handlevogn. Og har jeg sagt "nei", så har jeg sagt "nei".

Dette har ført til at vi så langt ikke har hatt en eneste episode med hylskriking i butikken fordi de ikke har fått noe.

Vi har ikke hatt noen uhell med barn som har falt ut av vogn/handlevogn. Og de vet (stort sett) at jeg virkelig mener det når jeg sier "nei".

Men det er myyyyye jobbing. Man må på en måte være på 1 skritt fremom barna hele tiden.

Likevel er det ingenting i verden som gjør meg mer glad enn barna mine. Når gode, lubne barnearmer legger seg om halsen min og en lite stemme hvisker at jeg er verdens beste mamma - ja da smelter jeg fullstendig.

Når jentene mine (de to eldste) leker kjempefint sammen og virkelig er gode venner, da svulmer morshjertet. Når jeg er på do, og lillebror hører noen gå i ytterdøra - og han roper ut "MA-MA", da kjenner jeg at ingen har det så bra som meg!

Så for å svare deg, vi holder ut fordi gledene er så utrolig mange flere enn sorgene og det slitsomme!

[red]

Noen ting tror jeg aldri jeg kommer til å venne meg til

Noen ganger, spesielt lørdag sånn ved halv seks tiden, den uka jeg har stått opp seks halv sju hver dag og satt meg for meg selv ti på kvelden hele uka, fruen sier 'kanke du ta han nå, jeg har tatt han hele uka.. og jeg er sååå trøøøøtt'

da tenker red

:'helgepappa høres ikke sååå dumt ut'

[Gjest togli]

Det er til tider nesten ikke til å holde ut, men man holder ut fordi man er så forderdelig glad i ungene sine ;-)

[Gjest Aviaana]

"Det samme er i svømmehallen når det er familiesvømming der. I garderoben er jeg omgikk av skrikende småunger som man må bruke alle krefter på å kle på."

Man kan jo spørre seg hva du har i garderoben å gjøre når det er familiesvømming. :-D

Det er tider, spesielt i helgene hvor det er åpent for barnefamilier i tillegg til oss "andre vanlige" som svømmer der.

[tzatziki1365380058]

Jeg går ikke fra vettet fordi gledene ved å ha barn for meg er det aller største i livet!

Det klarer jeg heldigvis å huske på - også når det oppstår ubehagelige "scener" på offentlig sted.

[Zarine]

Periodevis orkar eg ikkje heller. Men eg har jo ikkje noko val, da. Kan ikkje berre legge dei i ei kasse på kottet til eg orkar igjen.

[løvinne71]

Man "holder ut" fordi man blir så glad i barna sine, og alt det positive veier langt på vei opp for slike negative episoder som du nevner...

Men andres trassige unger derimot.... Det er en HELT annen sak!

Et ordtak sier:

Mine BARN, men andres UNGER..

Stemmer veldig bra!

Når du får barn selv, så faller nok ting på plass for deg..

[Sofline]

Husk på at fordi du selv ser skrikende unger hele tiden, så betyr det ikke at den samme ungen skriker hele tiden. Med andre ord: unger er ikke bare lik skrik. :-)

[kaffepiken]

#Eller går man fra vettet fra tid til annen?.#

Ja!!

Men det er mange hyggelige stunder også. Det overskygger alt.