Søskenkrangling (7 og 9 år)

[Gjest Mona]

Jeg har tre barn på 7, snart 9 år og 9 måneder.

Gutten vår på 7 år og jenta vår på nesten 9 år krangler konstant og jeg vet ikke min arme råd.

Det har vært slik hele tiden.

Da de var 1 og 3 år hadde vi et veldig stresset liv. Vi begge måtte arbeide full tid og ungene "hang etter" til barnehage og dagmamma. Da vi kom hjem var ungene utslitte og vi med. Jeg måtte ofte jobbe overtid for å ta igjen tapt arbeidstid.

Jeg føler at vi allerede da kom skjevt ut.

Nå siden de var 3 og 5 år har livet heldigvis roet seg ned.

Vi har byttet på å jobbe halv i to år og ting har vært mere fleksibelt.

Like fullt krangler ungene våre. Gutten på 7 år er veldig intens. Han er fæl til å erte storesøster. Hun har ikke noe slingringsmonn for hans erting og kan ofte skrike opp bare han er i rommet fordi hun forventer at han plager henne.

Om natten kan hun skrike STOPP og si lillebrors navn.

Stopp er et ord hun bruker mye på han på dagtid. Vi har mast mye på ham om at når noen sier stopp så skal han stoppe for da er ikke andre med på det, men han regner seg alltid som helt uskyldig og skjønner ingenting.

All dette fører til at det blir mye negativt og jeg er redd for at den stadige negative oppmerksomheten de får p.g.a. krangling og erting skal føre til en dårlig selvfølelse. Jeg prøver å være flink til å rose dem når de har vært flinke for å gi dem positiv oppbakking.

Hvordan kan vi stoppe dette?

Tips mottas med takk.

Den eldste jenta vår på snart 9 år har mange venner på skolen. Gutten vår på 7 år har ikke så mange. Han har hatt et litt kjølig forhold til sin beste kamerat en stund nå fordi han muligens har ertet kameraten fordi han har mange talefeil.

Noe jeg har snakket med gutten vår om og som jeg håper han skjønner.

Dette var mye, men jeg håper på svar.

[Gjest bebba]

Jeg ser på innlegget ditt at du bekymrer deg mere for broren. Har du snakket med lærerne på skolen? Du kan gå og snakke med PPtjenesten direkte uten at skolen får vite det, de har taushetsplikt og det kommer ikke videre. Det er mitt råd i denne situasjonen, snakk med noen profesjonell. Du kan godt begynne med barnas lærere. De vil da kunne råde deg videre og si hvordan begge barna har det sosialt på skolen.

[Gjest Mona]

Jeg ser på innlegget ditt at du bekymrer deg mere for broren. Har du snakket med lærerne på skolen? Du kan gå og snakke med PPtjenesten direkte uten at skolen får vite det, de har taushetsplikt og det kommer ikke videre. Det er mitt råd i denne situasjonen, snakk med noen profesjonell. Du kan godt begynne med barnas lærere. De vil da kunne råde deg videre og si hvordan begge barna har det sosialt på skolen.

Jenta vår på 9 år er den snilleste og greieste jenta i klassen. Lærerinnen skryter veldig av henne. Hun er også veldig flink på skolen og har mange venner.

Læreren til gutten vår hun sier at han fungerer bra og er flink. Han har også venner.

Nå er det snart ny runde med foreldresamtaler.

Jeg har inntrykk (heldigvis) at ungene våre fungerer veldig bra på skolen.

Når jeg antyder hvordan de fungerer hjemme overfor lærerne blir de overrasket fordi den slags har de ikke merket noe til på skolen.

Kanskje det er oss foreldre det er noe i veien med !

[Gjest Mortilfire]

Det er liten aldersforskjell mellom 1. og 2. barn. Siden gutter ofte er litt senere, har du på en måte tvillinger.

Den eldste er ikke stor nok til å heve seg over interessene til nr to. Sjalusien er nok stor, samtidig som skyldfølelsen

og utilstrekkeligheten er mer eller mindre bevisst tilstede.

Begge har opplevet å bli sett på som STOR, det har kommet et lillesøsken. Når de krangler og du må komme og megle, får de din oppmerksomhet tilbake, fra babyen.

Jeg har bare en trøst: De kan bli svært knyttet til hverandre senere. (Ikke alle voksne har nær og god kontakt med søsken, så dette er ingen selvfølge.)

Jeg tror dere må ta dette systematisk.

1 : Dere voksne må definere problemet, se det fra samme ståsted.

2: Dere må snakke med hvert av barna og finne ut hvem som eier problemet. (Kanskje barna selv mener at de ikke krangler mye)

Et generellt råd, uten å kjenne situasjonen godt er dette:

Led de store barna inn på adskilte aktiviteter, noe de mestrer /liker. Denne aktiviteten skal støttes av en voksen. (Dere må altså dele dere - støtte ett barn hver). Ha regelmessige fellesaktiviteter, gjerne et spill, hvor reglene og samarbeid kreves.

Snakk om problemer,sinne og grenser. Kjenner dere boka "Simon og Kaja bader" av Gro Dahle. I det minste vil DU kjenne deg igjen.

Du åpner for om det er noe du / de voksne kan gjøre.

Hvordan har du det?

Alle som er for slitne snakker hissig til ungene og krangler med ektefellen. Og dette påvirker ungene.

Håper du får diskutert dette med noen som kjenner dere, og at disse ord tas for det det er , et ønske om lykke til.

[søkende]

Jenta vår på 9 år er den snilleste og greieste jenta i klassen. Lærerinnen skryter veldig av henne. Hun er også veldig flink på skolen og har mange venner.

Læreren til gutten vår hun sier at han fungerer bra og er flink. Han har også venner.

Nå er det snart ny runde med foreldresamtaler.

Jeg har inntrykk (heldigvis) at ungene våre fungerer veldig bra på skolen.

Når jeg antyder hvordan de fungerer hjemme overfor lærerne blir de overrasket fordi den slags har de ikke merket noe til på skolen.

Kanskje det er oss foreldre det er noe i veien med !

Hei Mona! Litt trøst til deg, jeg har to gutter på 6 ogc 11, og de krangler også mye. Spesielt hvis de kjeder seg. Det er ikke gøy å stadig vekk rope til dem at de må holde opp med kranglingen og stygg munnbruk. Noen ganger føles det som om 80 prosent av kommunikasjonen o løpet av en dag har vært megling mellom dem....

Jeg er midterste søsken av 3. Å guuuud som vi kranglet. Husker det ennå. Derfor ble jeg MEGET overasket da jeg spurte min mor hva hun gjorde for å stoppe kranglingen, og hun svarer- Men dere kranglet da ikke så mye???

Det vil kanskje si at vi glemmer dette slitsomme hverdagsplageriet til slutt! ))))

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Her er jeg litt i tvil om hva jeg mener. Jeg trekkes mellom to alternativ.

1. Det er litt mer enn normal søskenkrangling og kanksje har det blitt en uvane.

2. Det er "noe" med gutten på sju. Den beste indikatoren vil være om han kun har det slik med søsteren eller om det er et mønster som gjentar seg også med andre barn.